Magnus V. Ilebrekke

Vernepleier

Jeg har stor respekt for Børge Holden. Mange av bøkene hans var på pensum da jeg studerte vernepleie for flere år tilbake, og jeg har lest mye av det han har skrevet i senere tid. Jeg tenker med glede tilbake på da jeg som ung og nyutdannet vernepleier deltok på NAFO-seminaret for første gang, og så han og andre faglige størrelser vandre rundt i gangene på Storefjell høyfjellshotell. Holden har utvilsomt vært med på å forme fagfeltet, og mange har lært mye av arbeidet hans.

Samtidig fikk jeg lyst til å reflektere over måten debatten rundt Positiv atferdsstøtte (PAS) føres, slik Holden gjør i fagartikkelen Positiv atferdsstøtte: Keiserens nye klær som alle må ta på seg? Når en debatt åpnes med uttrykket «keiserens nye klær», er retningen trolig allerede bestemt. Et slik grep gir et retorisk overtak der den ene siden fremstilles som gjennomskuende, mens de andre er noen som ikke helt har forstått. På denne måten handler diskusjonen mindre om å utforske, og mer om posisjonering og beskyttelse. Med et slikt utgangspunkt oppleves det som at rommet for nysgjerrighet og åpen dialog blir smalere.

Et annet trekk ved denne debatten er at problemene oftest legges hos de andre, mens løsningen blir presentert som noe forfatteren selv sitter på. Dette fører til tydeligere fronter og mer polarisering, og gir ikke nødvendigvis så mye tilbake til praksisfeltet, der tjenestene som bygger på faget vi diskuterer faktisk skal leveres.

Holden presenterer et narrativ hvor atferdsanalytikere nærmest tvinges til å bekjenne seg til PAS. Dersom PAS, slik det presenteres, i stor grad handler om atferdsanalyse kombinert med verdier og rettigheter som allerede finnes i lover og retningslinjer, kan man spørre seg hvorfor det blir så viktig å markere avstand til selve begrepet. PAS er ikke en konkurrerende vitenskap, men et rammeverk som løfter fram at rettigheter, verdier og livskvalitet skal være utgangspunktet for all tjenesteyting. Hvis det stemmer at dette allerede er opplagt for de fleste, hvorfor blir det da oppfattet som kontroversielt når noen velger å løfte et rammeverk som sier det eksplisitt?

Verdier og holdninger kan virke uproblematiske så lenge de får ligge stille i bakgrunnen, men når vi begynner å løfte de fram, viser det seg ofte at de rommer mer enn vi først trodde. Samtidig kan atferdsanalytiske fagbegreper som sosial validitet og aversive stimuli skape avstand til dem som ikke er fortrolige med terminologien. Språk handler derfor ikke bare om presisjon, men også om forståelse og inkludering: hvordan vi åpner diskusjoner, hvem vi gjør plass til, og hvordan vi legger til rette for at flere skal kunne kjenne seg igjen og delta i debatten

Det viktigste spørsmålet er kanskje ikke hva vi er uenige om, men hvordan vi kan jobbe sammen og dele kunnskap på tvers. Når debatten starter med at deltakerne plasseres i riktige og gale leire, blir det vanskeligere å komme nærmere hverandre. Det kan også gjøre det mer utfordrende å utvikle gode tjenester for og sammen med de vi er der for. Kanskje ville diskusjonene vært mer konstruktive hvis debatten åpnet for samtale framfor å markere avstand?