Dette var første gang jeg møtte denne mannen, men det ble ikke siste. Likevel er det denne gangen som er verdt å nevne, da de fremtidige møtene skulle vise seg ganske så kjedelige og intetsigende.

Mannen, han var narkoman. Nå er ikke jeg den som i hytt og vær kaller folk for narkoman, men det var nå det han titulerte seg selv som. Hei, jeg er narkoman, hva er du? Sosionom svarte jeg. Men det var ikke det han spurte om, det forstod jeg på måten han mottok svaret, eller heller lot være å ta i mot svaret. Det er litt vanskelig å forklare, men når man har gitt et svar på noe så opplever man som oftest å få en form for tilbakemelding som viser at vedkommende har forstått at man faktisk har gitt et svar. Det fikk jeg ikke. Han viste heller tegn på at han fortsatt ventet, noe som var ganske plagsomt for å være helt ærlig. Men jeg hadde nå ikke mer å si på det, så jeg gikk videre i samtalen.

Ja, for det var en samtale, uansett hvor merkverdig hele situasjonen var. Meningen med denne samtalen var nettopp en samtale. Altså ikke en vanlig samtale mellom to venner, eller arbeidskollega. Dette var en samtale for å få frem informasjon om denne mannen som satt fremfor meg, denne narkomane. En kartleggingssamtale.

Det var en ganske kjedelig samtale i utgangspunktet, det var bare snakk om å gå igjennom et skjema: Hvor gammel er du? Utdannelse, arbeid, familie, type rusmidler, injiserer du og så videre. Spørsmål som ikke akkurat er vanlig i den private sfæren, men her helt på sin plass.

Det var helt på slutten at han så på meg og spurte; lurer du ikke på hvorfor jeg er narkoman? I utgangspunktet så gjorde jeg ikke det. Misforstå meg rett, jeg har alltid vært interessert i forklaringer og sammenhenger når det gjelder rusmiddelmisbruk, men ikke der og da. Jeg nikket likevel og sa; joda, jeg lurer jo på det.

Er dette livet det beste for meg, spurte han. Mest sannsynlig ikke, svarte jeg. Selv om man ikke alltid vet sitt eget beste så gjør man tross alt det man tror er til sitt eget beste sa han. Jeg etterspurte noe mer konkret, men det kunne han ikke gi meg.

Siden ble det pinlig taushet, i alle fall for meg. Jeg begynte å se meg rundt i rommet. Spesielt veggen gjorde meg oppmerksom. Veggen var grå, noe jeg anså som noe merkelig, da den var helt nymalt, hvit. Han så på meg og spurte hva jeg så på, og jeg fortalte hva jeg hadde tenkt. Han forklarte meg at det var på grunn av lyset, at den var hvit, men så ut som den var grå. Jeg forstod at dette kanskje hadde sammenheng med det han hadde sagt tidligere. At det kommer an på omstendighetene og sin egen tilgang på preferanser og hjelpemidler. Her; lys, eller mangel på lys. Andre ganger; erfaringer, men mangel på gode erfaringer.

ZL, sosionom