Vondt å vente i tomt hus

Tekst: Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

– Jeg tenker hver dag at nå drar jeg tilbake til Syria. Det er bedre enn å vente her. Broren min er veldig snill. Men jeg savner mamma og pappa, sier Raghad Shaar (15).

Det er to år siden hun kom til Norge. Hun bor sammen med broren Mahmoud Shaar (21) i Florø. I mars ble de tildelt et større hus fra Innvandrersenteret for å ha plass til å ta imot foreldrene og lillesøsteren på 9 år. Alle trodde familien skulle komme da. Siden har rommene stått klare. De redde opp sengene, og Raghad satte frem neglelakk i søsterens yndlingsfarger på pulten hun skal ha. En stor bamse ligger på den tomme senga, og gardinene stenger lyset ute.

– Jeg liker ikke å være i det tomme huset. Jeg blir minnet på at de ikke er her hele tiden, sier hun.

BAMSE TIL ROAA: Raghad sitter på sengen som er redd opp til lillesøsteren. Roaa er blitt 9 år, Raghad har ikke sett henne siden hun var 7 år.

Nadia Frantsen

Tomt hus

Utenfor eneboligen på 150 kvadrat har gresset vokst seg høyt. Mahmoud har omsider fått låne en gressklipper og går i gang med å slå gresset. Han sier han har fått «kurs» i gressklipperen. Han skulle egentlig vært på voksenopplæringen denne dagen, men programrådgiveren på Innvandrersenteret, Margunn Frammarsvik, har gitt ham fri for å møte Fontene. Heller ikke hun forstår ventetiden.

– Vi trodde dette skulle gå fort. Det var signalene fra UDI da familien slapp til i asylintervju på ambassaden i Ankara i Tyrkia i januar. Raghad ble kort tid etterpå innkalt til intervju på den lokale politistasjonen. Vi visste at alle papirer var i orden og tenkte på dette som en opplagt familieinnvandringssak. Vi ville ha dem i et passende hus, sier Margunn Frammarsvik.

INNVANDRERSENTERET: Margunn Frammarsvik tildelte Mahmoud og søsteren en stor enebolig i Florø i mars. De trodde famililen skulle komme da.

Nadia Frantsen

Søskenparet har fått noen møbler i huset, men ellers er det ribbet. Ingen tepper eller gardiner i stua, ingenting i vinduspostene, tomme vegger. Bare det aller mest nødvendige av utstyr er på kjøkkenet. El-pianoet i stua er en gave til Raghad fra Barnevernet i Florø, TVen har de spart til selv.

– Når familien min er kommet, skal vi ha masse besøk, snakke og le, jeg skal hjelpe mamma, prate med faren min. Han får meg til å like livet mitt. Da skal jeg være veldig lite på mobilen, sier Raghad.

HØYT GRESS: Før bodde søskenparet i en passende leilighet. Nå har de plutselig stor enebolig og hage å ta hånd om. Gresset vokste høyt, fordi de ikke hadde gressklipper.

Nadia Frantsen

Over 8000 saker i UDI

I juni hadde Utlendingsdirektoratet (UDI) 7554 familieinnvandringssøknader og 828 klager til behandling. UDI tilstreber at like saker skal få lik saksbehandlingstid og opplyser til Fontene at det skal helt spesielle forhold til, som alvorlig sykdom, for at en sak skal gå foran andre i køen.

– Vi kan dessverre ikke si noe presist om vanlig ventetid fra familien er blitt intervjuet i utlandet til de får komme, sier seniorrådgiver Rolf Henry Anthonisen.

Han legger til at UDI normalt ser på saken innen tre måneder etter at intervjuene av partene har kommet inn til dem. I mange søknader trenger imidlertid UDI å hente inn DNA-test eller dokumentasjon på familierelasjonen, da kan saksbehandlingstiden bli rundt 15 måneder.

– Vi mener at vi gir god informasjon på våre nettsider om saksbehandlingstiden, sier Anthonisen.

Mahmoud forteller at både vergen til Raghad og barnevernstjenesten har ringt hundre ganger til UDI.

Hver gang er det samme svar: «De må vente». Mahmoud er trist i blikket, han ser hvordan det tærer på søsteren å vente. Det aller vanskeligste er å vite at familien har det verre og verre dag for dag.

ENEBOLIG: Huset de bor i har fire soverom, nok til en hel familie på to vokse og tre barn.

Nadia Frantsen

Ringer familien i Tyrkia

Foreldrene og lillesøsteren holder seg skjult i en leilighet i byen Antakya i Tyrkia, nær grensen til Syria. Da de før jul i fjor fikk vite at de skulle få slippe til i intervju på ambassaden i Ankara, ble de anmodet om å forlate Syria. De fikk visum for tre måneder og dro. Nå er visumet gått ut for lengst og de oppholder seg der ulovlig.

– De må betale dobbel husleie, for han som leier ut leiligheten vet at de ikke har visum og tar ekstra betalt. De tør nesten ikke gå ut. De er redde politiet skal sende dem tilbake, sier Raghad.

Søskenparet ringer foreldrene på whatsapp hver dag, og det gjør de også når Fontene er på besøk.

Faren sier at det er uutholdelig å vente. Han har ikke sett barna sine på to år og tre måneder.

– Vi har brukt opp 90 prosent av sparepengene og rasjonerer maten, sier han.

Søskenparet og foreldrene kan se hverandre på mobilen, og faren tar opp et lommetørkle.

Statsministeren forstår belastningen

Statsminister Erna Solberg sier til Fontene at hun har forståelse for at ventetiden kan oppleves som en belastning.

– Den store tilstrømningen av asylsøkere i 2015 har ført til at Utlendingsdirektoratet (UDI) har fått mye mer å gjøre, og ventetiden er dessverre lang for mange avgjørelser, selv om vi har sørget for at UDI har fått økte ressurser og flere saksbehandlere, sier hun.

Hun mener det har vært en positiv utvikling i behandlingen av familieinnvandringssaker i UDI det siste året og at andelen som får behandlet sin sak innen det har gått tre måneder har økt betydelig.

– Familieinnvandring er en prioritert sakstype, derfor har også ressursbruken på behandling av disse sakene økt i 2017. Vi forventer at det vil gi resultater i form av færre ubehandlede saker og kortere saksbehandlingstid i løpet av året, presiserer hun.

I TYRKIA: Roaa (9) oppholder seg i Tyrkia og snakker med søsknene sine i Norge hver dag.

Nadia Frantsen

Barnevernet purrer

Barnevernspedagog Karen Knapskog har vært tett på søskenparet etter at de ble bosatt i Florø.

– Det er fortvilende for alle parter at det tar så lang tid, sier hun.

Hun har sendt flere brev til UDI og har bedt om at familien får prioritert behandling av søknaden.

– De er et ressurssterkt søskenpar, men situasjonen tærer på dem. Alle dokumenter som UDI trenger er levert, og vi vet jo at de som er fra Syria får komme, sier Knapskog.

Hun hjelper dem med å holde motet oppe, forteller at det er mange andre som dem i samme situasjon, som også venter. På grunn av Raghads alder har barnevernstjenesten bistått.

– Det vanskeligste med å være uten foreldre er at jeg ikke har dem å snakke med. Når noe er vanskelig på skolen eller med venner, skulle jeg hatt mamma her, sier Raghad.

HJEM TIL SØSTEREN: Mahmoud lærer norsk på Innvandrersenteret i Florø og jobber som havnearbeider. Han bekymrer seg når søsteren må være mye alene hjemme.

Nadia Frantsen

Raghad har gått ett år i mottaksklasse og har fullført første året på ungdomsskolen. Nå i høst starter hun i niende klasse, selv om hun etter alderen skulle gått i tiende. I en hylle i stua ligger noe av skolearbeidet hennes. Det er broren som må skrive under på at prøvene er vist frem, passe på at hun får med seg matpakke og at hun kommer hjem til tiden de er blitt enige om. Mahmoud jobber som havnearbeider i tillegg til å gå på introduksjonskurs for flyktninger, og han bekymrer seg når Raghad må være mye alene. Mer enn to år uten familie, det er lenge, sier han.

– Jeg er 21 år, men vet ikke alt om livet. Raghad spør meg om råd, men mye er vanskelig å svare på!

WHATSAPP: Raghad og Mahmoud snakker med foreldrene og lillesøsteren via whatsapp hver dag. De vet at familien har det tungt.

Nadia Frantsen

Papirene skal være i orden

Vergen til Raghad, Siv Kusslid, er lærer på ungdomsskolen, og Raghad sier at hun er så snill. Hun ringer når det regner og spør om hun vil sitte på til skolen, og hun ber dem til familiemiddag.

– Da jeg hadde bursdag, bakte hun en like fin kake til meg som moren min ville gjort, sier Raghad.

Kusslid har også purret og mast på UDI. Det er hun som har hjulpet til med å fylle ut og betale for søknaden, det gjorde de i fjor sommer. Alt av papirer skal ifølge henne være i orden.

– Det at vi ikke har en bestemt dato å forholde oss til gjør det ekstra vanskelig. Vi ble forespeilet at «nå kommer vedtaket snart», men så gikk både april og mai og juni og så kom ferien. Det er vanskelig å holde motet deres oppe, for de ser at det går raskere for andre, sier Kusslid.

Hun prøver å finne logiske forklaringer på at det tar så lang tid.

– Kanskje er søknaden deres havnet i en bunke under andre vanskelige saker som tar tid, sier hun.

I intervjuet Raghad måtte ha på politistasjonen i forbindelse med familieinnvandringssøknaden, stilte de henne fire spørsmål: Har du lyst at familien din skal komme? Hvis foreldrene dine kommer, skal du bo med dem da? Hvor skal dere bo? Hvorfor vil du at de skal komme?

– Det tok 20 minutter. Jeg sa at jeg vil bo med foreldrene mine akkurat som vennene mine gjør.

VENTER HVER DAG: Raghad forestiller seg hver dag hvordan det blir når familien kommer. - Da skal vi snakke og le, ha masse besøk, og jeg skal hjelpe mamma, sier hun.

Nadia Frantsen

Flyktet da hun var 13 år

Raghad var bare 13 år da hun forlot Syria. Ni dager etter bursdagen bestemte foreldrene at hun måtte flykte ut av Idlib sammen med broren og to fettere. Da var situasjonen blitt så vanskelig i byen. Selv ville de bli, for de mente flukt ville bli altfor krevende for den yngste datteren, som da var 7 år. Raghad klandrer dem ikke. Det tok nesten tre måneder å komme til Norge. I dagevis gikk hun uten mat, de ble fraktet i en overfylt båt over Middelhavet, de sov ute, brukte opp 8000 Euro.

FETTERE I FLORØ: Raghad og Mahmoud flyktet fra Syria med fetterne Ahmad og Leo. De bor også i Florø.

Nadia Frantsen

– Voksne menn gråt, men Raghad klaget ikke, sier Mahmoud om sin tapre søster.

Først bodde de på mottak i Øvre Årdal. Da de fikk oppholdstillatelse, ble de bosatt i Florø. Både vergen og barnevernet vurderte at det beste for jenta var å få bo med storebroren.

– Da vi søkte om familieinnvandring i fjor, ante vi ikke at dette skulle ta så lang tid, sier Kusslid.

Raghad og Mahmoud har kontakt med det arabiske miljøet i Florø, men Raghad mener det er mye baksnakking. Noen synes hun burde bruke hijab og faste, mens hun og broren styrer seg selv.

– Hvordan tror du hverdagen blir når familien din kommer?

– Jeg tror vi vil trenge et helt år på å snakke oss gjennom alt som er skjedd! utbryter hun.

Hun og broren snakker om at de vil finne et håndball-lag til lillesøsteren, og Raghad planlegger at hun og moren skal reise til Tyskland for å besøke en eldre søster, som bor der og har fått baby.

Hun tenker også mye på den dagen de faktisk kommer. Hun har bestemt seg for å ta dem imot hjemme, ikke på flyplassen i Florø.

– Jeg vil være her, klemme dem og gråte sammen med dem i fred, uten at andre ser på oss. Lillesøstera mi har sagt at hun vil klemme oss i tre dager når hun kommer.

STÅR KLART: Rommet som lillesøsteren skal ha står klart. På pulten har Raghad satt frem neglelakk i søsterens yndlingsfarger.

Nadia Frantsen