– Det burde være en kampsak å ha sosialarbeider som tittel

Solfrid Rød (tekst)

solfrid.rod@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdal (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Edgar Marthinsen var ferdig utdannet sosionom i 1981 og begynte på sin yrkeskarriere samtidig som saksbunkene vokste voldsomt både i barnevernet og sosialtjenesten. Kunnskapen om klientene var begrenset, det var penn, papir og skrivemaskin som gjaldt, og personvernet var så som så.

– Rådmannen kunne lese det vi skrev om folk, erindrer Marthinsen.

Siden har den fulgt ham, interessen for dokumentasjon, journalføring og datasystemer. Allerede som fersk sosionom ble han hanket inn til å systematisere data om pasienter og klienter. 40 år seinere kan han se tilbake på en lang forskerkarriere. I september måtte han gå av for alderen, og tittelen er nå professor emeritus, det vil si en professor som ikke lenger har en stilling ved et universitet eller en høgskole.

Om systemene har utviklet seg gjennom årene, har det alltid vært et problem å få dem til å gjenspeile hva sosialarbeidere gjør og hva som fungerer, mener Marthinsen.

– Sosialarbeidere bruker i dag altfor mye tid på å skrive. Det finnes uendelig mye dokumentasjon som aldri blir lest, og som derfor heller ikke kommer til nytte, mener han.

– Det er vel viktig å dokumentere hva man gjør?

– Jeg er absolutt tilhenger av dokumentasjon. Men det må ryddes opp i hva som dokumenteres. For eksempel etter et hjemmebesøk hos en familie: Hva er det fra det besøket som skal skrives ned og som andre kan bruke?

Ut av kontoret

Formalkravene i barnevernet er utformet for de virkelig alvorlige sakene der barn er utsatt for overgrep og omsorgssvikt, mens flesteparten av sakene omhandler vagere bekymringer, mener Marthinsen.

– Veldig ofte er det ikke noe som er veldig galt, men det kunne vært bedre. Sosialarbeidere burde kunne hjelpe disse familiene uten å skrive lange avhandlinger, som siden ikke brukes til noe, sier han.

Mer fornuftige krav til dokumentasjon ville frigjøre tid til det sosialarbeidere kan og bør drive med, ifølge Marthinsen: komme seg ut av kontoret og møte mennesker der de lever sine liv.

– Det er vel nettopp det de sier at de ikke har tid til?

– Da må arbeidet omorganiseres. For eksempel er det ikke sikkert du må være sosialarbeider for å behandle en søknad om en eller annen stønad til en familie, det kan kanskje noen andre gjøre. Og så kan sosialarbeiderne bruke tida si på det de kan best; å legge til rette for at mennesker får et så godt liv som mulig.

Medisin mot individualiseringen

Som forsker har han jobbet mye med teorier om sosialt arbeid og fagets relasjon til samfunnsvitenskap og sosialpolitikk. Han har også vært involvert i flere prosjekter som har handlet om å utvikle faget gjennom samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og praksisfeltet, som Høyskole- og universitetssosialkontor (HUSK), Det nye barnevernet og LIFE Frogner. Disse har hatt som mål å samordne ulike tjenester og gi god og sammenhengende hjelp til mennesker som trenger innsats fra ulike instanser.

Suksessformelen er den samme i alle prosjekter som fungerer; at fagfolk har tid til å bygge relasjoner, og at de jobber godt sammen på tvers av fag, fastslår Marthinsen.

– Sosialarbeidere må bruke mye tid, særlig i starten, for å bli godt kjent med familiene de skal hjelpe. Gjør man det, så vil arbeidsmengden avta etter hvert, samtidig som du vet hva du skal gjøre hvis det oppstår en krise, sier han.

Marthinsen studerte først psykologi, men byttet til sosialt arbeid fordi det var mindre individorientert og mer samfunnsrettet. Etter tiår med undervisning og forskning mener han at sosialarbeidernes faglige perspektiver er viktigere enn noen gang.

– I vår tid trenger vi en medisin mot individualiseringen. Fattigdommen er på vei tilbake, og det er jo ikke fordi folk svikter, men fordi samfunnet er blitt mer urettferdig. At det er så dyrt å bo er ikke et individuelt problem. Det samme gjelder kravene i arbeidslivet. Hvordan vi forstår dette betyr noe i møte med dem som faller utenfor, påpeker Marthinsen.

Martin Guttormsen Slørdal

Is i magen

Han er ikke enig i bildet som til tider tegnes av svake sosialarbeiderutdanninger. Professoren mener det er skapt en myte om at utdanningene har kunnskapshull som kan fylles. Selv har han alltid forsøkt å lære studentene sine at det å være en kompetent sosialarbeider handler å håndtere usikkerhet.

– Det sitter langt inne i dagens samfunn, der det råder en oppfatning om at du kan gå på skole helt til du ikke gjør feil lenger. Det er mye viktigere å lære seg å ha is i magen. Som sosialarbeider vil du veldig ofte stå i situasjoner der du ikke vet hvordan det går om du gjør sånn eller sånn. Den usikkerheten må du tåle, fastslår Marthinsen.

Han har skuffet mang en student som begynte på master for å bli enda bedre i jobben sin.

– Det tar et langt liv å gå fra novise til ekspert, og selv eksperter gjør feil. Å ta en master handler først og fremst om å lære hvordan kunnskap skapes, sier professoren.

– Så du er ikke bekymret over påstandene om at studentene lærer for lite om juss eller rus og psykisk helse?

– Mitt poeng er at de skal jobbe sammen med jurister og psykologer, som har den type kompetanse. Sosialarbeidere kan noe annet, sier Marthinsen.

Kamp for tittelen

Han oppfordrer til kamp for tittelen sosialarbeider. Leger og sykepleiere ville for eksempel ikke godta å kalles veiledere, og det bør ikke sosialarbeidere heller finne seg i, mener han.

– Det burde være en kampsak. Det er viktig å synliggjøre hva sosialarbeidere kan. Det bor så mye mer ressurser i folk enn de vet selv. Dyktige sosialarbeidere kan lokke dem fram. Jeg har sett sosialarbeidere gjøre underverker med selvbildet til unge arbeidsledige.

Han er glad for at han også i tida framover skal forske litt på sosialarbeidere. Sammen med et forskerteam fra NTNU (Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) og UINN (Universitetet i Innlandet) skal han være med på å intervjue sosialarbeidere over hele Norge i ulike aldre og finne ut mer om hvordan de har det på jobben. Han skal også veilede noen doktorgradsstudenter.

– På tampen, har du et råd til nye og gamle sosialarbeidere der ute?

– Vær stolte av jobben dere gjør! Sosialarbeidere kues av systemene, men det går an å frigjøre seg fra dem. Og så er det viktig å ikke bli prinsens tjenere. Sosialarbeidere virker best når de er opptatt av solidaritet og rettferdighet.