Wanja har fortsatt kontakt med kvinnen hun tok imot på krisesenteret for 30 år siden. – Du kan ikke bare stenge av menneskene

Hanna Skotheim (tekst og foto)

hanna@lomedia.no

Da Wanja Jeanette Sæther gikk på sosialarbeiderutdanningen, lærte hun hvor viktig det var å ha en bryter som hun kunne slå av etter jobb. Ved å gjøre det ville hun klare å holde ut lenge, ble hun fortalt.

I dag har 49-åringen jobbet på Krisesenteret i Salten i over 30 år og vært leder i 19. Hun sitter også i styret til krisesentersekretariatet. Men bryteren har hun aldri slått av.

– Det er komisk at vi skal tenke på oss selv som maskiner som kan slås av og på. Sånn er det ikke. Du kan ikke bare stenge av menneskene du møter, du er nødt til å ta dem med deg hjem eller så slutter du å være et menneske.

Hanna Skotheim

Tidlig krøkes

Sæther var 19 år og ufaglært da hun begynte å jobbe på krisesenteret som ligger i Bodø. Egentlig var aldersgrensen 25, men etter flere runder med styret fikk hun overtalt dem til å gi henne en sjanse. Hun innrømmer at det var tøft og er glad for at flere krisesentre i dag krever at du har mer livserfaring og kompetanse.

De har holdt til i det samme huset helt siden Wanja Jeanette Sæther fikk jobb på krisesenteret. Om ikke lenge kan de flytte inn i nye og mer egnede lokaler.

Hanna Skotheim

Da Sæther ryddet på loftet for en stund siden, fant hun skoleoppgaver om voldsutsatte barn og overgrep. Hun visste altså at hun ville jobbe med voldsutsatte allerede da hun gikk på ungdomsskolen. Sæther hadde selv en trygg barndom, så det handlet ikke om det. Men hun hadde foreldre som var politisk aktive og tidlig krevde at barna skulle ta et standpunkt om å være solidariske og engasjere seg for de sårbare i samfunnet.

Sæther husker godt feriene da alle de andre barna dro til Syden eller Sverige, mens hennes familie satt foran leirbålet i regi av den barnepolitiske organisasjonen Framfylkingen. Der sang de kampsanger og skrev brev til presidenter i fremmede land.

30 år på samme sted

For 30 år siden krevdes det praksis for å begynne på sosialhøgskolen. Den tok Sæther på krisesenteret. Deretter utdannet hun seg til å bli sosionom. Selv om hun har vært der siden da, har hun i perioder jobbet redusert for å hente erfaring fra andre steder. Hun har blant annet jobbet på sosialkontor, vært saksbehandler og leder i barnevernet, jobbet i utekontakten, på videregående skole og tatt mye videreutdanning. På den måten har hun opparbeidet seg kompetanse som hun mener er viktig i møte med de som oppsøker krisesentrene med eller uten sine barn. Det er også viktig da dette er instanser som krisesentrene ofte må samarbeide med.

Barnevernet er blant dem de samarbeider mest med og det er ikke bare enkelt, synes Sæther. Hun er blant annet kritisk til dagens samværsordning. Hun mener at det tas for lite hensyn til voldsutsatte foreldre og sikkerheten til barna ved at voldsutøver i for mange tilfeller får samvær med sitt barn. Sæther mener inntrykket hennes bekreftes i de nasjonale tallene til krisesentrene i Norge. De viser at ved tre av ti krisesenteropphold, så hadde barnet samvær med voldsutøvende far eller mor i løpet av oppholdet.

– Retten til samvær må være knyttet til barnets og ikke foreldrenes behov. Da må hjelpeapparatet støtte foreldre til at de er i stand til å beskytte sine barn og de må bidra til å finne gode og trygge samværsordninger, sier Sæther.

Hanna Skotheim

Tøft å varsle

Det er ikke første gangen Sæther er kritisk til barnevernet. I 2015 gikk det så langt at hun fikk Fylkesmannen til å granske barnevernstjenesten i Bodø. Sæther mente blant annet at barnevernet nedprioriterte viktig samarbeid med krisesenteret, brukte for lang tid på undersøkelser og omdefinerte familievold til samlivsproblemer og barnefordelingssaker.

Sæther synes at samarbeidet er bedre i dag, men hun innrømmer at det var tøft å varsle. Hun opplevde det som ensomt og vil ikke anbefale noen av hennes ansatte å gjøre det samme.

– Jeg betalte en pris for det jeg gjorde. Likevel hadde jeg gjort det samme igjen. For barna våre.

Hanna Skotheim

Henter seg inn på havet

De gangene det har storma på jobb, har det vært godt med den nesten to timer lange turen med hurtigbåten fra Bodø og nordover til hjembygda Nordskot i Steigen. Sæther har tilbrakt nesten to år av livet sitt sittende på den båten. Men den har til gjengjeld gitt henne god tid til å prosessere arbeidsdagen og forberede seg på å være mamma til fem sønner. Eller omvendt: Fått den til tider kaotiske familiefabrikken på avstand og blitt mer leder og profesjonell jo nærmere hun har kommet Bodø.

Båtturen har sånn sett fungert som en ventil, men mye dårlig vær og en lite sjøsterk kropp har også gjort at hun har kommet grønn i ansiktet på jobb opptil flere ganger.

Wanja Jeanette Sæther kikker bort på hurtigbåten hun pleide å ta hver dag.

Hanna Skotheim

Ikke verdens beste jobb. Eller?

Foruten én mannlig ansatt, er det kvinnene som dominerer på jobben ved krisesenteret. Mange av dem har hun kjent lenge. For på krisesenteret i Salten er det svært få som slutter. De som har gjort det, har enten gått av med pensjon eller av ulike grunner flyttet vekk fra området.

Fritz Nilssen er den eneste mannen som jobber på krisesenteret. Han er sikkerhetsansvarlig på huset.

Hanna Skotheim

Sæther tror veiledningen hver enkelt ansatt er pålagt å gå til, har mye å si for at de ansatte holder ut. Selv signerte hun ikke avtalen om å bli leder for senteret før hun fikk bekreftet at også hun skulle få veiledning. Nordlendingen mener krisesenteret i Salten var sjeldent tidlig ute med å tilby dette.

– Kollegaene mine tenker at de har verdens beste arbeidsplass og det har de jo ikke, rent objektivt sett. Det er tøffe tak og krisesentrene har tradisjonelt sett hatt lite penger. Men hos oss har vi bedre rammer enn mange. Her føles det trygt å gå på jobb.

Herdis Magnussen (t.v.) er blant dem som har jobbet ved krisesenteret lenge. Hun er utdannet vernepleier.

Hanna Skotheim

Filmskaper, forfatter og kunstner

Sæther har alltid vært opptatt av å ta vare på arbeidsmiljøet. Derfor er de ansatte flinke til å møte opp på lønningspilsen. De drar også på flere turer sammen og får mulighet til å delta i ulike prosjekter. Til nå har krisesenteret stått for flere bøker, filmer, kampanjer og kunstutstillinger. Neste ut er en film som tar for seg hvordan det er å være et barn på krisesenter.

Selv har Sæther nylig skrevet en håndbok til de som blir utsatt for vold og overgrep. Boka er skrevet sammen med en tidligere voldsutsatt mor og jurist Gunhild Vehusheia og deles gratis ut til alle som oppsøker krisesenteret i Salten. Ønsket er at mange flere krisesentre skal kjøpe den inn.

Alle prosjektene gjør krisesenteret mer synlig, mener Sæther. Hun håper det vil føre til at det blir lavere terskel for å ta kontakt med dem. For å gjøre seg enda mer synlig, drar Sæther rundt for å snakke om hvordan de jobber. Hun inviteres blant annet til barnehager og skoler for å snakke med ansatte og elever.

– Det er veldig fint å være sosialarbeider og i tillegg få lov til å være lærer, filmskaper, forfatter og kunstner.

I tillegg til at Wanja Jenaette Sæther har mange roller som krisesenterleder, består jobben også av å alltid være kledd for anledningen. I blåsebyen Bodø er det for eksempel alltid greit å ha en stilongs tilgjengelig når hun må ut på ulike ærend.

Hanna Skotheim

Evig vold

I løpet av disse 30 årene, som for øvrig er like lenge som Sæther har vært medlem av Fellesorganisasjonen (FO) og like lenge som forbundet i det hele tatt har eksistert, har hun knyttet mange bånd til de kvinnene og mennene som har oppsøkt krisesenteret. Noen av dem har hun fortsatt kontakt med, og en av dem er i dag nærmere 80 år. Hun var en av de aller første Sæther tok imot.

Etter å ha vært isolert fra omverdenen og blitt utsatt for vold over flere år, klarte kvinnen til slutt å flykte med sine yngste barn til en nabo. Derfra gikk turen til krisesenteret hvor hun møtte den da 20 år yngre Sæther.

Hanna Skotheim

– Det som gjorde mest inntrykk på meg var at barna hadde bukser som var sydd av gardiner. Det fikk meg til å forstå hvor vanskelig noen har det, selv i det rike landet vi lever i.

I dag er mannen som utsatte 80-åringen for vold, så gammel at han ikke kan gjøre en flue fortred. Men det har ingenting å si for kvinnen. Demensdiagnosen hun har fått, gjør at hun bare husker én ting: At hun har vært eller, i hennes tilfelle, fortsatt er, i en voldelig relasjon.

– Hver eneste dag tror hun at han står der, utenfor døra. Eller at han har vært voldelig mot henne. Og så ringer hun meg. For henne er det helt reelt og det sier jo noe om fangarmene til vold. Hvor jævlig det kan være. Hun kommer jo til å dø i den volden fordi hun innbiller seg at det fortsatt skjer.

Hele livet

Sæther stenger ikke ute menneskene hun møter på sin vei. Snarere tvert imot. Allerede har hun vært i begravelsen til flere av dem.

Hun kommer også til å gå i begravelsen til den 80 år gamle dama.

Hanna Skotheim