Tekst: Eirik Dahl Viggen

edv@lomedia.no

Foto: Einar Almehagen/Gudbrandsdølen Dagningen

I Gudbrandsdalen fredag 18. oktober kjører Kristin Kalbakk de fire milene til jobben på Otta, som vanlig. Men det er ingen vanlig dag. Hun har forberedt møtet med et foreldrepar grundig og tatt forholdsregler. Fra før kjenner de barnefaren som oppfarende, og det som skal meddeles i dag er neppe beroligende: Det yngste barnet skal akuttplasseres.

– Hvis man er en barnevernleder som er redd for vanskelige vedtak, er ingen tjent med det. Jeg vil heller være upopulær fordi jeg gjør jobben enn populær fordi jeg lar være, sier Kalbakk på telefon fra sykehuset tre måneder senere. Hun utredes for epilepsi etter det som skjedde denne dagen.

Gravid

Barneverntjenesten holder til i samme bygg som rådhuset. I rådhusfløyen har de bestilt møterom med to utgangsdører. Bak den ene døren med frostet glass har de fått plassert to politibetjenter. Meningen er at foreldreparet skal sitte her i formøte med advokaten, så skal barnevernet komme og fortelle om vedtaket.

Inne hos barnevernet går Kalbakk gjennom detaljene med Karina Mandal. Mandal har vært saksbehandler for barnet, men skal holde seg vekk fra møtet. Grunnen er at hun er gravid. Ingen vits i å ta sjanser. Klokka nærmer seg lunsj, men Kalbakk rekker bare å spise et knekkebrød.

Mandal hører det kommer noen i gangen og åpner døra. Det er advokaten og den 29 år gamle barnefaren. Motsatt av hva barnevernet har tenkt, har han allerede fått vite om akuttvedtaket. «I will kill you» roper han før han med stor kraft slår Kalbakk med en gjenstand i hodet slik at hun faller hardt i gulvet. Han begynner å sparke henne i overkroppen.

Drapsmodus

Mannen tar fart og knuser en gjenstand mot hodet på Karina Mandal. Hun blør kraftig. Mandal er på dette tidspunktet gravid i 23. uke.

Kalbakk er på vei opp, men beina bærer ikke. Hun roper på norsk at Mandal er gravid, men mannen viser ikke tegn å forstå. Isteden vender han seg mot barnevernlederen igjen og sparker henne gjentatte ganger i hodet og nakken. Hun mister bevisstheten et øyeblikk. Mannen angriper Mandal på nytt.

Han forsvinner ut på gangen hvor han løfter en rundt en meter og tjue centimeter høy golvvifte og er på vei inn igjen. Mandal klarer så vidt å slå igjen døra. Endelig kommer politiet inn fra rådhusfløyen.

Sikkerheten raknet

Paret hadde ikke visst at politiet var til stede, at bevisst valg barnevernet gjorde for ikke å provosere. Mannen hadde fått vite om vedtaket for tidlig, og fulgt etter advokaten inn til barnevernskontoret. Det ble nesten fatalt for to ansatte og et foster.

Et overgrep

Mannen innrømte overfallet og ble løslatt fra varetekt allerede 10. desember. Et svik i Kristin Kalbakks øyne. Rettssaken gikk 21.-22. januar. Ydmykelsen ble forsterket da aktor i Nord-Gudbrandsdal tingrett bare ba om 18 måneders fengsel.

Siste uke i januar er hun akkurat tilbake på jobb i 20 prosent. Hun kan ikke lenger kjøre bil, men må få mannen sin eller kolleger til å kjøre. Angrepet forårsaket kraniebrudd med påfølgende arrdannelser. Det er som en klo av smerte som presser på hodet. Hun har delvis mistet lukt- og smakssansen.

Rettens krenkelse

– Jeg opplever både løslatelsen og påstanden som en ufattelig krenkelse av Karina og meg. Den eneste grunnen til at vi er i live er at hun klarte å lukke døra og at vi på forhånd hadde bedt om politi, sier Kalbakk.

Kollegene så ut som et begravelsesfølge etter å ha hørt aktor, beskriver hun.

Savner reaksjon

Kalbakk forteller om god støtte fra sin egen arbeidsgiver. Men hun etterlyser en reaksjon på samfunnsplan mot alle hendelsene som ukentlig rammer barnevernansatte. Isteden blir det enkeltsaker i rettsapparatet, ofte med korte dommer.

– Barnevernet har et ufortjent dårlig rykte som gjør at ikke alle autoritetsnivåer automatisk ønsker å gripe inn. Hadde dette skjedd mot politi, sykepleiere eller leger, som har bred aksept for det de gjør, ville samfunnet reagert langt sterkere, sier Kalbakk.

– Prisen er nokså stor hvis du skal drive fram saken din alene i media. Det har omkostninger.

Familien valgte å holde lav profil i pressen. Påkjenningen for barna ble for stor. Hun føler seg ikke trygg på Otta lenger.

– Han går jo fritt. Jeg tør ikke dra hit med barna mine i tilfelle han identifiserer dem. De reagerte sterkt på å se meg i den forfatningen jeg var i etter angrepet.

* * *

Denne saken har skapt stort engasjement blant våre lesere. Etter flere innlegg som oppfordrer til kriminelle handlinger, har vi besluttet å fjerne diskusjonsfeltet.

Redaksjonen