– Før ville jeg dø. Nå vil jeg ikke det lenger

Tekst: Anne Myklebust Odland

Foto: Nadia Frantsen

– Haha, jeg lukter sprit og har blåflekker på armen, men det er fordi vi holder på med et malerprosjekt på design- og håndverklinjen på skolen, sier Marthe (17).

Hun er kommet hjem fra Holmen videregående skole til barnevernsinstitusjonen OSF Brusetkollen i Asker. Ute på tunet møter hun psykologspesialist Andrea Melø og klinisk barnevernspedagog/spesialpedagog Gro Irene Skjennum i en varm klem. De er del av ressursteamet ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) for øyeblikkelig hjelp, som holder til i Drammen, og som reiser ut for å følge opp pasientene sine der de bor.

Når teamet møter Marthe, er alltid Julie Henriksen med. Hun er barnevernspedagog ved Brusetkollen og 17-åringens nærmeste omsorgsperson i hverdagen. Denne dagen setter de seg sammen i hagen.

– Vi pleier å spøke med at vi går på BUPA begge to, sier Henriksen og ler.

SAMTALER UTE: I stedet for at Marthe kommer til samtaletid på poliklinikken, reiser behandlerne ut til henne. Ofte går de tur eller sitter ute mens de snakker.

Nadia Frantsen

Blålys og selvmordsfare

Høsten for tre år siden ble Marthe akutt innlagt ved ungdomsseksjonen hos BUPA i Drammen. Hun var 14 år og kom med blålys. Alle arrene på armene forteller. Men Marthe selv fant ikke ord. Verken da eller i lang tid etterpå. Hun snakket ikke om noe, hun var redd for å dele, visste ikke hvor i historien hun skulle starte. Midt i livskrisen, på akutten, fikk hun masse spørsmål om uvante sanseopplevelser og stemmer i hodet. Hun syntes det var best ikke å svare eller bare si «vet ikke».

– Jeg er sikker på at de kunne gitt meg en milliard diagnoser, men innleggelser ville ødelagt livet mitt. Jeg er ikke syk. Jeg har det vondt. Følelsene jeg får handler om at jeg har vært mye redd, sier Marthe.

I januar for halvannet år siden opprettet ungdomsseksjonen ved BUPA et tverrfaglig ressursteam som ønsket å ta høyde for nettopp dette. At psykiske lidelser ofte er helt naturlige reaksjoner på vonde opplevelser, ikke psykisk sykdom. For Marthe har ressursteamet og måten de jobber på vært avgjørende for hvordan hun har det i dag. Hun kaller dem for den røde tråden i livet sitt.

– Før ville jeg dø. Nå vil jeg ikke det lenger. Det er den store forskjellen, sier hun og smiler mildt.

VILLE DØ: Marthe (17) havnet på akutten første gang da hun var 14 år.

Anne Myklebust Odland

Tillit til behandlerne

Tre av fire barn og unge i barnevernsinstitusjoner har psykiske lidelser, og bare hver tredje får riktig hjelp, ifølge NTNUs rapport fra 2015.

– Psykisk helsevern må tørre å ta tak i det vanskeligste, det som gjør vondest i hjertet. Løsningen blir for ofte diagnose, medisin og innleggelse i psykisk helsevern, sier psykologspesialist Andrea Melø.

Hun legger ikke skjul på at det er ulike faglige syn på hva slags hjelp ungdommene trenger.

– Suicidale pasienter blir betegnet som alvorlig syke. Men selvskading er en reaksjon på alvorlige belastninger. Vi kan ikke ha et rigid behandlingssystem og forvente at psykisk helsevern alene skal få ned tallene på selvmord. Hele samfunnet må forstå og mobilisere ressurser i ungdommen, sier hun.

Marthe har skrevet notater til intervjuet, men trenger dem ikke. Hun vet godt hva hun vil formidle.

– Så fort jeg forstod at de i teamet ville være rundt meg og ikke ville forsvinne fra livet mitt, kunne jeg begynne å fortelle. Nå forstår jeg mer selv hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Det er fordi jeg skal takle alle minnene og følelsene. Det er posttraumatisk stress, sier hun.

– I noen tilfeller kan det være underliggende diagnoser. Med deg Marthe, finner vi ei klok jente som har det vondt, sier Melø.

SKOLEGANG: Teamet rundt Marthe klapper og heier når hun forteller at hun står i alle fag og har fått en god karakter.

Nadia Frantsen

Ressursteamet

Tidligere på dagen møter Fontene hele ressursteamet hos akuttseksjonen i Drammen. Det tverrfaglige teamet på syv personer består av psykologspesialister, kliniske barnevernspedagoger, spesialpedagoger, sykepleier, vernepleier, i tillegg er flere utdannet familieterapeuter. På akuttseksjonen tar de imot ungdom med en belastende oppvekst, mange under barnevernets omsorg. Ungdom blir henvist fra legevakt, barne- og ungdomnspsykiatri eller fastlege, ofte fordi de har et sterkt ønske om å dø. Når teamet kobles inn, følger to til tre av dem opp hver ungdom.

– Vår seksjon har nesten 20 års erfaring med å arbeide systematisk med disse ungdommene og deres familier og nettverk, og en viktig verdi har alltid vært å tilby alternativer til innleggelser i døgnpost, sier Gro Irene Skjennum.

Fordelen med å være et team rundt hver ungdom er at behandlerne kan bruke hverandre til å få frem nyanser i samtalen. Noen ganger klarer ikke ungdommen å si noe, eller de gjemmer seg under teppet, for ofte er det snakk om ungdom som er lite motivert for hjelp. Da er kjemien mellom behandlerne viktig. «Jammen, kan det være sånn? Nå skjønner ikke jeg hva du mener?»

– Det blir dynamikk på en annen måte, sier Skjennum.

Det siste halvannet året har teamet hatt 53 pasienter i alderen 12-19 år. De har fått oppfølging av teamet i stedet for poliklinisk behandling. Bare fire av dem har trengt innleggelse.

– Dette velger vi å se på som et uttrykk for at pasientene profiterer på dette arbeidet, sier Skjennum.

TEAM: Klinisk barnevernspedagog Gro Irene Skjennum (t.v) og psykologspesialist Andrea Melø jobber for å forhindre akutte innleggelser.

Anne Myklebust Odland

Høneterapi

Ressursteamet ser Marthe en til to ganger i uka. Like ofte som hun kommer til dem, kommer de dit hun bor. Av og til snakker de sammen ute i hagen, eller de går en tur. Forrige uke gikk de sammen til Asker museum.

– Plutselig gikk det en flokk høner rundt oss, så nå kaller vi samtalene våre for høneterapi, forteller de og ler.

Alternativet til behandlingen fra teamet ville vært en 45 minutters samtale på poliklinikken hver uke.

Det fnyser Marthe av.

– Jeg har vært med på det før, med moren og faren min, og det synes jeg funka dårlig. Vi fikk ikke tid til å snakke om det jeg ville. Hvem tror at man bretter ut livet sitt på den måten? spør hun.

Målet for ressursteamet er å gi så god hjelp der ungdommene bor og til omsorgspersonene rundt dem at de kan hindre akutte innleggelser. De reiser ut og har samtaler med lærere, foreldre og ansatte på barnevernsinstitusjonene, slik at alle kan bidra inn i ungdommens liv.

– Vi er ikke opptatt av om det er barnevern eller psykisk helsevern de skal få tilbud fra. Ungdommene trenger tiltak fra begge etater. Vi må samarbeide om barnet, sier Skjennum.

Hun understreker at det er det miljøterapeutiske arbeidet som gjøres på institusjonene som har størst betydning for at ungdommen gis mulighet til utvikling i eget liv.

STØTTER: Barnevernspedagog Julie Henriksen er alltid med når Marthe (17) møter teamet fra psyksik helsevern i Drammen. - Det er veldig godt å ha med Julie, sier 17-åringen.

Nadia Frantsen

Har knyttet seg til noen få

Det var det tillitsfulle møtet med de samme behandlerne, som fikk hull på byllen. Marthe har bodd på to andre institusjoner før hun kom til Brusetkollen og har møtt altfor mange ansatte, ekstravakter, sommervakter, nye som begynner, gamle som slutter. Marte setter seg tett inntil Julie.

– Det er veldig fint å ha med Julie i behandlingen. Hun hører på, gir innspill og hjelper meg med øvelsene jeg må gjøre. Noen samtaler er heftige, da er hun der for meg etterpå, sier hun.

Marthe ser utover hagen, det blomstrer og gror, og i det fjerne ser vi sjøen.

– Veldig lenge ville jeg dø, og ensomheten med det gjør det verst. Nå har jeg Julie og teamet, og det er viktig for meg å ha gode mennesker rundt meg. Det, og en rolig hverdag er viktig, sier Marthe.