Sigrid tar sorgen sin med ut. Sosionomen er ikke i tvil om at naturen er det aller beste terapirom

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Sola skinner over røsslyngen på Frolsfjellet utenfor Levanger. Sigrid Rohde står på en benk iført turbukse og strikkegenser. Hun gir klare instrukser til de rundt 30 kursdeltakerne som står i ring rundt henne: Åpne sansene! Gå en sju minutters tur aleine. Legg merke til hva som snakker til deg. Er det en stein? En kvist? En lukt? Når dere kommer tilbake, tar vi en runde på hva dere sanset.

Det er kurs i utendørsterapi. Kursholder Sigrid er sosionom med nesten 40 års fartstid i rusfeltet og Årets villmarking 2022. En pris hun fikk for å bruke naturen som terapirom og formidle kunnskap om friluftsliv og utendørsterapi. Metoden er ennå ikke satt i system, det er kun ildsjeler som driver den fram, påpeker juryen.

Sigrid Rohde skjønner ikke hvorfor så mange av hennes kolleger jobber innendørs. Hun vil ha dem ut.

– Hvilket spor er det vi har gått oss fast i når vi sitter inne på hvitmalte kontorer og snakker med folk? Når vi tar dem med ut, får vi flere effekter raskere, fastslår hun.

140 meter er nok

For ett år og ti måneder siden fikk hennes kjære Kjell diagnosen hjernekreft og maks to år igjen å leve. I sykdomsperioden våkner Sigrid hver morgen med et press i brystet. Heldigvis, sier hun, er det 70 meter fra inngangsdøra til postkassen. For å hente avisa må hun altså gå 140 meter. Ofte kommer det en gås flygende, og så blir hun stående og se på den. Eller det kan være noe med lyset. Eller vinden. Når hun kommer inn igjen, har presset i brystet lettet.

Sigrid Rohde holder kurs i utendørsterapi blant annet for ansatte i kommunene.

Hanna Skotheim

Kjell levde i ti måneder, og i de månedene var friluftsmannen, jegeren og naturfotografen innomhus nesten bare for å sove. Så lenge det gikk satt han og kona i soveposene sine i garasjen hjemme i Levanger og drakk kaffe. De siste seks ukene på palliativ avdeling kom Sigrid og barna på besøk og trillet senga ut. Da slutten nærmet seg, trakk sykepleierne gardinene for og tente stearinlys.

– Da tenkte jeg: Ikke faen! Min Kjell skal ikke dø i et mørkt rom. Jeg dro gardinene til side, åpnet vinduene og spilte yndlingsmusikken hans, fra musikkteateret Elden. Han bevegde leppene til teksten, og det var den siste kontakten vi hadde.

I sorgen søker Sigrid stadig ut i naturen, det beste av alle terapirom. Det handler ikke om å gå langt eller klatre høyt, men om å starte dagen med en kaffekopp i sola eller bare sitte og «sjå i veret» i tre timer.

– Jeg må finne ut hvor den nye stien går for Sigrid, 59 år og singel, sier hun.

42 dager på tur

Å være ute senker stress, blodtrykk, angst og depresjon, og åpner for læring, kreativitet, konsentrasjon, refleksjon og fellesskap. Helsegevinstene og bedre utnyttelse av offentlige budsjetter ligger bare der ute i naturen og venter, skal vi tro Sigrid Rohde.

Man kan gjerne lese seg opp på forskning som viser at 30 minutter utendørs påvirker hjernen positivt og at de fem første er de viktigste, men man kan også bare kjenne etter, mener Sigrid. Selv har hun kjent naturens terapeutiske virkning siden barndommen. Hun vokste opp i en familie som kikket på fugler, plukket molter og fisket i Snåsavannet. I ungdommen begynte hun med jakt og små ekspedisjoner i fjellet.

Men også naturbarnet Sigrid ble etter hvert fanget i hamsterhjulet med lederjobb, videreutdanninger, barn og forpliktelser. Det ble mye hodepine og knasking av paracet. Da hun skimtet 50-årsdagen der framme, falt et alvor over henne. Moren hennes døde i en alder av 65. Tenk om hun selv hadde mindre enn 20 år igjen. Hva ville hun bruke livet til?

– Jeg ble på en helt ny måte opptatt av at jeg ville mer enn å jobbe, erindrer hun.

En stund jobbet hun tre uker og var på tur i tre uker. Hun tok opp lån og levde enkelt for å være mest mulig ute. I en medarbeidersamtale spurte sjefen: «Hva vil du ta mastergrad i?» «Jeg trenger ikke master, jeg trenger 42 dager fri til å utforske Finnmark», svarte hun.    

Ferskt fag

«Min viktigste skole» kaller hun de ti åra på Færingen terapeutiske samfunn i Tromsø. Friluftsliv inngikk naturlig i behandlingen der, sammen med arbeidstrening, kunstterapi og fellesskapet som metode, alt dette som Sigrid tror så sterkt på. Men det er først de siste åra at utendørsterapi har satt seg som begrep og fagdisiplin. Universitetet i Agder tilbyr nå 10 studiepoeng. For to år siden dro Rohde i gang kurs for ansatte i rus og psykisk helse og representanter fra bruker- og pårørendeorganisasjoner. Det går over tre ganger to dager på Skallstuggu, en fjellhytte utenfor Levanger.

Det finnes ikke bedre start på dagen en kopp kaffe i morgensol og frisk fjelluft, mener Sigrid Rohde.

Hanna Skotheim

Dette er ikke et kurs du kan melde deg på bare fordi du er interessert. Kravet er at du eller arbeidsplassen din starter opp et utendørstiltak. Sigrid er nemlig lei av at fagfolk drar på kurs og kommer hjem og forteller at det var veldig bra, men så bare fortsetter som før. Akkurat som hun er lei av at fagfolk graver seg ned i tall og fakta uten at det følges av handling.

– Vi er gode til å sitte og bekymre oss for at noe har gått opp eller ned 0,2 prosent. Spørsmålet mitt er: Hva gjør vi med det? Vi snakker også utrolig mye om at vi har for mange oppgaver og for lite penger. Da spør jeg: Hvorfor utnytter vi ikke ressursene bedre? Hvorfor være inne med én person når vi kan være ute med flere?

Å lage mat ute er en viktig ingrediens i utendørsterapi, Sigrid Rohde er fornøyd med dagens treretter, tilberedet på bål og i bålgrop.

Hanna Skotheim

Den «jækla hjelpemuskelen»

Bålet er viktig, i Sigrids liv og i utendørsterapien. Ivrige kursdeltakerne fyrer opp, hakker grønnsaker, krydrer kjøtt og pakker løk og epler i folie. Kurslederen advarer mot det hun kaller den «jækla hjelpemuskelen», en muskel hun mener er overtrent hos mange i hennes bransje.

– Det er ikke bare at vi koker kaffen og kjøper inn pølsene, det er nesten så vi stapper dem inn i kjeften på folk. Jeg kan ikke få understreket nok at når dere tar med brukere ut, så skal dere sette dem i arbeid. Dere skal si: Du tenner bål, du koker kaffe, du skjærer opp frukt, fastslår kursholder Rohde og peker rundt seg.

Kursdeltakerne nikker, kanskje noe beskjemmet over egen hjelpemuskel.

Matlaging og bål legger til rette for gode samtaler, mener Sigrid Rohde og kursdeltakerne.

Hanna Skotheim

Bål som betingelse

Årets villmarking roser juryen og friluftslivsorganisasjonene for å premiere ikke bare ekstreme ekspedisjoner men også ha blikk for mennesker som kanskje trenger naturen mer enn de fleste.

– Friluftslivsmiljøene har vært veldig flinke til å vende seg mot helsesida. Det er et viktig signal til oss helse- og sosialarbeidere, mener prisvinneren.

Heiaropene har vært mer dempet fra Rohdes eget fagfelt. Men årets villmarking vet å bruke prisen til å skape oppmerksomhet om det hun brenner for. Hun blir ofte invitert til å holde foredrag. Da svarer hun: «Jeg kommer, men bare hvis vi er ute og fyrer bål, ikke hvis dere skal sitte inne».

Bålet er viktig, i utendørsterapi og i Sigrids liv. Her er hun sammen med Raymond Tollefsen og Hanne Lunde fra Medvandrerne, en viktig samarbeidspartner.

Hanna Skotheim

Når Folkehelsekonferansen 2022 går av stabelen i oktober, er hun headliner sammen med helseministeren. Også det på én betingelse: Are Lerstein fra Medvandrerne skal stå på scenen sammen med dem. Denne organisasjonen, som arrangerer turer for rusavhengige, er blant hennes aller viktigste samarbeidspartnere. Ingen kjenner naturen som terapirom bedre, mener hun.

– Bare hør hvor vakkert de snakker om bålet! De er så gode på fellesskap som metode. Vi fagfolk har glemt hvor viktig det er å jobbe i gruppe, vi er altfor opptatt av individuell terapi.

Tilbake til soloformen

Mørket har senket seg over Skallstuggu. I peisestua lener Sigrid Rohde seg godt tilbake i stolen. Hun er så fornøyd med dette kullet. Og det er så godt å være på fjellet.

Neste gang hun pakker sekken er det for å dra på rypejakt i Troms. Heldigvis blir begge barna med. Etter at Kjell døde, har hun slitt med å finne soloformen, som hun kaller det, evnen til å ha det fint på tur aleine. Men det kommer seg. Det har gått 367 dager. På ettårsdagen satt Sigrid på graven hans ved Alstadhaug kirke. Hun hadde med seg sushi, og etter at hun hadde spist, ble hun trøtt, og la seg ned på bakken for en kort lur.

Etterpå kom datteren og svigersønnen. Sammen la de ned blomster og ventet på at sola skulle gå ned over Trondheimsfjorden.

– Det er så vakre solnedganger i september. Og heldigvis ligger Kjell helt ytterst på en høyde med utsikt over fjorden. Jeg er så glad for at han ligger der, og ikke på en gravplass midt i byen.

Hun sliter litt med soloformen, evnen til å kose seg på tur aleine. Men det går framover, ett år etter at hun ble enke.

Hanna Skotheim