Aase Sundfær, klinisk sosionom, leder av sped- og småbarnsteam, Oslo universitetssykehus, Klinikk for psykisk helse, barn og unge

Så bra at du griper fatt i bruk av språk i akademia.

• Les kommentaren: Sosialhøgskolen snakker ikke til meg

Vel hadde jeg kanskje en forutanelse eller en liten mistanke om at sosialt arbeid i akademia var i ferd med å miste en ørliten del av bakkekontakten. Men siden ingen sier noe (før du gjør det) og siden jeg ikke er særlig til akademiker selv, har jeg tenkt, skitt au, man får ta skikken der man kommer. Og det skader vel ikke om vi lærer oss et og annet nytt ord og begrep når vi skal snakke om arbeidet vårt eller forskningen vår. Selv er jeg blodfan av å formidle fra arbeidet og forskningen vår, bare så det er sagt.

Jeg har også fulgt med i Fontene forskning, hvor man innimellom kan lure på hva artiklene handler om hvis man bare leser overskriftene. Og jeg har ofte tatt meg selv i ikke orke å lese videre. Språket som brukes skjerper hverken appetitt eller nysgjerrighet.

Tilbake til FORSA og konferansen deres på Høgskolen, som din kommentar gjelder. Er det mulig? tenkte jeg da jeg leste: «Å ville en framtid, å gjøre en nåtid». Eller: «Det sosiale arbeidets utvikling: Fra strukturell analyse til den indre kjerne». Eller denne: «En diskursiv studie av sosialarbeidernes skjønnsutøvelse i brukeres løp mot arbeid i NAVs kvalifiseringsprogram».

Tenk at forskerne utrykker seg slik. Det er sørgelig. Det er til å le av og til å gråte over. Vi blir ikke glade eller nysgjerrige, sier jeg. Dessverre.

Og til FORSA. Skjerp dere så blir vi kanskje mer interessert i hva dere driver med. I verste fall, søk språkassistanse.