Da Hilde ble ansatt i barnevernstjenesten, var flere skeptiske

Hanna Skotheim (tekst og foto)

hanna@lomedia.no

Hilde Abigael Bergersen går nedover gangen med ryggen til da en kollega snakker til henne. Ingen respons. Så hever en kollega stemmen sin for å få kontakt med Hilde som har ansiktet vendt en annen vei. Fortsatt ingen respons.

Slike scener har utspilt seg flere ganger inne på kontoret til Søndre Nordstrand barneverntjeneste. Enten fordi nye ansatte enda ikke vet at Abigael er døv eller bare fordi det kan være fort gjort å glemme seg. Men den 49 år gamle barnevernskonsulenten tar det alltid med et smil.

– Du tar deg selv så lite høytidelig når der kommer til ting som kan være utfordrende for deg. Da sprekker den bobla litt, sier en av kollegaene hennes, Christina Færden Stenvaag.

Christina Færden Stenvaag er utviklingspsykolog og sitter i rosa genser til høyre i bilde. Foran sitter tegnspråktolk Hilde Malones Haugan og ved siden av henne igjen sitter barnevernspedagog Jeanette Arntzen. De to kolleganene har blitt mer og mer vant til hvem de skal se på når Hilde Abigael Bergersen har ordet.

Hanna Skotheim

Hadde Steenvag blitt spurt hva hun tenkte om å få en døv kollega før hun møtte Bergersen, hadde hun nok problematisert det mer. Men det har aldri vært et problem. I stedet har Stenvaag og de andre opplevd det som en stor styrke. Både fordi de har fått bukt med egne fordommer og fordi de ser hvor godt det fungerer at Bergersen tar de sakene hvor en av klientene selv har en funksjonsnedsettelse.

– Jeg opplever at jeg forstår mennesker på en helt annen måte nå enn før jeg møtte Hilde, sier Stenvaag.

Bergersen blir rørt der hun sitter omslynget av rosende kollegaer. Hun veksler mellom å se på den som har ordet og tegnspråktolken. Selv sitter hun med stolen litt vekk fra bordet. Da får hun best oversikt og slipper å vri hodet hver gang en ny person snakker. Den kinken har hun fått én gang for mye.

– Jeg problematiserer nok det at jeg er døv mer enn nødvendig.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg lever med dette hver dag. 24 timer i døgnet. Jeg er vant til at det er en hindring. Det er nytt for meg at det går så sømløst her.

Hanna Skotheim

Kommer til kort

Regjeringa vil at alle som kan og vil jobbe, skal få muligheten til det. Slik er det ikke i dag, ifølge en rapport som likestillings- og mangfoldsutvalget leverte til regjeringen i mai.

Vi er dårligere på å få de med nedsatt funksjonsevne ut i jobb enn resten av majoritetsbefolkningen hvis vi ser til land vi liker å sammenligne oss med. Dette til tross for at Norge satset mye på arbeidsrettede tiltak i flere år. Norge har blant annet kommet for kort med universell utforming. Her foreslår utvalget en ordning som arbeidsgiver kan søke midler fra for å få til det bedre.

Rapporten viser også at flere arbeidsgivere tror personer med en funksjonsnedsettelse har høyere sykefravær og er mindre produktive. De blir sjeldnere invitert på jobbintervju hvis de opplyser om funksjonshinderet, og de opplever at jobbintervjuene avsluttes hvis funksjonshinderet oppdages av arbeidsgiver.

Utvalget mener målet om at fem prosent av nyansatte skal være funksjonshindret, må videreføres i staten og innføres i kommuner og fylkeskommuner. De foreslår også at det må bli enklere å kunne veksle mellom uføretrygd og arbeid, og at det bør innføres en tilskuddsordning slik at arbeidsgivere kan re-designe arbeidsoppgavene. På den måten kan det lages flere stillinger for personer med nedsatt arbeidsevne.

– «Alle som jobber her, skal representere de som bor i samfunnet», står i det i stillingsannonsen til barnevernstjenesten. Da er det viktig at man faktisk gjør det, sier Thea Thomassen. Hun jobbet i Søndre Nordstrand barnevernstjeneste i praksis på studie, og har nå fått jobb der.

Hanna Skotheim

Sa ikke ifra

Én av fire har opplevd å ikke få en jobb de var kvalifisert til på grunn av en funksjonsnedsettelse, viser en rapport fra Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) fra 2021. Og i en rapport fra Hørselshemmedes Landsforbund, viser det seg at flere hørselshemmede opplever diskriminering i oppveksten og videre inn i utdanning og arbeidsliv.

Før Bergersen fikk jobb i barnevernstjenesten for over tre år siden, søkte hun 50 sosionom-relevante jobber uten å få napp. Hver gang informerte hun om hørselstapet. Da hun søkte jobben i Søndre Nordstrand, gjorde hun ikke det. Først da ble hun kalt inn på intervju.

Bergersen ble stressa. Hun hadde jo ikke fortalt dem at hun var døv.

Mariann Langleite husker at hun ble skeptisk da hun hørte om ansettelsen i ledergruppa. De var jo allerede så presset på tid. Og en døv person ville vel ikke gjøre dem mer effektive?

Men så hadde ikke Langleite erfaring med at en døv person hadde søkt på en slik stilling før.

– Hva tenker du om at Bergersen ikke informerte om hørselstapet i søknaden?

– Det var det hun følte hun måtte gjøre til slutt, og det er ille. Men jeg kan forstå det, sier Langleite som ble Bergersen nærmeste leder kort tid etter at hun ble ansatt.

Heldigvis for Bergersen, ble hennes unngåelse fra sannheten tatt godt imot.

Nå jobber ikke lenger Langleite i barneverntjenesten, men hun var Bergersens nærmeste leder da Fontene var på besøk.

Mariann Langleite (i midten) har bare hatt positive erfaringer ved å ha en ansatt som er hørselshemmet og mener de positive erfaringene må spres til andre arbeidsgivere. Foran står tolken Hilde Malones Haugen og ved siden av står Hilde Abigael Bergersen.

Hanna Skotheim

Hindringer over muligheter

Tre av fire danske arbeidsgivere er positive til å ansette medarbeidere med en funksjonsnedsettelse, men det betyr ikke at de gjør det. Årsaken? De er usikre på om det lønner seg. Dette kommer frem i en dansk artikkel som baserer seg på flere undersøkelser gjort de siste årene.

Men arbeidsgiveres lave forventninger til hva medarbeidere med en funksjonsnedsettelse kan gjøre, kan være langt fra sant. Hvis en arbeidsgiver tilrettelegger godt nok, vil arbeidsplassen sannsynligvis nyte godt av denne medarbeideren som ofte viser seg å være både stabil, lojal og effektiv, viser artikkelen. Det vil også samfunnet, rent økonomisk, viser en analyse fra 2020. Rapporten fra likestillings- og mangfoldsutvalget viser dessuten at de arbeidsgiverne som har eller har hatt ansatte med funksjonshindringer, er mer positive til det enn de som ikke har en slik erfaring.

Mariann Langleite forstår at det er fort gjort å heller tenke hindringer enn muligheter. Derfor tror hun at hun har hatt godt av å se hvor godt det har fungert med Bergersen.

– Jeg kommer ikke til å tenke på nedsatt hørsel som en utfordring igjen, sier hun.

Tolken er hennes ører

Ved Søndre Nordstrand barneverntjeneste har de lagt til rette for Bergersen. Hun har for eksempel alltid to tegnspråktolker tilgjengelig. De kjenner godt til Bergersen og kollegaene og har satt seg inn i jobben i barneverntjenesten.

Det er ekstra viktig de gangene tolkene må bli med Bergersen ut på akuttsaker. Da er Bergersen helt avhengig av at tolkene er hennes ører. Til gjengjeld er tolkene avhengig av hennes vurderinger. De har blitt enige om et signal de skal gi hverandre hvis de merker at de må komme seg ut av et hjem. Enten hvis tolken hører noe eller Bergersen observerer noe.

Tegnspråktolk Hilde Malones Haugan er blant tolkene Hilde Abigail Bergersen har tilgang på mens hun er på jobb. Hvis Bergersen skal i et møte som varer over to timer, har hun to tolker tilgjengelig.

Hanna Skotheim

Det er sjelden Bergersen møter familier som er skeptiske til henne fordi hun er døv. Men da hun enda var fersk, kunne hun oppleve at instansene hun skulle samarbeide med var det. Hun har blant annet fått høre: «Er det hu døve igjen?».

– Går det inn på deg?

– Det er jo en fordel ved å ikke høre så godt, sier Bergersen og smiler.

Så innrømmer hun at hun har måttet gå noen runder meg seg selv.

En ressurs

Bergersen har også færre saker enn de andre. Det får de til ved at barnevernstjenesten får lønnstilskudd fra Nav. Før var det midlertidig, men nå har den blitt varig.

Lederen til Bergersen vet at hun har følt en del på det, men hun minner stadig om at alvorligheten i sakene til Bergersen, til gjengjeld er svært høy. I tillegg får Bergersen alle sakene med klienter som har nedsatt hørsel og mange av sakene der en har en funksjonsnedsettelse. Den jobben kunne ingen av de andre ansatte gjort bedre, ifølge Langleite.

Det er også et poeng at de med Bergersen på laget, speiler innbyggerne i bydelen som har funksjonsnedsettelser.

Bergersen passerer den ene kollegaen etter den andre som alle sitter konsentrert foran PCen i det åpne landskapet. Selv går hun inn på sitt egne cellekontor. Der kan hun stenge alle de andre lydene ute. Til og med kollegaer som prater med hverandre kan være utholdelig støy for Bergersen. Da kan tinitusen som hun bærer med seg til en hver tid, bli enda sterkere og overdøve alle andre lyder.

Bergersen har en 100 prosent stilling, men kan styre dagene litt selv. Hvis hun merker at hodepinen kommer snikende, kroppen begynner å verke og tinitusen øker, kan hun dra hjem. Da går hun helst en tur, leser, drar på stolpejakt eller pusler. Og så skrur hun av høreappratert i ny og ne. Da kan hun fortsatt høre susingen, men så er det i det minste kun det hun hører.

Hverdagen til Bergersen består av flere hjelpeapparat. På hodet har hun satt inn et CI-apparat som hjelper henne med å oppfatte lyder og foran henne på bordet ligger en høyttaler som hun bruker når hun skal snakke med folk på telefonen.

Hanna Skotheim

Deler de positive sidene

Dette er første gangen barnevernstjenesten i Søndre Nordstrand har ansatt en person med nedsatt hørsel, så vidt Mariann Langleite vet. Hun synes ikke det er godt nok.

I et forsøk på å gjøre arbeidslivet mer inkluderende, pleier Langleite å fortelle om alle de positive sidene ved å ha en medarbeider med nedsatt hørsel. Men lederen må være villig til å sette seg inn i hva som trengs for å få det til best mulig, understreker hun. Selv har Langleite fått noen åpenbaringer i løpet av disse årene. Som for eksempel hvor lang tid det kan ta før et høreapparat er på plass. Og at mangel på reservebatteri, kan være grunnen til at en ansatt ikke kan komme på jobb.

Likestillings- og diskrimineringsloven sier at alle arbeidsgivere er forpliktet til å tilby egnet individuell tilrettelegging for funksjonshemmede arbeidssøkere og ansatte. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har påpekt at plikten ikke omfatter tilrettelegging som utgjør en «uforholdsmessig byrde» for virksomheten. Dermed er tilrettelegging i praksis utilstrekkelig, ifølge FFO.

Les mer: – Du bør ikke ekskluderes fra arbeidslivet hvis du hører dårlig

Må selv si ifra

Det er ikke bare arbeidsgiver som har ansvar for å legge til rette for sine ansatte. Siden det kan være vanskelig å se at en person har nedsatt hørsel, bør arbeidstakeren selv ta initiaitv slik at tilretteleggingen skjer og bidra å bryte ned barrierene. Det innebærer blant annet å opplyse kollegaer om eget hørselstap.

Selv brukte Bergersen lang tid på å akseptere og forstå funksjonsnedsettelsen. I stedet forsøkte hun å leve som en hørende, altså kompetansere for at hun ikke hørte.

– Det er jo et vanvittig mål å ha, sier hun.

Før Bergersen tok sosionomutdanningen i voksen alder, hadde hun flere ledere som tok henne for å være en hørende. Hun opplevde at de ikke forstod konsekvensene av å være døv fordi de manglet kunnskapen. Samtidig hadde ikke Bergersen selv tatt eierskap til egen funksjonshindring. Dermed ga hun dem aldri den informasjonen de trengte.  

I dag informerer Bergersen kollegaer om hørselstapet sitt gjerne før de i det hele tatt har rukket å spørre. Med tiden har kollegaene hennes blitt mer bevisste på å artikulere ordene tydelig og få Hildes oppmerksomhet før de snakker til henne. Men det er ikke bare overfor Bergersen at de ansatte har blitt mer tydelig. De har også blitt det overfor hverandre og familiene de jobber med.

– De har skjønt at de ikke trenger å snakke på inn- og utpust hele tiden, sier Bergersen og smiler.

Hilde Abigael Bergersen kunne ikke vært mer fornøyd med hvor godt hun er blitt tatt imot av alle i barnevernstjenesten.

Hanna Skotheim

– Skulle ikke leve mer

– Vi kan ofte lese om tiden som aldri strekker til og slitne barnevernsansatte. Du blir raskere sliten enn andre, men har likevel valgt en jobb i barnevernet. Hvorfor det?

– Fordi jeg er naiv, sier hun og ler før hun legger til:

– Og så er det dette jeg vil jobbe med.

– Hva tror du 14 år gamle deg hadde sagt hvis hun visste at du kom til å jobbe med akuttsaker i barnevernet?

– Ledd. Da jeg var 14 år så skulle ikke jeg gå på noe mer skole. Jeg skulle ikke leve mer. Så det hadde jeg absolutt ikke trodd på.