Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Nå er hun tilbake på Løten, men sosionomen har ikke landet etter en uke med sterke inntrykk. I den polske byen Krakow har hun tatt imot flyktninger på togstasjonen, smurt sandwicher og samlet inn mat og klær.

– Jeg så at «Dråpen i havet» søkte etter frivillige, og jeg registrerte meg. Jeg fikk svar med en gang, og de lurte på om jeg kunne dra dagen etter, sier Hilde Mari Bjørke.

Hun rakk å pakke en koffert og satte seg på flyet til Polen. Sammen med andre frivillige fra Norge og andre polske organisasjoner hjalp hun til der det var behov. De første dagene tok hun imot tog etter tog fra grensa – med flere tusen flyktninger.

– Vi hjalp til med å gi informasjon, men ikke alle ukrainere kan engelsk. Da fant vi ut at vi heller kunne gjøre noe annet. Å kunne språket er veldig viktig, for hvis man ikke kan kommunisere kan folk bli frustrerte, sier Bjørke.

– Aldri sett lignende

– Hva gjorde sterkest inntrykk?

– For det første var det å se hvordan lokalbefolkningen i Polen stilte opp. Folk kom og leverte klær og mat på togstasjonen, og mange ville være frivillige. Det var et vanvittig engasjement – jeg har aldri sett lignende, sier Bjørke, som også trekker fram at det var vanskelig å se de mange ukrainske barna som kom med sine mødre.

Hvert eneste tog som kom til Krakow fra grensebyene var fylt opp til randen av ukrainere på flukt fra krigen.

Privat

– De har blitt revet vekk fra hjemmet sitt og det trygge. Mange av barna virket ganske apatiske. Jeg har en sønn selv, og det er tungt for en mor å se andre mødre på flukt med barna sine. Vi prøvde så godt vi kunne å gi dem noen gode øyeblikk i den vanskelige situasjonen de er i. Heldigvis er det ikke så vanskelig å glede barn. Det var også mange som hadde med kjæledyrene sine på togstasjonen.

Erfaring fra frivillig arbeid

Hilde Mari Bjørke er utdannet sosionom og har jobbet på sykehus og med oppfølging i Nav. Det siste året har hun jobbet som sosialpolitisk rådgiver i SV på Stortinget, og nå er hun rådgiver i en entreprenørforening.

– Nå jobber jeg ikke lenger som sosialarbeider, og da kjenner jeg på et ekstra behov for å gjøre ting som dette ved siden av jobben, sier Bjørke.

Hun mener bakgrunnen som sosionom kommer godt med i møte med mennesker på flukt. Folk som er i dyp krise.

– Da har tidligere jobberfaring og erfaring fra frivillig arbeid mye å si. Når jeg møter mennesker som er traumatisert, er bakgrunnen nyttig.

Hilde Mari Bjørke har aldri tidligere opplevd maken til frivillig innsats som i Polen.

Privat

Selv om det var mange sterke inntrykk og mye håpløshet, gikk Bjørke inn i en profesjonell modus da det sto på som verst.

– Men på vei hjem fra flyplassen knakk jeg sammen. Det er mange sterke inntrykk som må bearbeides. Jeg har snakket mye med familien om det jeg har opplevd. Det er viktig å ta vare på seg selv oppi dette, sier hun.

Hjalp til i Hellas

Sosionomen er ikke fremmed for å hjelpe andre. Da krigen i Syria raste, dro hun med «Dråpen i havet» til Hellas for å hjelpe flyktninger. Hun har vært der to ganger.  

– Jeg kjenner at jeg må gjøre noe og stille opp for folk som er i krise. Vi i Norge er født med rødt pass og alle muligheter. Å reise ned gir meg også en mulighet til å formidle videre hva som skjer, sier Bjørke, som sier at hun alltid har hatt et engasjement for folk som sliter.

– Det er vel grunnen til at jeg utdannet meg til sosionom – jeg liker å være en hjelper.

Selv om flyktningkrisen i Hellas og Polen har mange likheter, mener Bjørke at engasjementet nå er en slående forskjell.

– Nå ser man at alle trår til og stiller opp, det er ingen motvilje. Flyktningene kommer seg videre og det stopper ikke opp. I Hellas så vi større avmakt, mer håpløshet. Flyktningene der levde i en tilværelse i limbo.

Hun blir trist av å tenke på det. Det er mange kriser i verden.

– Vi må ikke glemme menneskene i Hellas eller andre steder nå. Det er viktig å holde trykket oppe. Det var velvilje til å hjelpe flyktninger i 2015 også, men det dabbet fort av. Jeg frykter at det kan skje igjen. Polen har tatt imot ekstremt mange mennesker, sier Bjørke.

Vil reise tilbake

I løpet av dagene hun var i Krakow, åpnet organisasjonen hun jobbet for en butikk med gratis klær og sko i et nedlagt kjøpesenter.

– Det kan være ganske nedverdigende å rote i pappesker etter klær. Butikken ser ut som en ordentlig klesbutikk, forteller Bjørke.

Hilde Mari og de andre frivillige rigget til denne gratis-butikken i Krakow. Her kan ukrainske flyktninger selv plukke ut klær.

Privat

Hun rakk ikke å være med på åpningen av butikken. Da vinterferien var over måtte hun reise hjem til sønnen sin og jobben.

– Hva vil du si til andre sosialarbeidere som nå tenker at de vil hjelpe flyktningene fra Ukraina?

– Da bør de absolutt gjøre det. Det er mange måter å bidra på – enten økonomisk eller å hjelpe flyktninger som kommer til Norge. Man må ikke dra til Polen. Hvis man bestemmer seg for å dra, kan det være lurt å snakke med noen som har vært der før, så man vet hva man går til, sier hun.

– Skal du reise til Polen igjen?

– Det føltes veldig som å reise fra noe som akkurat var påbegynt, så ja, det vil jeg absolutt. Jeg håper selvsagt at krigen snart tar slutt, men mange vil ikke ha et hjem å reise hjem til. Flyktningkrisen vil vare lenge, og det krever mye over tid. Jeg håper at folk stiller opp igjen og igjen.