Stadig flere forstår at straff skader i ruspolitikken. Når skal Norge få en justisminister som tar konsekvensene?

Roar Mikalsen, Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD)

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Justis- og beredskapsdepartementet har øverste ansvar for politi, rettsvesen, lovarbeid, og kriminalomsorg. Riksadvokaten har avdekket systematiske overgrep i mindre narkotikasaker, men justisminister Emilie Enger Mehl vil ikke beklage eller møte brukerorganisasjoner til samtaler. Likevel tilfaller det justisministeren å ta problemet med menneskerettighetene på alvor. Ansvarlighet innebærer at lover må forsvares, så hvordan står det til med begrunnelsen for straff?

I over 50 år har forbud vært vedtatt politikk. Et narkotikafritt samfunn har vært målet, «spredningsfare» og «signaleffekt» har vært begrunnelsene for strenge strafferammer. Likevel, når NRKs Folkeopplysningen i 2016 undersøkte begrunnelsen for å straffe cannabisbrukere, var en upublisert oppgave fra en svensk medisinstudent alt Justisdepartementet fant. Rusreformutvalgets avvisning av straff i 2019 ga departementet et enda større problem, helt til Høyesterett kom på banen med brukerdommen av 8. april.

Justisdepartementet hevder at «Dommene kaster lys over spørsmålet om straff for narkotikaovertredelser er i strid med menneskerettighetene», ettersom Høyesterett på spørsmål om domfellelse ville være i strid med bestemmelsene om respekt for privatlivet og familielivet i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, finner at «straff for befatning med narkotika forfølger generelt et legitimt formål».

Justisdepartementet mener på grunnlag av dette at det er «på det rene at straff er i samsvar med loven». Likevel, Høyesterett kommer fram til at straff forfølger et legitimt formål ved å vise til Justisdepartementets drøfting i Ot.prp.nr. 22 (2008–2009), og problemet med bukken og havresekken blir klart. I denne rapporten redegjør departementet for hvorfor forslaget fra straffelovkommisjonens flertall om å avkriminalisere bruk av narkotika ikke skal tas til følge. Gode grunner må til for å avvise et fagpanel som påpekte byrden ved straff og diskriminering mellom brukere av lovlige og ulovlige stoffer, men departementet viser til signaleffekt og vernet av grunnleggende verdier.

Dette er problematisk fordi stadig flere, inkludert rusreformutvalget, hevder at forbudet ikke har redusert tilbud eller etterspørsel, men påført tilleggsomkostninger som økt kriminalitet, stigmatisering, sykelighet, og dødelighet. Hvis dette er tilfellet, har forbudet et problem, og før Høyesterett eller Justisdepartementet avgjør spørsmålet om legitimt formål, må det avklares om straff har sikret folkehelsen eller ytterligere redusert livskvalitet for alle involverte: Om kuren (forbudet) er verre enn sykdommen (narkotikabruken) er straff åpenbart ikke egnet til å forfølge et legitimt formål, men Høyesterett hoppet over det grunnleggende.

Heller enn å se om det finnes gode grunner for å straffe rusbrukere, tok domstolen for gitt at gode grunner eksiterer og at det er opp til staten å straffe som den vil. Slik ble fordommene bak forbudet videreført, for hva slags «signal» sender en politikk når staten kriminaliserer uproblematisk rusbruk, gjør bruk mer farlig enn nødvendig, og straffer selgere av mindre farlige stoffer enn dem staten selv selger? Historisk er å straffe folk for atferd som er mindre skadelig enn lovlig regulert atferd et tegn på religiøs fanatisme mer enn fornuftsbasert bekymring, så hvordan er ruspolitikken forskjellig fra vilkårlig forfølgelse? Hvorfor trengs et forbud for å hjelpe cannabisbrukere, men ikke for å begrense skadene som alkohol påfører samfunn og lokalmiljø?

Verken Justisdepartementet eller Høyesterett gir svar. Høyesteretts vurdering av likhetsprinsippet viser til Stortingets behandling av rusreformen, hvor problemstillingen ikke fikk oppmerksomhet, og heller ikke Justisdepartementets samlede vurdering i Ot.prp.nr. 22 (2008–2009) er tilfredsstillende. Vi vet bare at «noe» taler imot likebehandling på rusfeltet, og at «Departementet er enig med Forbundet Mot Rusgift i at samfunnets behov for beskyttelse mot en stadig større narkotikatrafikk, medfølgende sosiale problemer, vinningskriminalitet og utrygghet, med styrke taler for fortsatt å oppstille straff».

Justisdepartementet viser til at Sanksjonsutvalget i NOU 2003:15 legger til grunn at befatning med narkotika er en så alvorlig overtredelse at kvalifikasjonskravet for å ta i bruk straff er oppfylt, men NOU 2019:26 har konkludert med det motsatte på et mer informert grunnlag. Ifølge rusutvalget, kan selv «innføringen av straffelignende administrative gebyrer etter omstendighetene komme til å stå i et motsetningsforhold til innbyggernes rett til privatliv mv. og retten til helse», og om dette er uforholdsmessig, hva med dagens strafferammer? Hvilke maktmidler er forholdsmessige når internasjonale domstoler bekrefter retten til selvbestemmelse i brukerspørsmål og stadig flere land regulerer markedet?

Ansvarlige myndigheter må ikke vike for vanskelige spørsmål. Det er slike som avgjør rettigheter, og avvisningen av straffelovkommisjonens flertall fremstår uten troverdighet etter NOU 2019:26, som er langt mer grundig enn Høyesteretts dom og Justisdepartementets behandling. Rent faktisk, Rusreformutvalgets rapport, kapittel 3, viser hvilken forakt for forskning og data som følger med forbudslinjens prosjekt. Straff videreføres ikke bare på tilbakeviste premisser, men bygger på en utdatert holdning, hvilket Justisdepartementets redegjørelse i Ot.prp.nr. 22 (2008–2009) minner om:

Det er ikke bare tale om straffens avskrekkende funksjon. Kriminaliseringen av narkotikabruk er etter departementets oppfatning også viktig for å markere grunnleggende verdier i samfunnet. Straffen utgjør slik sett et viktig element i den pedagogiske påvirkning som samfunnet ellers står for, for eksempel i hjem og skole.

Dette er hva vi sitter igjen med når straff skal forsvares. Et forbud mot narkotika anses å være nødvendig for vern av samfunnets moral, men hvorfor er straff, umyndiggjøring, og tvang verdier som staten vil formidle? I psykologien og kriminologien har troen på voldens oppdragende effekt for lengst gått ut på dato, og det er å håpe at forbudstilhengere ikke bruker slike midler mot egne barn. I ruspolitikken forstår stadig flere at straff skader, så når skal Norge få en justisminister som tar konsekvensene?