Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Saken Dahl Viggen fikk prisen for ble trykket i Fontenes nummer 10 i fjor, heter «Anbudsnomaden» og handler om en hjerneskadet mann og hans pårørende, som er blitt hjelpeløse kasteballer for anbudspolitikken i Oslo kommune.

Mistet makta over eget liv

Ideen til saken fikk journalisten et halvt års tid før saken ble trykket. Men det viste seg det var vanskelig å finne funksjonshemmede med pårørende som var villige til å stille opp. Dahl Viggen var nemlig ute etter en breiere historie der den pårørende skulle være sakens hovedperson. Etter en del om og men, kontakt med Norsk Forbund for Utviklingshemmede og et leserbrev i avisen, kom han på sporet. Først dro han til Bergen og intervjuet broren til den hjerneskadde, altså den pårørende. Her fikk han mye sterkt stoff og langt mer enn det som kom på trykk. Så møttes de seinere i Oslo og på den institusjonen den hjerneskadde pasienten var.

– Et sterkt møte, forteller Dahl Viggen som er tydelig på hva han mener saken egentlig handler om: En som har mistet makta over sitt eget liv.

LES MER: Hele den prisbelønte reportasjen (pdf)

Flott redaksjon

Dahl Viggen er også klar på at den største utfordringen i saker som denne er å få tak i folk som vil fortelle en sånn historie. Kanskje er det en grunn til at det ikke er flust av historier om funksjonshemmede i dags-, uke- eller fagpressen.

– Hva i saken er du sjøl mest fornøyd med?

– At jeg fikk muligheten til å skrive en sak om en personlig skjebne. Det er flott å jobbe i en redaksjon med en redaktør og kolleger som gir meg så stort rom og så god tid til å utvikle saken. De andre hadde tro på meg og at denne saken ville bli bra. Da jeg leverte den til trykking, hadde jeg en god følelse.

– Vil du gjøre lignende saker igjen?

– Den samme typen metodikk bruker jeg gjerne igjen, sier prisvinner Eirik Dahl Viggen.

Juryens begrunnelse

Fra fagpresseprisjuryens begrunnelse kan vi blant annet lese følgende: «Journalisten har valgt en lavmælt form. Teksten er grundig gjennomarbeidet. Historien er skrevet i presens. Slik får den en dynamisk og medrivende form. Fraværet av store ord og moraliserende formuleringer gjør at stoffet trenger rett i leserens hjerte. Den dempede typografien og fraværet av klisjeer, gjør at stoffet får en original og personlig plattform. Alt i alt viser «Anbudsnomaden» hvordan et stort og prinsipielt viktig samfunnsproblem kan avdekkes med nye og subtile virkemidler. Artikkelen vil kunne gi inspirasjon til å utvikle stadig nye fortellerteknikker.»