Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Fontene har fortalt historien om samboerparet Vibeke Morrissey og Ken Joar Olsen som mistet omsorgen for datteren sin. De kritiserer barneverntjenesten i Lørenskog for at de ble etterlatt i sin største livskrise uten oppfølging og krisehjelp. Barnevernlederen i kommunen avslo å uttale seg om saken, til tross for at foreldrene ville løse dem fra taushetsplikten. Hvorfor er det noen ganger så vanskelig å imøtegå kritikk? Fanny Duckert er professor i psykologi og er en av forfatterne av boka I medienes søkelys. Hennes klare tips til barnevernledere og rådmenn er å svare på kritikk så langt det lar seg gjøre.

– Fordelen ved å svare for seg er at man får mulighet til å utvide perspektivene og gi relevant informasjon som viser hvor kompliserte saker kan være i praksis. Det er en klar fordel at utenforstående får kunnskap om hvordan barnevernet jobber. Det kan gi legitimitet, sier Duckert.

•Nå går barnevernssjefen i Lørenskog av, skriver Romerikes Blad

Usikkerhet og mangel på erfaring

Hun mener usikkerhet og mangel på erfaring gjør at man tyr til setningen «ingen kommentar». Det kan være tilfellet med barnevernet hvor man opererer i vanskelige gråsoner i forhold til hva som er riktige eller gale avgjørelser.

– Nettopp derfor er det viktig at man kan se det de gjør i kortene. Generelt vil jeg si at det er lurt å svare på kritikk når man løses fra taushetsplikten. Uten det får man ikke belyse saken fra sitt ståsted.

Samtidig er det forståelig at dette er krevende. Barnevernet står i skyts og bomberegn med begrenset mulighet til å forsvare seg. Selv om de løses fra taushetsplikten, kan hensynet til barnet være grunnen til at de ikke uttaler seg, sier hun.

Da hun jobbet med boka I medienes søkelys, opplevde hun at mange er ubehjelpelige i å håndtere mediepress.

– I mange bedrifter og organisasjoner skorter det på skikkelig opplæring og seriøsitet, sier hun.

Duckert mener det er viktig at folk som føler seg urettmessig behandlet føler at de har mulighet til å bli hørt og sett.

– Hvis det ikke finnes offentlige kanaler for å klage, er det naturlig at man tar dette ut på internett og i mediene, sier hun.

– Hvordan bør kritikk fremsettes for at andre skal ta det til seg?

– Den vanskeligste kritikken er den som angriper andres moral, identitet og kjerneverdier. Når dette fremsettes med store utropstegn kan det bli oppfattet som et vrengebilde av hvordan man selv ser situasjonen, og det blir vanskelig å ta det til seg, sier hun.

• Veiledningskorps skal forbedre barnevernet

Når journalisten ringer

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har gitt ut en egen brosjyre om mediehåndtering: Når journalisten ringer, tips for deg som jobber med barnevern. Om den kritiske saken står det at barnevernet må få fram barnets perspektiv og «hvis barnevernet tier, blir barnets interesser ikke hørt». Brosjyren gir også veiledning om taushetsplikt kontra åpenhet og gir støtte til at barnevernet kan uttale seg for å korrigere feil, eller når foreldre opphever taushetsplikten og har stilt opplysninger til pressens disposisjon.

FORSKER: Bente Heggem Kojan er førsteamanuensis ved NTNU.

Eirik Dahl Viggen

– Det kan være til belastning for barnet frem i tid at barnevernet uttaler seg. Det er et reelt argument for å la være å kommentere en sak. Slike etiske refleksjoner og avveininger er viktige, sier Bente Heggem Kojan, førsteamanuensis ved Senter for barnevernsforskning og innovasjon ved NTNU.

Hun kjenner ikke til studier som har sett på barnevernets evne til å imøtegå og ta til seg kritikk, men viser til kommunikasjonsstrategien fra Bufdir om hvordan barnevernet skal håndtere media.

– Vi vet lite om strategien faktisk blir fulgt, men den generelle oppfordringen er at barnevernet skal bidra til positiv omtale som gir barnevernet legitimitet i befolkningen, sier Heggem Kojan.

– Kan negativ medieomtale skyldes at det ikke er nok offentlige kanaler partene kan klage til?

– Fylkesmannen er klageinstans dersom du blir dårlig behandlet av barnevernet, men det tilbudet er kan hende ikke godt nok kjent. Det kan være grunn til at folk som føler seg urettmessig behandlet heller fremsetter kritikken gjennom media, sier Heggem Kojan.

• Familievernet jobber frem spisskompetanse for å ivareta foreldre som mister omsorgen for barn

Ingen tradisjon for kritikk

Jan Storø, dosent i bachelorstudiet i barnevern ved storbyuniversitetet OsloMet, mener barnevernet ikke har noen sterk tradisjon for kritikk, verken for intern fagkritikk eller for å håndtere ekstern kritikk.

– Dette er dypt forankret i flere forhold. Barnevernfeltet er blitt oppfattet som et praksisfelt, der det «å handle» har stått sterkere enn å reflektere. Samfunnet har dessuten holdt seg med et lavstatus barnevern der rammevilkår, som budsjetter og lønn, er blitt dimensjonert lavt. Et fagfelt som skal drive kritisk virksomhet, må også finansieres slik at dette er mulig, sier Storø.

DOSENT: - Et fagfelt som skal drive kritisk virksomhet, må også finansieres slik at dette er mulig, sier Jan Storø.

Ylva B. Seiff

Han viser til at barnevernfeltet heller ikke har vært særlig koblet til akademia, bortsett fra at akademikere driver grunnutdanningen.

– De siste 10-15 årene har masterutdanningene styrket denne forbindelsen, men vi snakker likevel om en svært kort akademisk historie. Denne er i ferd med å styrkes, og det vil kunne bidra til å utvikle barnevernets kritiske potensiale, sier han.

Storø understreker at barnevernfolk selv har et tydelig ansvar for å drive selvkritisk arbeid og bruke det som et utgangspunkt for å forbedre og utvikle egen praksis og selvforståelse.

– En tydelig kritisk praksis vil stå mye sterkere for å kunne svare på kritikk fra andre, og for å utvikles fra innsiden. Samtidig skal det sies at mange i feltet er flinke til å reflektere over egen virksomhet i veiledning og andre sammenhenger. Mitt inntrykk er at denne refleksjonen ofte brukes internt og lokalt. Altså i den enkelte sak, og på den enkelte arbeidsplass. Dette er viktig virksomhet, men den er ikke tilstrekkelig til å gi feltet styrke til å utsettes for kritikk, sier han.