Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Har du tenkt å spy?

De ansatte tør å spørre om det nå, etter at Villa SULT, ledet av psykiater Finn Skårderud, inngikk et samarbeid med to barnevernsinstitusjoner i Aleris.

– Vi har lært at direkte kommunikasjon er viktig overfor unge som har et spiseproblem, sier vernepleier Peder Vetaas Fruergaard og sosionom Stine Helene Sørvåg.

OMSORGSBOLIG: Nygrenda i Grimstad har plass til fem ungdommer 13-18 år. Ni voksne jobber medleverturnus.

Jan-Erik Østlie

De er ansatt i barnevernsboligen Nygrenda i Grimstad. Den er en av to avdelinger i Aleris som spisser seg inn på ungdom i barnevernet med spiseforstyrrelser og beslektede fenomener omkring kropp.

Hver måned får de eksperthjelp av psykiater Finn Skårderud og Stiftelsen Institutt for spiseforstyrrelser, Villa SULT til å bli trygge voksne og hjelpere for ungdommen de bor med.

– Aleris og Villa SULT prøver å lage noe nytt. Vi fyller ut gapet mellom barnevern og spesialisthelsetjeneste. Vi har lyst å skape sosial-psykiatriske institusjoner med karakter av hjem og hverdag. Det er typer institusjoner vi bør ha mer av, sier Finn Skårderud.

• Barnevern og psykiatri må komme sammen, mener Kari Killén

Hjemmebasert miljø

– Barnevernsinstitusjoner skal ikke bli psykiatriske avdelinger, men de trenger trygge hjelpere med et skarpere blikk, til også å be om hjelpen de trenger utenfor institusjonen, sier Skårderud.

Hver måned reiser folk fra Villa SULT til Nygrenda. Sammen med de ansatte, som er sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger og miljøterapeuter, diskuterer de konkrete episoder og problemstillinger. I tillegg deltar de ansatte på fire samlinger hos Villa SULT i løpet av året og skal levere inn hver sin studie.

– Vi er opptatt av å legge til rette for god oppfølging i et hjemmebasert miljø, sier psykolog ved Villa SULT, Bente Sommerfeldt.

• – Psykiatrien er ikke laget for de dårligste ungdommene

SPESIALISTER: Finn Skårderud og Bente Sommerfeldt er spesialister på spiseforstyrrelser.

Anne Myklebust Odland

Rustes til oppgaven

Avdeling Nygrenda i Aleris er en villa i Grimstad med hage og bærbusker. Det bor inntil fem jenter i huset som alle har et problematisk forhold til mat og kropp. De er plassert nettopp her fordi de voksne på avdelingen, ni ansatte i medlever-turnus, trenes i å møte og forstå spiseforstyrrelser og selvskading.

– Det er for krevende for foreldrene, både fosterforeldre og biologiske familier å ha jentene hjemme, derfor kontakter Bufetat oss, sier Karina Antonsen, leder for Aleris barnevern, Region Vest.

ALERIS-LEDER: Karina Antonsen vil at avdelingene der ungdommen bor skal være mest mulig likt et hjem. Nygrenda tar imot ungdom med spiseforstyrrelser.

Jan-Erik Østlie

Når jentene møter trygge og gode hjelpere i barnevernsinstitusjonen, kan det hindre innleggelser.

– Vi får tilbakemelding på at det er en god utvikling hos jentene. Syke jenter kan sette en hel avdeling i spill når de slutter å spise eller når de overspiser. I perioder må vi ty til legevakt og innleggelser, men så langt det går gir vi hjelp i omsorgsboligen, sier Antonsen.

Nøkkel til å forstå

Spiseforstyrrelser er psykiatriens mest dødelige sykdom. En nøkkel til å forstå tilstanden, er selve ambivalensen mange pasienter har til å ville bli friske, forklarer Skårderud. Dette snakker han om når han møter ansatte ved barnevernsavdelingen.

– Hva gjør at denne jenta eller gutten er ambivalent til å ville bli frisk? Vi må vise en genuin interesse. Løsningen å bli frisk er nemlig også problemet. Det er det viktig å forstå, sier han.

Akkurat som med selvskading har spiseforstyrrelser det paradoksale i seg at det tjener noen funksjoner. Det døyver eller regulerer indre uro og smerte.

– Ambivalensen består i hvordan tilstanden beskytter og blir et prosjekt i livet, noe å holde fast i, noe som får en til å glemme. Det er klare paralleller til rus, sier Skårderud.

Før nye jenter flytter inn i Nygrenda, varsles Villa SULT. Slik kommer alle hjelperne tidligere på banen.

– Vi fra Villa SULT har mye erfaring fra spesialisthelsetjenesten og har også litt å lære om livet på barnevernsinstitusjoner. Det går ikke å gi personale på institusjonene instrukser om å være på hele tiden. En ungdom med trang til å skade seg eller spy, vil få det til. Derfor er vi opptatt av hva som er gode nok rammer for å takle det. Slik kan behandler og hjelper dra i samme retning, sier psykolog Sommerfeldt.

• – Før ville jeg dø. Nå vil jeg ikke det lenger

Hjemmets beste oppskrift

Noe av det første man legger merke til i Nygrenda, er tavlen «Hjemmets beste oppskrift» som henger på kjøkkenveggen: «4 kopper lek og latter, 5 dl anerkjennelse og oppmuntring, 2 kopper tålmodighet, 7 kopper kjærlighet, 6 dl trygghet og tillit, 1 håndfull visdom». Her henger også handlelister og meny for uka. Måltidene er felles, da samles fem ungdommer og tre voksne rundt langbordet.

Jan-Erik Østlie

Denne dagen er det miljøterapeutene Peder Veteraas Fruergaard og Stine Helene Sørvåg som lager middag, men ofte hjelper jentene til, uansett om de har tenkt å spise eller ikke. De to er makkere de ti døgnene i måneden de er på vakt sammen, med en tredje ansatt. De øver på metoder i kommunikasjon og i å samkjøre seg overfor ungdommen.

– Alle har samme holdning om å være åpen og ufarliggjøre temaer. Vi bruker hverandre til å tenke høyt og få til en kommunikasjon som ikke virker mystisk, sier Sørvåg.

I Nygrenda er det en ungdom som øver på å ta lappen, de har båt, keramikkverksted, trampoline. Mange av samtalene skjer i situasjoner med en aktivitet.

– Vi lager avtaler med jentene om hva vi gjør når de kjenner trang til å overspise eller kaste opp. Da tar vi en kjøretur eller vi går en tur sammen, sier de to miljøterapeutene.

Noen ganger må voksne anstrenge seg for å være mer interessert i hverdagen, mener Skårderud.

– En til en-samtaler i et rom blir for intenst, det er så krevende med blikk-kontakt. Derfor er miljøterapi en så raffinert form. Der livet leves, det er der samtalene må tas, sier han.

PAUSE: Peder Fruergaard Vetaas, Gunn-Marit Ravnå og Stine Helene Sørvåg tar en pause på tempolinen mens ungdommene er ute av huset.

Jan-Erik Østlie

Pilotprosjekt

Skårderud kaller samarbeidet med Aleris for et pilotprosjekt.

– Samarbeidet handler om hva som trengs for å lage den tilpassede barnevernsinstitusjonen som kombinerer psykiatri og barnevern, sier han.

Han legger ikke skjul på at noen av de mest krevende pasientene spesialisthelsetjenesten behandler, bor i barnevernsinstitusjoner.

– Da handler det om å få trygge hjelpere til å spille på lag med oss. Motoren er at vi er flere som tenker likt samtidig. Vi må lage noe mellom de etablerte systemene, noe som passer bedre til at ungdommen har flere utfordringer, sier han.

– Har det noe å si for samarbeidet at det er med en privat aktør?

– Det er mye mer fleksibelt. Det er lettere å bestemme at «dette begynner vi med på tirsdag». Vi kan snu oss rundt fordi vi ikke er bundet opp i byråkrati. Private aktører har en større smidighet, sier han.

Karina Antonsen i Aleris merker at de ansatte ved Nygrenda er blitt en mer samlet personalgruppe.

– Når du hjelper med noe, dukker det opp noe annet. Derfor må vi ikke ville for mye eller gå for fort fram. Vi må ikke presse frem en endring jentene ikke er klar for. Det som hjelper jentene er at de har det godt, blir tatt vare på, at vi trekker i samme retning. Viktig miljøterapeutisk arbeid, god overlapping og faglig påfyll er uvurderlig. Aleris er en stor organisasjon, det gjør at vi kan bygge kunnskap og kompetanse, sier Antonsen.

• Kommersielle selskaper solgte på fem år barnevern for 13 milliarder kroner

• Fra 12 til 7 sosionomer på sykehuset i Tromsø

• Barnevernet i Kongsberg reduserte akuttplasseringer med 90 prosent