Hans Henrik Torgersen

hans.henrik.torgersen@lomedia.no

– Hvis noen fra Nav ringer, må jeg bare slippe alt jeg har i hendene og ta den telefonen. Det er ikke så lett å få tak i dem som er der, så da er det viktig at vi griper sjansen når vi får den, forklarer Albrigtsen.

Hun lar Fontene henge på henne en helt vanlig dag på jobben på Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN).

Dagen starter på et trangt møterom. Oppgaver fordeles mellom de syv sosionomene. Det er flere akutthenvendelser som må håndteres. Noen har fulle timeplaner, andre har litt ledig tid.

HVEM KAN: Flere akutte saker å fordele denne morgenen.

Lars Åke Andersen/Frifoto

Sykehussosionomene ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) har en spesiell oppgave i det at de kan skrive pasienter inn på psykiatrisk sykehus. I Tromsø er det organisert sånn at det psykiatriske tilbudet ligger på et annet sted enn det somatiske sykehuset.

Jobber med kronikere

Albrigtsen tok sosionomutdanningen på et desentralisert kurs ved den gamle Høgskolen i Alta. Så snart hun var ferdig der, fikk hun jobb på UNN. Siden det har hun videreutdannet seg i flere runder. Hun er blitt klinisk sosionom, har studert kognitiv terapi, psykiatri og stressmestringsteknikker.

Nå jobber hun først og fremst med pasienter som har kroniske lidelser. I tillegg til at hun tar en master i sosialt arbeid ved NTNU.

Den første pasienten denne torsdagen har en kronisk lidelse, men det er andre omstendigheter i livet som gjør at behovet for sosionom har oppstått, slik det ofte er. Det er mer enn kroppen som rammes av fysisk sykdom.

– Jeg har brukt sykehussosionom før, og har hatt stor nytte av det. Sosionomen klarer å løfte det man står i, opp til det livet man lever i. Og det er viktig, sier Tove Lisbeth Hauan Løvli til Fontene.

NYTTIG: – Jeg har brukt sykehussosionom før, og har hatt stor nytte av det, sier Tove Lisbeth Hauan Løvli.

Lars Åke Andersen/Frifoto

På vei ned

Selv om oppgavene er mange og ingen betviler nytten av jobben deres, er antallet sykehussosionomer i Norge på vei ned.

Statistikken ser kanskje ikke så dramatisk ut, men antall sosionomer på sykehusene er redusert med ti bare på de siste fem årene. Når man går inn i tallene blir det litt mer klart at dette tallet lyver litt.

I Helseregion Sør-Øst skal antallet sosionomer ved somatiske sykehus ha gått opp med 18, men det er vanskeligere å få øye på hvor de har kommet. Mens man i 2010 førte statistikk på individuelle sykehus, har man i 2015 ingen slike tall.

Det man kan si er at tallet har gått ned med 26 i Helseregion Vest og fire i Nord. I Midt-Norge har det gått opp med to. Det er dermed vanskelig å si hva som egentlig er utviklingen når man bare ser på tallene.

Men for de ansatte på sosionomavdelingen ved UNN er det en merkbar trend. De brukte å være 12 årsverk. Nå er de nede i 7,3. De opplever at oppgavene på ingen måte blir færre, men at tiden til å gjøre dem på blir kortere.

– Vi har ganske strenge krav fra de somatiske legene. De skal ha avgjørelsen på hva vi skal gjøre med akuttpasientene veldig raskt, sier Elizabeth Haga, som er faglig leder for sosionomene ved UNN.

• Les også: Han ser sosionomene forsvinne

Tunge liv

På et vanlig skift kan akuttvakta på sosionomavdelingen håndtere en suicidal pasient, som enten har gjennomført eller som man frykter kommer til å gjennomføre selvmordsforsøk. I tillegg kommer flere som har tatt overdoser av alkohol eller narkotika.

– Da forventes det at vi enten har koordinert en løsning på hjemsted, eller gått for en psykiatrisk innlegging til klokken 13.30 etter innleggelse. Det er ikke lang tid til å koordinere alt som skal til, sier Haga.

TAKKNEMLIGHET: Hyggelig å få bekreftelse på at jobben man gjør betyr mye for andre.

Lars Åke Andersen/Frifoto

Anne Siri Albrigtsen fortsetter med pasientbesøkene. Ikke alle synes det er greit å skulle vise ansiktet sitt i et magasin. De problemene folk tar opp med sykehussosionomen er ofte ting man ikke diskuterer med så mange andre, kanskje heller ikke de nærmeste. For det er tunge liv som diskuteres på kontoret til Anne Siri Albrigtsen. Mange skjebner som kommer tett på.

– Vi er flinke til å stikke hodet inn til hverandre, og sørge for at vi får luftet ut det vi selv står i. Men, det er jo samtidig viktig å ikke bare dele det som er tungt, men også det som er artig. Det er veldig viktig å huske på at dette er en utrolig givende jobb, sier Albrigtsen.

VIKTIGE TIMER: – Det er veldig godt å komme hit. Ikke bare blir jeg forstått, men jeg får også hjelp til å forstå hva det er som skjer, sier Hanne Gustavsen (t.h.).

Lars Åke Andersen/Frifoto

Viktige timer

En pasient som har fått sin del av dårlige nyheter er Hanne Gustavsen. Fra før hadde hun en PTSD Kompleks-diagnose (posttraumatisk stresslidelse), som påvirket livet hennes i stor grad. Så fikk hun først vite at hun har bekhterev, så noen måneder senere fikk hun konstatert MS. Livet er snudd på hodet, og hun trenger noen å diskutere det med.

– Det er veldig godt å komme hit. Ikke bare blir jeg forstått, men jeg får også hjelp til å forstå hva det er som skjer. Jeg snakker jo med lege og Nav og alt som er, men det er ofte travelt, og ikke så lett for meg å huske hva som ble sagt. Derfor er disse timene ganske viktige for meg, sier Gustavsen.

Tiden går fort. Så snart den ene pasienten er ut av døra, må Albrigtsen kaste seg over neste oppgave. Nå skal hun ut i korridorene, inn i heisen og opp til rehabiliteringsavdelingen på sykehuset. Her venter tre pasienter som er på treningsopphold.

– Jobben vår er å lære folk å leve med sykdom. Mange som er syke, opplever at de ikke strekker til, og ofte får de ikke den hjelpen de trenger fra familien, sier Albrigtsen.

KURS: Sosionom Anne Siri Albrigtsen holder kurs for kronikere som skal lære å leve livet med sykdom.

Lars Åke Andersen/Frifoto

Lærer å leve med sykdom

Mye av veiledningen handler om å lære voksne mennesker å gi beskjed hjemme.

– Jeg bruker å si at det er hotellstreik. Det er en melding de forstår, sier Malin Benjaminsen.

Sammen med Anne-Britt Hinz og Lena Henriksen er hun deltakere på dette kurset. Og de har mye den samme erfaringen. Tyngst er det at familie og samfunnet rundt ikke ser at de er syke. Dermed opplever de mistanken om at det er et spill.

45 minutter går fort, og snart er Albrigtsen ute i korridorene igjen. Litt seint kommer vi tilbake til avdelingen, og det er tid for et møte med psykiater Torbjørn Pedersen.

PÅFYLL: Arbeidsdagen er utfordrende både faglig og menneskelig. Her får sosionomene veiledning av psykiater Torbjørn Pedersen.

Lars Åke Andersen/Frifoto

Sosionomene ved UNN er ofte tidlig og tett på pasienter som kommer inn på sykehuset med store psykiske vansker. Det kan være utfordrende faglig sett, og ikke minst menneskelig. Også for sosionomene som hver dag står i disse utfordringene kan det være godt med litt faglig input.

For Pedersen er det ikke uvanlig at han også på et sykehus må forklare at framtiden til en pasient med diagnose paranoid ikke er helt håpløs, og at så mange som 66 prosent faktisk klarer å leve normale liv, selv med den diagnosen.

Dagen er over. I løpet av noen timer har Anne Siri Albrigtsen møtt seks pasienter, gjennomført internmøter og fått gjort litt papirarbeid. I morgen er det bare en ny dag.

• Les også: – Her sitter faget i veggene