Inga Marte Thorkildsen, tidligere barneminister (SV), forfatter av «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter», byråd for eldre, helse og sosiale tjenester i Oslo

Vi bør alle la oss opprøre over saken om lille «Jakob» som fikk 19 ribbeinsbrudd påført av en eller begge foreldrene. Saken viser med all mulig gru hvor dårlig rettsvern de aller yngste blant oss i virkeligheten har. Det må Stortinget gjøre noe med.

I Oslo er vi stolte av Solveig Ude, helsesøsteren som på seksukers-kontrollen ikke lot seg lure til å tro at alt var greit med det lille barnet hun hadde foran seg.

• Les Fontenes portrett av Solveig Ude: Barnevernet har fått over 250 bekymringer fra denne helsesøsteren

Ikke til å tro

Hennes handlinger overfor gutten var antakelig livreddende. Saken var vond nok i seg selv, men har nå tatt en oppsiktsvekkende vending: Selveste Høyesterett har satt gutten i fare på ny, og med dét alle andre barn i samme situasjon som ham. Det er nesten ikke til å tro!

Landets øverste domstol har nemlig bestemt at de samme foreldrene som etterlot gutten i hjelpeløs tilstand, og hvorav minst en av dem har påført gutten de potensielt dødelige skadene, skal få samvær med ham en time hvert år. En time kan virke lite, men i virkeligheten kan det utgjøre hele forskjellen for et barn som «Jakob», som trenger trygghet mer enn de aller fleste.

Boka «Utviklingstraumer» (2017) av Dag Ø. Nordanger og Hanne C. Braarud gir en god innføring i hvorfor trygghet er så avgjørende, ikke minst i de første leveårene, og hvorfor det ikke medfører trygghet jevnlig å minnes på dødsangsten som ble påført av den eller de som skulle ha sørget for at du var godt beskyttet.

• Les også: Kvinner i fagbevegelsen forteller om hvordan de ble seksuelt trakassert

«Så lenge de ikke husker, er det ikke så farlig»

Det kan være nyttig med et kort tilbakeblikk på vår egen historie, for å minne oss på hvor mye som har skjedd i forståelsen av barns følelser, behov og reaksjoner, bare i løpet av de siste tiårene.

For ikke lenge siden trodde vi for eksempel at babyer og små barn ikke kjente smerte så godt. På 70- og 80-tallet hendte det at nyfødte ble operert uten smertelindring! I dag vet vi, og dette er helt ny kunnskap, at babyer faktisk har lavere smerteterskel enn voksne.

For ikke lenge siden trodde vi også at det hjernen ikke husket, ikke var så viktig. At babyer og små barn ikke tok skade av alvorlig fare, siden de likevel ikke kunne sette ord på det de hadde erfart. I dag vet vi at kroppen husker, og at vi kan retraumatiseres av lukter, lyder, smaker osv. som minner om farene som truet, også langt tilbake i tid.

«Barna var jo bare vitner»

For ikke lenge siden trodde vi at barn ikke tok så stor skade av å være vitne til vold i hjemmet, for eksempel mellom foreldrene. «De var jo bare vitner», kunne vi si, «de ble ikke direkte utsatt selv». Disse barna hadde ikke rett til voldsoffererstatning, og de fikk ikke status som fornærmet. Det ble heller ikke ansett som mer straffverdig å bruke vold med barn til stede. I dag vet vi at det å oppleve at noen man er glad i og avhengig av blir utsatt for (gjentakende) fare uten å kunne gjøre noe aktivt med det, er noe av det mest skadelige et barn kan oppleve. Jeg har selv vært med på å presse fram lovendringer som følge av denne relativt nye kunnskapen, noe jeg er veldig stolt av.

• Husk Fontenes julekalender

Retraumatisering påført av Høyesterett?

Når «Jakob» tvinges til samvær med sine foreldre, til tross for at det er brakt på det rene at de har etterlatt ham i en hjelpeløs tilstand etter 19 påførte ribbeinsbrudd, så risikerer vi at denne gutten retraumatiseres. Høyesterett har tatt en sjanse på guttens vegne som de burde ha latt være å ta, gitt moderne kunnskap og innsikt. Kroppen husker, sansene husker, og følelsen av fare huskes bedre enn mye annet. Som landets øverste domstol burde Høyesterett sørge for tilgang til det ypperste av kompetanse. Man kan spørre seg hva slags kunnskap Høyesteretts sakkyndige har hatt om utviklingstraumer og vold, og spesielt de yngste barnas beskyttelsesbehov. Her må det en opprydding til.

I boka mi, «Du ser det ikke før du tror det. Et kampskrift for barns rettigheter», skrev jeg et kapittel om «Barnefordeling med livet som innsats». Den gang som nå er konklusjonen nedslående: vi gambler med barns helse.

Barnevernsloven må endres

Som barneminister tok jeg initiativ som ga barn bedre beskyttelse mot samvær der det var reell fare for vold og seksuelle overgrep. Dette var endringer med utgangspunkt i barneloven. Det kan se ut til at barn i dag har et dårligere vern etter barnevernsloven, og det kan umulig Stortinget leve med. Når den nye barnevernsloven skal vedtas, må partiene kjenne sin besøkelsestid. Barn må få bedre vern, i alle lovverkene.

• Barnevernsansatt stemplet som illojal mot arbeidsgiver

• Barnevernet i Kongsberg reduserte akuttplasseringer med 90 prosent