Vilde Adolfsen, grunnlegger av Meningsfull medvirkning og tidligere leder i Landsforeningen for barnevernsbarn

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

Den 20.09.2023 kunne vi lese Niels Erik Opdahl sitt innlegg «Sårbare ungdommer» – et begrep som sender feil signal i Fontene. Opdahl åpner innlegget med en filosofisk refleksjon om hva det betyr å være sårbar, før han tydeliggjør at han ikke synes vi kan omtale barn mellom 15 og 16 år som nettopp det – barn. Deretter redegjør han hvorfor han mener disse ungdommene skal kunne fengsles.

Slike meninger kan ikke få stå uimotsagt, og jeg vil gjerne starte med å skrive direkte til deg, Niels Erik Opdahl. Jeg har møtt mange ungdommer gjennom min yrkeskarriere, mange av de med en trøblete fortid som unge kriminelle – og den gang – barnevernsbarn. Jeg har også bodd med flere av dem, den gangen jeg selv bodde på barnevernsinstitusjon. Du skriver at sårbarhet blant denne gruppen blir sett på som en svakhet. At det å fremstå som tøffe og harde har blitt en livsmestringsstrategi. Det har du sannsynligvis rett i. Jeg møtte likevel en gang en gutt som kunne fortelle at:

«Man føler at man er et systembarn. Vi er vel systembarn sånn egentlig. Spesielt når man fortsatt er i barnevernet. Jeg lette bare etter tilhørighet, trygghet og aksept. Følte jeg ble helt desperat etter svar. For alt jeg ville var å være meg selv, men et sted noen forsto meg.»

Jeg synes ikke det er rart at mange av ungdommene som slåss på Ekeberg, eller selger harde rusmidler i Storgata fremstår som tøffe og harde. Jeg synes ikke det er rart at de viser fingeren til politiet og ler av barnevernet når de prøver å hjelpe. De har funnet tilhørigheten sin, og den lå ikke hos oss som ville hjelpe. Jeg tror det handler om at systemet hjelper på feil måte.

Barnevernet og politiet svikter barn og ungdom i Norge når ungdom selv må finne tryggheten, aksepten og tilhørigheten sin. De tre viktigste tingene i et barns liv. Vi som storsamfunn svikter når vi i ettertid klør oss i hodet og spør hvordan vi skal stanse gjengkriminalitet, når vi ikke snakker nok om forebygging.

I et erfaringsbasert, historisk perspektiv er det heller ikke noe nytt at vi snakker om unge gutter som faller utenfor samfunnet. Nå kaller vi de kanskje «unge kriminelle», men vi har også kalt dem «de vanskelige barna», «problembarna», «barnevernsbanden» eller «atferdsbarna».

Det at Opdahl, og flere med han, nå står på barrikadene med megafon og roper om at politiet må få mer makt til å hjelpe – eller bedre sagt, straffe – disse barna, er arrogant, og viser liten forståelse for at problemet ikke ligger hos barna, men hos systemet.

Jeg skal gi Opdahl ære for å peke på at barnevernsinstitusjonene i Norge i dag ikke er rigget for de ungdommene som benytter seg av kriminalitet som virkemiddel. Det er riktig. Men å mene at «disse» ungdommene ikke forstår et annet språk enn de fysiske maktmidlene politiet kan møte dem med gjør meg særdeles bekymret for hvordan vi tenker om barnefaglig kompetanse.

Barn trenger å høre at de er verdt noe, at de har en fremtid og at vi tror på dem. De trenger å få vite, som gutten jeg møtte for mange år siden, at de har lov til å ta opp en plass i samfunnet – og at det finnes et sted hvor de hører hjemme. Hvis storsamfunnet og hjelpeapparatet ikke gjentatte ganger forteller alle barn dette, kan vi faktisk ikke tillate oss å rope om maktmidler og fysisk straff tjue år senere.

La meg avslutningsvis få svare ut Opdahl sitt retoriske spørsmål «vi ønsker ikke svenske tilstander i Norge, gjør vi?» Jeg ønsker ikke at noen skal miste livet gjennom drap, rusmiddelsalg eller gjengkriminalitet, hvis det er det som betegnes som «svenske tilstander». Men jeg ønsker heller ikke at barndommen til ungdommene vi snakker om skal få definere hele fremtiden deres. Barn skal ikke settes i fengsel, og de skal ikke måtte stå til ansvar for å jobbe med sin egen sårbarhet. Å snakke om barn og ungdom på denne måten er med på å skape splid og konflikt mellom de som skal få hjelp og de som skal hjelpe. Realiteten er kanskje at noen barn under 18 år er kriminelle, og dermed også farlige. Det betyr ikke at vi skal tro og mene at det er straff og fysiske maktmidler som hjelper dem ut av dette mønsteret.

Jeg tror det er viktigere å diskutere hvordan vi skal møte, og forebygge, reaksjonsmønstrene til ungdom – enten det er kriminalitet, selvskading eller spiseforstyrrelser, ikke hvordan vi skal straffe dem til stillhet.