Solfrid Rød, redaktør i Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Når noen dør på jobben i Norge, skyldes det stort sett ulykker. Men helse- og sosialarbeidere blir skutt, knivstukket og drept mens de er på jobb i velferdstjenestene våre.

Mandag 20. september 2021 går inn i historien som en mørk dag i norsk arbeidsliv. To ansatte ble knivstukket på Nav Årstad i Bergen. Den ene døde etter få timer, mens den andre er lettere skadet.

Drapet er en dyster påminnelse om hvor farlig det er å jobbe i velferdsstatens førstelinje.

Anni Rachmawati Godager jobbet på Nav Grorud i Oslo. 5. august 2013 ble hun knivstukket flere ganger i ryggen av en klient. Hun døde av skadene etter tre dager på sykehus.

Et drøyt år seinere, 27. oktober 2014, gikk Anna Kristin Gillebo Backlund på nattevakt på barnevernsinstitusjonen Små Enheter i Vollen i Asker. Hun kom aldri hjem igjen, men ble kvalt og knivstukket til døde av en 15 år gammel jente som bodde på institusjonen.

Like etter drapet på Nav Grorud var jeg på Nav Årstad i Bergen for å intervjue de ansatte om vold og trusler. Nav-kontoret på Danmarks plass var også den gang svært utsatt for vold og trusler. De ansatte fortalte at de hadde blitt reddere den siste tida. De pekte på flere forhold som skjerpet trusselbildet, og kom med konkrete krav. For eksempel var de, som Nav-ansatte flest, opptatt av balansen mellom tilgjengelighet og sikkerhet. Som vårt ytterste sikkerhetsnett må Nav håndtere utslåtte mennesker som sliter med rus og dårlig psykisk helse. Samtidig har alle ansatte rett til å være trygge på jobben.

FOs hovedtillitsvalgt i Bergen om knivstikkingen på Nav-kontoret: – Det har vært en veldig tung dag

I Bergen hadde de på dette tidspunktet testet ut en egen enhet for 16 klienter med tunge rus- og psykiatriproblemer. De var tatt ut av Nav-kontoret og fikk tett oppfølging etter en metodikk utviklet av Bergensklinikkene.

Denne enheten hadde, ifølge de ansatte, fungert godt. Men kommunen la den ned fordi de fryktet at det var stigmatiserende med en egen enhet. Normalisering, kalte kommunen det. Nedleggingen skapte reaksjoner blant de ansatte. «Åpenhet og normalitet er fine ord på papiret. Men er det normalt å risikere å bli drept på jobb? Jeg er ikke så sikker på at de som står meg nær, er mest opptatt av normalisering», sa en av de ansatte den gangen.

De Nav-ansatte var også bekymret for egne og arbeidsgivers holdninger. Det er fare for at ansatte tåler for mye, advarte de. Som en av dem sa: «Hvis en bankkunde ringer banken og truer med å komme å skyte alle som jobber der, ville ingen si at han mener nok ikke noe med det, og det kommer nok ikke til å skje. Men vi som jobber i Nav, vi skal liksom tåle det».

Foreløpig vet vi ikke hva som gikk så galt på Nav Årstad denne mandagsmorgenen. Det er politiets jobb å etterforske drapet, og det er for tidlig å mene noe om sikkerheten på dette Nav-kontoret. Men det de ansatte der sa høsten 2013 viser hvor komplekst dette er. Ansattes sikkerhet handler ikke bare om romløsninger, alarmer og vakthold, men også om hvordan tjenestene organiseres og hvilke rammer ansatte har.

Nav skal være det ytterste sikkerhetsnettet, men må også kunne garantere for de ansattes sikkerhet. Ingen skal måtte tåle å frykte for livet mens de gjør jobben sin.