Til denne gården kommer unge voksne som har mistet troen på at de kan få til noe

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Inne i en rød, gammel stall står 23 år gamle Morten-André bøyd over sagen med gule hørselsvern godt plassert over ørene. Tidligere på morgenen sto han bare og så på at en annen jobbet. Sa han var litt trøtt. Men når han møter de andre til lunsj etter første arbeidsøkt, har det skjedd noe. Veileder Geir Edland har gått rundt og observert 23-åringen store deler av morgenen og kan bekrefte at han har kvikna til.

Morten-André smiler og tar en slurk av sjokolademelken. Han har bare vært her på gården i Klepp på Jæren i én uke, men det er noe med glimtet i øyet som vitner om noe annet. Han vitser, smiler og ler. Virker så komfortabel. Full av selvtillit. Kanskje Linda Øye allerede har oppnådd noe av det hun ønsker for de som kommer til henne fra Nav?

Hanna Skotheim

Får fast jobb

For fire år siden ble Linda Øyes sosiale entreprenørskap «Fra offer til kriger» en tiltaksarrangør hos Nav. Det vil si at Nav kjøper ekstra oppfølging hos Øye og gjengen som legger opp til arbeidsforberedende trening (AFT). Hele veien samarbeider de med Nav som er dem som hjelper med blant annet livsopphold, reise og bolig.

Til gården kommer unge voksne mellom 18 og 30 år som har falt ut av skolen eller arbeidslivet og som sliter med å finne veien tilbake. Flere av dem har lite eller ingen arbeidserfaring, og det er få av dem som tør å drømme om noe som helst.

Hanna Skotheim

For mange endrer dette seg når de kommer hit. De blir sett, opplever at de får til ting og får skryt. De føler rett og slett at de er verdt noe. Det de lager selges enten på kafeen hvor noen av dem også jobber eller på deres egen nettside. Kunsten de lager og selger, går til en «frihetskasse» som de kan bruke på blant annet kino, bowling, restaurant og hytteturer. De fleste av oss går på jobb, tjener penger og er sosiale hjemme. Disse unge voksne er stort sett sosiale på jobb og er alene hjemme.

Hanna Skotheim

– Vi ønsker at aktivitetene skal gi dem mestringsfølelse. De må få mentale muskler som hjelper dem til å tenke at de kan mer enn de tror. Mange av dem vet så godt hva som feiler dem at de har glemt hva de kan, sier Øye.

Nav krever at tiltaksarrangører får halvparten av deltakerne ut i jobb. På Klepp kan de derimot vise til enda bedre resultater. Der kommer 70 til 75 prosent av deltakerne seg ut i fast jobb etter å ha gjort seg ferdig med arbeidstreningen. Fra Øye startet med kurs i å komme seg ut i arbeid til å bli en tiltaksarrangør, har 70 stykker kommet seg ut i jobb.

Hanna Skotheim

– Det er mange som for første gang føler på en tilhørighet når de kommer hit, men de må ikke få fotfeste. Det er en hårfin balanse. Derfor tenker vi at de skal være her i seks måneder. Vi skal bli overflødige i livene deres, sier Linda Øye.

Uperfekt, men perfekt

Da tilbudet på gården ble underlagt Nav, ansatte Øye flere til å ta seg av de unge voksne. Hun samarbeider også tett med Nav, som for eksempel Jorunn Merete Kvalvik, ungdomsveileder hos Nav Hå i Rogaland. Kvalvik har henvist flere av dem hun følger opp til gården.

Stedet er vanskelig å forklare. Derfor ber hun dem om å bli med for å se det med egne øyne.

– Her er det ingen strigla kontor med hvite vegger der alt er beint. Her er det meste skeivt, beskriver hun.

Kvalvik tror det uperfekte, men perfekte er noe av det som gjør stedet mindre skummelt. Og at man kan gjøre så mye forskjellig her. Det har hendt at de Kvalvik har tatt med seg til gården, har hatt lyst til å starte arbeidet med en gang og dermed ikke blitt med henne tilbake.

Hanna Skotheim

Frokost og lunsj

Se for deg at du har falt ut av utdanning eller arbeidsliv. Da vil du vanligvis bli satt i kontakt med en jobbkonsulent som du skal møte en gang i uka. Sammen skal dere finne ut hva du kan passe til å gjøre.

På gården skal du møte opp fem ganger i uka og jobbe fulle arbeidsdager. Målet er å lære det grunnleggende: Stå opp til rett tid, legge vekk mobilen, være engasjert, lytte og si ifra hvis det er noe som er uklart. Psykisk ferdighetstrening er også en del av opplegget. Eller frokost og lunsj, som Linda Øye kaller det.

– Vi sikter oss inn på det som er det vanskeligste på alle arbeidsplasser, og det er lunsjen. Hva snakker de om? Har de faste plasser? Hva ler de av? Derfor får alle gratis frokost og lunsj her.

Hanna Skotheim

Og så får ingen lov til å ha mobilen oppe. Under måltidene skal man snakke sammen.

Det finnes ikke så mange slike tilbud, mener ungdomsveilederen i Nav. Hun vet foreløpig bare om dette stedet.

Møter dem der de er

Øye sier det flere ganger: Hun driter i hva som feiler deg, hun vil bare se hva du kan. Men hun innrømmer at hun er avhengig av å samarbeide tett med de som kan ta seg av det som er utfordrende i livet. Så kan hun bruke tiden på å pushe dem i riktig retning.

Det er der Nav, men også psykisk helse kommer inn i bildet. I stedet for at krigerne, som hun kaller disse unge voksne, skal springe fra møte til møte med ulike instanser, kommer instansene til dem på gården. En del av arbeidsdagen går dermed med til å blant annet snakke med noen fra psykisk helse.

– Målet er å si opp psykisk helse, Nav og oss. De skal selv styre båten, men i starten er de avhengig av at vi voksne tar ansvar og fordeler ansvaret oss mellom, sier Øye.

Anne K. Aksnes Lode fra ungdomsteamet i Hå kommune er en av dem som har samtaler på gården. Målet hennes er å komme tidlig nok inn og hjelpe ungdom med psykiske utfordringer og helst forebygge at de dropper ut av enten skole eller arbeidslivet. Aksnes Lode følger opp mange ungdommer, men også de som har endt opp hos Linda Øye.

– Linda er flink til å snakke med ungdommen, men hun liker å drøfte problemstillinger med andre og ønsker hjelp i samtaler med fagpersoner der hun føler hun selv ikke strekker til, sier Aksnes Lode som er utdannet barnevernspedagog.

– Lever av å være mislykka

Linda Øye kan kjenne seg igjen i flere av dem som har forberedt seg til arbeidslivet hos henne. Som barnevernsbarn flyttet hun til sammen 27 ganger fra hun var 16 til 18 år og var like mange år på skolebenken som på psykiatrisk avdeling. Det tilbudet hun har skapt, er det hun selv savnet den gangen. Men selv om det hun har bygget har røtter i egne erfaringer, er det ikke sånn at hun legger ut om eget liv når muligheten byr seg. Da må det i så fall ha en tilføringsverdi.

– De vet at jeg lever av å være mislykka. Det legger jeg ikke skjul på. Men de har ikke bruk for mine traumer.

Samtidig tror Øye at hun har en større frihet til å si ting til krigerne enn andre. For eksempel at en dårlig barndom ikke er en unnskyldning for å oppføre seg som et «rævhål», som hun sier.

– Siden de vet litt om min bakgrunn, tror jeg de tåler å høre det fra meg.

Hanna Skotheim

«Krigere», ikke «navere»

I dag er det 18 som kan få arbeidstrening på gården. Alle skal være hundre prosent til stede, men hva det egentlig betyr, varierer. Det kommer an på hver enkelt. Noen har sagt at de synes det er urettferdig at det er visse som bare kommer to ganger i uka. Da svarer Linda Øye gjerne noe sånt som at det sier jo litt om hvor mye livet kan herje. Og så understreker hun at de er heldige de som faktisk klarer å komme hit fem ganger i uka.

Felles for dem alle er at de har et ønske om å komme seg ut i ordinært arbeid. Det er noe av det viktigste som bør komme fram i intervjuet før de eventuelt får plassen.

– De er klare for arbeidslivet når de kan klokka, lar mobilen ligge i lomma og er blitt flinke til å spille andre gode, sier Øye.

Hanna Skotheim

Da hun starta reisen med entreprenørskapet, gikk hun rundt til bedrifter for å høre med dem hvorfor de ikke ansatte folk fra Nav. Da var gjerne responsen at hun ikke skjønte hvor utfordrende det ville være og at de da sannsynligvis også måtte ansette en egen psykolog. Den innstillinga mener hun har endret seg med årene.

– Nå er det faktisk sånn at arbeidsgivere venter på å få en kriger. Ja, de vil ha «krigere» og ikke «navere», som de sier.

Hanna Skotheim