Slik tar Tonje og Oleksii imot ukrainere på togstasjonen: – Jeg er spent hver gang

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Det kommer et pling fra høyttaleren i stasjonsbygningen: «Tog fra Kongsberg ventes i spor 3».

Om bord er familien Romanenko: Natalia (29), Oleksandr (36) og Artem (6). De har bodd tre måneder på akuttmottak i Kongsberg og delt rom med en annen barnefamilie. Nå har de tatt med seg alt de har; tre kofferter og en bag og er på vei mot sitt nye hjem i Hokksund i Øvre Eiker.

De ser fram til å flytte inn i en egen leilighet, selv om de ikke har særlig mye med seg. Da Natalia og sønnen forlot Odesa i juni dro hun ut tre skuffer med tøy og stappet det hun klarte å få med seg. Mannen Oleksandr var på jobb i Polen da krigen brøt ut 24. februar.

På perrongen i Hokksund venter Tonje Thorstensen og ukrainske Oleksii Vasyliev. De er integreringskoordinatorer i Nav og forbereder seg på nok en arbeidsdag med å ta imot flyktninger som skal bo i kommunen. De har stått noen ganger sammen på perrongen nå.

Hver uke kommer ukrainere til Hokksund stasjon. – Jeg er spent hver gang, sier Tonje fra Nav.

Fartein Rudjord

– Det er et race nå. Det kommer nye folk hver uke, sier Tonje Thorstensen.

Hør podkasten her:

Spent hver gang

Hun har jobbet en stund i Nav, men er ny i teamet som jobber med flyktninger. Hun meldte seg i vår da de skjønte hvor mange som kunne være på vei. I tillegg bemannet de opp med fire årsverk.

Opprinnelig skulle Øvre Eiker bosette 24 flyktninger i år. Nå belager de seg på ta imot 200. De som kommer skal ha bolig, barnehageplass, skoleplass, voksenopplæring og etter hvert en jobb. Integreringstjenesten i Nav har ansvar for å følge opp fram til flyktningene får jobb. Men hvordan er den aller første dagen? Hva skal skje?

Tonje Thorstensen organiserer det som skal skje den første dagen flyktningene kommer til kommunen. Blant annet har hun bestilt en stor taxi som skal kjøre familien fra togstasjonen til boligen.

Fartein Rudjord

Thorstensen vet stort sett bare navn og alder på dem som kommer og adressen de skal til. Sånn sett er det vanskelig å forberede seg. Hun prøver å nullstille seg og tune seg inn der og da. For det kan være masse følelser. Noen gråter når de går av toget, andre smiler.

– Jeg er spent hver gang det kommer nye. Vi vil jo gjøre dagen best mulig for dem, sier hun.

De første minuttene er viktige for å etablere trygghet. Derfor er hun glad for kollega Oleksii Vasyliev som snakker ukrainsk. Han studerte i Norge før krigen og ble ansatt i halv stilling i Nav i juni. Å hjelpe flyktninger er blitt hans måte å takle krigen på. Han tror det gir ukrainere en trygghet at han er med, selv om de bruker tolk til den formelle informasjonen.

Satte beredskap

Toget saktner farten, bremser. Dørene går opp, reisende går av og på, mens de to fra Nav speider etter passasjerene sine; en mor, en far, og et barn i seksårsalderen.

– Der! sier Thorstensen og kollegaen nikker.

De går med raske skritt mot den bakerste vognen. Ut hopper gutten. Han strekker ut en hånd mot mammaen sin som kommer etter med den store oransje kofferten. Selv har han en liten tursekk på ryggen og ser seg om når toget har kjørt videre og perrongen står tom tilbake.

Nav-teamet møter familien på perrongen. Det første møtet er alltid spennende, synes Tonje Thorstensen i Nav.

Fartein Rudjord

De første ukrainske flyktningene kom til Øvre Eiker få dager etter den russiske invasjonen. «Plutselig var de her», sier Nav-leder Hege Østvold Vagle. 20 kom nærmest over natta. Hun skjønte tidlig at det kunne bli en situasjon Nav ikke kunne løse alene. Hun tok tak i kommunedirektøren, sa at dette må vi se på som en beredskapshendelse. Hun ba om hjelp fra toppledelsen til å koordinere innsatsen, og to dager senere var sentrale etater samlet. Hun gikk i møte og sa at «Nav kan ikke gi marsjordre». Nav kan ikke pålegge voksenopplæringen å bemanne opp, eller skolene å bygge ut. På det tidspunktet snakket man om at 60.000 ukrainere kunne komme, minnes hun.

– Jeg er glad for at vi sa fra helt fra starten at situasjonen krevde koordinering. Vi kom godt ut fra hoppkanten. Suksesskriteriet er at alle tjenestene samhandler godt, sier Hege Østvold Vagle.

Nav-leder i Øvre Eiker, Hege Østvold Vagle.

Hanna Skotheim

I mars kom anmodningen; da ba arbeids- og inkluderingsministeren kommunene gjøre seg klare til å bosette 35.000 flyktninger. Flertallet av kommunene sa ja til å ta imot antallet de ble bedt om, deriblant Øvre Eiker, som vedtok 200. Det er åtte ganger så mange som de skulle ta imot i år.

Stylet og pyntet

Thorstensen har bestilt taxi som skal kjøre familien til boligen. Et kvarter før toget ankommer, står sjåføren klar utenfor stasjonsbygningen. Mange flyktninger har mye bagasje – de har fått en del fra frivillige mens de har bodd på mottak – så Thorstensen lurer noen ganger på om de må tilkalle flere biler. Denne gangen holder det med minibussen. Seksåringen trekker den store kofferten sammen med moren sin og ser at den legges i bagasjerommet før han setter seg inn. Integreringskoordinatorene kjører etter i egen bil.

I tre måneder har den ukrainske familien bodd på asylmottak. Nå skal de bo i Hokksund og får taxi til boligen.

Fartein Rudjord

Rett over elva i Hokksund ligger boligfeltet hvor familien skal bo. Der venter Elin Larsen. Hun jobber i Øvre Eiker kommunale eiendom og har ansvar for å finne boliger til leie. Denne leiligheten gjorde hun i stand kvelden før. I sofaen er putene puffet og dandert. Det står strå i vaser, på bordet har hun satt fram kjeks og sjokolade. Sengene er ferdig oppredd, håndklær ligger i stabler. En nyinnkjøpt støvsuger er ennå ikke pakket ut av esken.

– Det er så spennende når de får se boligen. De fleste er heldigvis veldig fornøyde, sier hun.

Natalia og Artem går ut på verandaen i leiligheten de skal bo i. De går fra rom til rom før de tar av seg jakkene.

Fartein Rudjord

Hun står i sokkelesten og venter i døråpningen når familien kommer opp trappen med integreringskoordinatorene. Natalia og Oleksandr kommer med små utrop på ukrainsk. Oleksii Vasyliev fra Nav sier de er overveldet over hvor fint det er. «Djakuju», sier Oleksandr flere ganger og legger hånda på brystet. Det betyr takk.

De går fra rom til rom. Larsen er som en megler på visning. Hun forteller om lekeplasser, turmuligheter, butikker og trygg skolevei. Fra balkongen peker hun mot matbutikken. Så setter hun seg på huk for å hilse på gutten. Artem forteller at han har bursdag på lille julaften og at han har lært å telle til 14 på norsk.

Orker ikke fortelle

Oleksandr viser appene på mobilen hvor de har øvd seg i norsk. Artem forteller at han har hatt noe skole på mottaket i sommer, med frivillige og lærere. Småpraten går i rommet. Oleksandr sier at han ønsker å finne jobb som byggmester. Natalia kan tenke seg å bli dekoratør i blomsterbutikk. Hun ser ikke for seg at hun finner jobb som jurist, som hun er utdannet som. Fontenes journalist spør hvordan de kom seg ut av landet, hva de rakk å få med seg. Da begynner Natalia å gråte med en gang. Hun må avbryte intervjuet, går alene ut på badet.

Oleksandr forteller at de ikke fikk kontakt med hverandre mens han var i Polen og hun og sønnen var i Ukraina. Han sier det er vanskelig å beskrive med ord. «Havnebyen Odesa», sier han og blir beveget.

– Jeg visste ikke om de levde.

Intervjuet med Fontene foregår med tolk over mobilen på bordet. Natalia orker ikke å fortelle hvordan det var i dagene før de flyktet, og Oleksandr sier han synes det er vanskelig å snakke om det når hun blir så trist.

Fartein Rudjord

Natalia setter seg ned i sofaen igjen. Hun har tørket tårene og tvinger fram et smil. Hun forteller at hun og Artem klarte å komme seg til Polen 10. juni. Der møtte de Oleksandr. Tre dager etter fløy de sammen til Norge.

De fikk en øyeblikkelig følelse av fred i sjelen med en gang de landet i Norge. De følte seg trygge, de så vakker natur, og føler at det blir litt bedre for hver dag.

Halve familier

Mens mange kommuner har en egen flyktningtjeneste, har Øvre Eiker beholdt det innad i Nav. Det var avdelingsleder Cecilie Reinholdtsen Olsen glad for i mars. De som jobbet med flyktninger i den forrige bølgen i 2015, hadde fått andre oppgaver i Nav, men kunne raskt bidra uten at de måtte ut og rekruttere mange nye.

– Det er en fordel at vi har flinke folk internt. Vi har lånt ansatte fra andre team, uten at det går utover andre oppgaver Nav har. Alle står på. Det imponerer meg. Ikke minst idretten og frivillige foreninger som trår til etter klokken 16. Det er jo da mye integrering skjer, sier hun.

Artem løper ut på gårdsplassen utenfor sitt nye hjem i Hokksund. Om noen dager begynner han på skole.

Fartein Rudjord

Olsen opplever denne flyktningsituasjonen annerledes. Ukrainerne tar i bruk apper, de er vant til skole, og innholdet i introduksjonsprogrammet på seks måneder blir mer arbeidsrettet enn for flyktninger fra eksempelvis Kongo og Sudan. Ukrainerne trenger heller ikke bo-veiledning. De vet hvordan en elektrisk komfyr fungerer og hva en lysbryter er. På den måten er situasjonen enklere – de orienterer seg godt i samfunnet.

Hittil har ingen med fysiske krigsskader fra Ukraina blitt bosatt i Hokksund, men mange av de som kommer lever med stor usikkerhet fordi en mann, bror eller far er igjen i krigen.

Natalia, Oleksandr og Artem Romanenko på gårdsplassen utenfor boligen i Hokksund.

Fartein Rudjord

– Det som er spesielt denne gangen er alle de halve familiene, sier Olsen.

For kommunen betyr det at det må skaffes svært mange boliger. Mange er unge kvinner som bor alene.

Når flyktningene er ferdig i introduksjonsprogrammet og får jobb kan de flytte hvor de vil, men Olsen håper flyktningene blir. De investerer mye i dem og håper de får seg et liv i kommunen og trives.

– Vi tar imot fordi vi vil bidra, men vi vil ha dem som innbyggere, sier Olsen.

Nav betaler

Det er mye informasjon familien skal gjennom, og Natalia og Oleksandr setter seg i sofaen. Det er regler om røyking og gassgrill, de må lære kode på døra og vite hvor søppelet skal kastes. Integreringskoordinator Oleksii Vasyliev oversetter, men de ringer opp tolk når de skal gå gjennom det juridiske i husleiekontrakten.

De får vite at Nav dekker husleia inntil de går over på introduksjonsstønad. Da får de lønn av kommunen for å være med på introduksjonsprogrammet. Da skal de betale husleien selv, men hvis det er en høy leie, kan de få supplerende økonomisk sosialhjelp. De kan også få veiledning til å finne en billigere bolig hvis de ønsker det.

Det er mye informasjon første dagen flyktningene bosettes. Tonje Thorstensen og Oleksii Vasyliev fra Nav snakker med dem om voksenopplæring og økonomiske ytelser.

Fartein Rudjord

Oleksandr nikker bekreftende, men gir uttrykk for at det er mye informasjon på en dag.

Thorstensen rekker ham betalingskortet, så de har penger. De får 14.500 kroner i måneden til livsopphold og kan levere faktura til Nav for husleie, strøm og lege, sier hun.

Oleksandr titter bort på peisovnen og lurer på om de får lov å fyre.

Thorstensen vet at noen blir stressa av å tenke på utgifter og at de trenger betryggelse på økonomi. De skal få hjelp til de kommer seg i jobb. «Nav betaler», gjentar hun til dem.

Artem (6) er tålmodig og leker for seg selv på teppet mens foreldrene får masse informasjon.

Fartein Rudjord

Artem krabber opp på fanget til faren, klapper ham på hodet. Gutten har ligget på gulvet og fiklet med teppet uten å forstyrre foreldrene. Nå spør faren hvor i nærmiljøet de kan spille fotball.

Hverdagen kommer

– Jeg liker å spille fotball med pappa, men mamma forstår ikke reglene, sier Artem.

Da ler alle rundt ham. Stemningen er god, flyktningene er fornøyde, det er akkurat som om alle puster ut.

Over helgen begynner seksåringen i første klasse. Da får foreldrene et par uker til å følge ham opp til de selv skal i gang med norskkurs. Det er del av det halvårige introduksjonsprogrammet for ukrainske flyktninger.

Artem får spille på mobilen mens foreldrene får masse informasjon i stua.

Fartein Rudjord

– Er dere klare for norskkurs? spør Thorstensen med et smil, kollegaen oversetter.

De kan sende henne melding på mobilen og bruke google translate hvis de lurer på noe. Hun gir dem også en liste med telefonnumre; til legevakt, til foreningen Øvre Eiker for Ukraina og inviterer dem til omvisning i Hokksund noen dager senere. Da vil de få vite hvor Nav er, helsestasjonen, voksenopplæringen, minibanken, biblioteket, og svømmehallen, hvor de får gratis inngang.

Nå vil integreringskoordinatorene trekke seg ut. De vet at mange har sovet dårlig mens de har bodd på mottak og trenger hvile de første dagene etter at de er bosatt.

Koffertene står i entreen. Når familien blir igjen alene vil de pakke ut i ro og fred. Det er dette de har. Hverandre og hele livet stappet i tre kofferter og en bag. Oleksandr legger armen rundt Natalia, og gutten lener hodet inn mot farens kinn, kjærtegner med fingeren i håret hans.

Natalia trekker pusten, det dirrer i munnvikene. Én ting var det viktig for henne å få pakket med, sier hun. Det er yndlingsboken til Artem. Den hun leser for ham på ukrainsk hver kveld. Det er en bok om pirater.

Natalia, Oleksandr og Artem bor rett ved et gårdsbruk i Øvre Eiker. Kommunen,som skal ta imot 200 flyktninger i år, har rundt 20.000 innbyggere.

Fartein Rudjord