TEKST: SOLFRID RØD

solfrid.rod@lomedia.no

FOTO: ANETTE KARLSEN

En varm sommerdag i 1998 går Tom Kimmo Eiternes, nå Tom Olsen, ut av fengsel som en fri mann. I fem lange år har han vært en av Norges mest fryktede nynazister. Nå har han bestemt seg for at det er nok hat, vold og fyll. Han vil begynne et nytt liv. For første gang i sitt liv går han på sosialkontoret og ber om økonomisk støtte. Svaret, at han er hinsides hjelp, gjør 24-åringen nysgjerrig på hva slags utdanning ansatte på sosialkontor har. De fleste er sosionomer, får han vite. Dermed er det klart; det er sosionom han skal bli i sitt nye liv. En sosionom som aldri, aldri sier at et menneske er fortapt. Hat og paranoia er ikke medfødt. Det læres, og kan avlæres. Det vet Tom Olsen bedre enn de fleste.

Tom vokste opp i et trygt og godt hjem i Haugesund med foreldre, en søster og en bror. Helt uten de risikofaktorene han som fagperson ser etter i dag.

Som en normalt usikker sjuendeklassing så han opp til de som gikk i åttende og niende. De som drakk øl, gikk med «Norge for nordmenn»-buttons og snakket om Arne Myrdal.

På Karmøy, like utenfor Haugesund, fantes på denne tida et etablert nynazistmiljø. Tom likte ikke nynazistene, eller andre fra Karmøy for den saks skyld. Nord i byen hadde folk på flukt fra krigen i Jugoslavia flyttet inn på et mottak. Tom og kameratene likte ikke dem heller.

Men verre enn flyktninger og nynazister var blitzerne. De kom til vestlandsbyen og okkuperte et hus som raskt fikk navnet Røykeslottet. Tom var motstander av all form for narkotika.

En felles fiende

Øl var Toms foretrukne rusmiddel. Det gikk ned i enorme mengder. Det var travle helger. Hver eneste lørdag var Tom og gutta i klammeri med ungdom fra Karmøy, fra flyktningmottaket og fra nynazistmiljøet. Etter hvert oppsto en slags samhørighet i det å ha felles fiender. Tom ble invitert på fest hos nynazistene. Han skvatt da han så hakekors-flagget første gang, men brydde seg i grunnen lite om tankene deres.

– Det var mest øl, lite politikk, husker Olsen fra den første tida.

Tom klarte seg bra på skolen. Særlig var han sterk i historie. Han stilte spørsmål om andre verdenskrig som læreren ikke ville ha diskusjon om, og ble sendt til rektor. Han begynte å skulke skolen for å gå på biblioteket og finne ut om det var hold i det som ble sagt på nazifestene. Som 17-åring skrev han brev til Ku Klux Klan. Han var for ung til å bli medlem, men klanen forsynte ham gjerne med materiell.

Fullt og helt

25 år har gått. Tom Olsen har tatt et tidlig morgenfly fra Stavanger til Oslo denne tirsdagen i begynnelsen av april. Fra Gardermoen går turen videre med tog til Lillehammer, der han skal holde foredrag om radikalisering og ekstremisme.

Han er kledd i svarte jeans og svart kortermet skjorte. På høyre arm en svart fitbit-klokke som kan fortelle at Olsen i gjennomsnitt sover fem og en halv time hver natt og går pluss/minus 15 000 skritt om dagen. På venstrearmen, i runeskrift: «Do or do not, there is no try».

Sitatet stammer fra den 900 år gamle vismannen Yoda i Starwars, men treffer 42-åringen rimelig bra. Da han var nynazist, var han blant dem politiet fryktet aller mest. Da han valgte å bli sosionom, tok han like gjerne master i sosialt arbeid.

Han ble katolikk, giftet seg, kjøpte enebolig og fikk barn.

Mens andre nøyer seg med å se favorittfilmene om igjen, drar Olsen på alle Starwars-celebrations. 70-80 tusen fans samlet under samme tak i flere dager er rein lykke, og har resultert i gode venner over hele verden. Som dedikert fan samler han på effekter, og bruker dem gjerne til å lyse opp hverdagen på sykehusenes barneavdelinger.

– Når en liten jente som vet hun skal dø, smiler fordi hun får tegne sammen med Darth Vader, er det greit å ha maske på. Det blir veldig følelsesladet, forteller Olsen.

En krig å dø for

Olsen har vært rus- og psykiatrikonsulent, jobbet på barnevernsinstitusjon og i sosialtjenesten. Da Nav-byråkratiet begrenset fagutøvelsen hans, sa han opp jobben.

I dag er han SLT-konsulent i Time kommune. Tittelen står for samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak, og er i enkelte kommuner avspist med en 20 prosent stilling i organisasjonskartets randsone. Det nytter ikke for en sosialarbeider med motto «do or do not». Tom Olsen har en fri stilling rett under kommunaldirektøren, og har tett kontakt med andre som jobber med barn og unge. Nøkkelen er å komme inn før noe blir et problem, fastslår Olsen.

Denne tirsdagen har han tatt fri for å snakke til ansatte i Oppland fylkeskommune. Folk som jobber med ungdom, må vite hvilke tegn de skal se etter, mener Olsen.

Foran Olsen på konferanseprogrammet står en far som har opplevd at to døtre har reist til Syria. Olsen nikker gjenkjennende til faresignalene, og til kjernen i all ekstremisme: Viljen til å dø for saken.

Selv var Olsen i fem lange år overbevist om at han skulle dø i krigen for den hvite manns framtid. Han ble mer og mer irritert på de nynazistiske miljøene, som han mente var puslete. De gadd ikke engang å demonstrere da Nelson Mandela og Frederik Willem de Klerk kom til Oslo for å motta Nobels fredspris i desember 1993.

Forvillet i Johannesburg

Jakten på mer kampklare kamerater førte den unge nynazisten til Sør-Afrika, i håp om reell borgerkrig mellom svarte og hvite etter apartheidregimets fall.

Han gjorde som han pleide når livet ikke innfridde; han gikk på fylla. Sammen med en like full brite gikk han seg en kveld vill i Johannesburg. Der endte de opp med en pistol presset mot panna og klar beskjed om å gi fra seg alle verdisaker.

– Neste morgen var jeg jævlig forbanna. Altså, jeg var jo glad for at jeg var i live. Men det stemte ikke med ideologien min at en svart mann ikke skøyt meg når han hadde sjansen. Jeg så jo ikke på svarte som mennesker, de var dyr i mine øyne, forteller Olsen.

Den dag i dag tror Olsen at han ville ha skutt, dersom rollene hadde vært byttet om.

Hverdagsvold

Strengt tatt er det bare flaks at Olsen ikke har liv på samvittigheten. Nynazistenes konkrete planer om å drepe, for eksempel 30 blitzere, løste seg opp i alkohol og intern splittelse. Volden var for det meste improvisert. Som da Olsen og en kompis gikk gjennom hovedgata i Haugesund, og så et kyssende par. Hun var hvit, han var svart.

Olsen tok tak i jentas hestehale, dro hodet hennes bakover og smalt det inn i kjærestens ansikt med voldsom kraft. Hodet hans traff en betongsøyle, og begge falt blødende om på gata. Olsen og kompisen gikk videre, satte seg på en pub og drakk øl.

En kime til tvil

Sør-afrikaneren som ikke skjøt, sådde et lite frø av tvil i nynazistens hode. Det samme gjorde en telemontør fra Zambia, som forbarmet seg over den blakke, hakekorsdekorerte nordmannen på et hospits i Johannesburg.

Tilbake i gamlelandet for å sone enda en voldsdom ble Olsen satt i arbeid på fengselskjøkkenet. Han og kokken fant tonen, og den myndige kokken lurte på hva godt det egentlig kom ut av naziaktiviteten. Han ble den tredje mannen som nørte opp under en begynnende tvil.

Før dommen var ferdig sonet hadde Olsen bestemt seg for at nok var nok. Til alt hell hadde han en familie som ikke hadde gitt ham opp.

Ubetinget kjærlighet

For å forhindre at han påvirket medfanger, ble Olsen stadig flyttet. Hver eneste lørdag i de til sammen fire årene han satt inne, kom foreldrene på besøk, enten han sonet i Molde, Kristiansand, Oslo eller Haugesund.

– Aldri noen moralsk pekefinger, bare ubetinget kjærlighet derfra, oppsummerer Olsen.

Den første kvelden i frihet fyrte familien Eiternes i peisen, selv om det var sommer. Klær, bøker, pamfletter, alt som hadde hakekors, gikk i flammene.

Den første tida mistet han jobber like fort som han fikk dem. Navn og rykte gikk foran ham. Det er vanskelig å bevise at du er ex-nazist.

– Er du rusmisbruker, vil urinprøvene vise at det går bedre og bedre, helt til urinen er helt rein. Det finnes ikke tilsvarende prøver, der alle de små hakekorsene forsvinner ut av systemet.

Et nytt ansvar

Egentlig hadde han sluttet å holde foredrag og opptre i offentligheten. I 2002 ga han ut boka Bak nynazismen sammen med sosiolog Katrine Fangen. Så byttet han navn og levde en mer anonym tilværelse som Tom Olsen. Men så kom 22. juli 2011.

Da bomba i regjeringskvartalet den ettermiddagen ble overgått av nyheten om skyting på Utøya, skjønte Olsen at en høyreekstremist stod bak. Tankene gikk til et par gamle kjenninger. Han tok feil, men følte likevel et ansvar for å delta i kampen mot ekstremisme. Han opprettet et enkeltmannsforetak og en nettside. Han er mer etterspurt som foredragsholder enn jobben og familielivet tillater, men takker ja når han kan.

Vanskelig å ta inn

I konferansesalen på Lillehammer hotell har lærere, rådgivere, helsesøstre, PPT-ansatte, politibetjenter og andre lyttet til Olsens timelange foredrag. En kvinne tørker tårer. «Dette var sterke saker», sier hun, og får støtte av flere. På vei ut av salen får Olsen mange tomler opp og kommentarer som «Takk!», «Veldig bra!», «Imponerende, veldig personlig!»

– Jeg blir alltid litt, hva skal man si, ikke deppa, men litt betenkt, etter sånne foredrag, sier Olsen tilbake på toget.

– Jeg synes det er vanskelig å ta innover meg alt jeg har gjort, at det var meg jeg snakket om der inne. Kona sier at jeg er den jeg er i dag på grunn av alt jeg har opplevd, men jeg skulle jo ønske mye av det ugjort, sier Olsen og ser ut av togvinduet.

På togstrekninger han en gang, før internett fantes, frekventerte til rabattert pris i stjålne permuniformer fra Forsvaret for å spre hakekors og hatets budskap.

– Jeg har i alle fall funnet en måte å bruke fortida mi på.