Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Abdul Ghafar Noori flyktet fra Afghanistan til Norge i 2011. Under Arendalsuka fortalte han for fullsatt konferansesal om hva som preget de første åtte månedene i landet med seks måneder dag og seks måneder natt: Null informasjon, ingenting å gjøre, gnagende usikkerhet om framtida og vonde minner fra fortida.

– Jeg var helt aleine. Jeg hadde ikke skole, ikke jobb. Hva skulle jeg gjøre? Spise og sove? Du er i fengsel, men samtidig fri. Ingen tok ansvar for meg. Jeg fikk en verge, men hun kom heller ikke gjennom i systemet. Og jeg kjenner mange som aldri har møtt vergen sin, fortalte Noori.

Han ble, som mange andre, psykisk syk av livet i limbo, men fikk kompetent oppfølging. Opphold i Norge ble starten på en ny og tryggere tilværelse. Nå har Noori fullført videregående skole, begynt å studere på Universitetet i Kristiansand og kjøpt seg sin første leilighet.

Han er bekymret for dem som ikke får den oppfølgingen han fikk.

– Jeg ser dem hver dag, unge gutter som går rundt i byen. De har ingenting å gjøre. Kriminalitet, radikalisering, alt begynner her, mener Noori.

Helseskadelig usikkerhet

Han får støtte av fagfolk. Psykiater Sverre Varvin har forsket på flyktninger i 30 år.

– Det helt avgjørende er å redusere påkjenninger i dagliglivet. Uvisse og inaktivitet på mottak er det motsatte. Midlertidig opphold er helseskadelig. Vi må tidlig inn med terapeutisk omsorg, ikke nødvendigvis på høyt nivå, men som Abdul sier så presist: Man trenger noen å snakke med, fastslår Varvin.

Depresjon, angst, posttraumatisk stress og selvmordstanker er utbredt blant barn som flykter aleine, ifølge psykiateren. I tillegg kommer savn, sorg, skam og skyldfølelse overfor dem som ble igjen eller som ikke lenger lever.

HÅP OG ANSVAR: Hvis vi tar godt imot flyktningene, går det bra med dem. Det er mye optimistisme i forskningen, fastslår psykiater Sverre Varvin.

Solfrid Rød

Forsinninger og tortur

I sommer var Varvin og kolleger i den såkalte afghanerparken i Beograd, et samlingssted for unge gutter som kommer via Balkan. De er på flukt fra Taliban, tvangsekteskap og seksualisert vold. Underveis blir de torturert av menneskesmuglere og jaget av hunder gjennom skogene på Balkan, ifølge Varvin.

10.000 barn på flukt er forsvunnet i Europa, ingen vet hvor de er.

– Det er mange skjebner. Likevel vet vi at det er det som skjer etterpå som er avgjørende for framtida, hevder Varvin.

Menneskets resiliens, det vil evnen til å takle stress, traumer og katastrofer, er sterk, ifølge Varvin. Men den avhenger av: gode relasjoner, noen å stole på og snakke med, og et fellesskap som bekrefter identiteten deres.

Må forebygge lidelse

Varvin viser til en studie av jødiske barn som flyktet aleine under andre verdenskrig og ble fulgt opp av forskere 25 år seinere.

– Konklusjonen var: Vel var forfølgelse ille og konsentrasjonsleirene helt jævlige. Men det som var viktig for hvordan de hadde det 25 år seinere, var tiden etterpå. Og da særlig to ting: noen å snakke med og bekreftelse på sin jødiske identitet, forteller Varvin.

Og konkluderer:

– Vi må ta folk godt imot. Hvis vi gjør det, så forebygger vi lidelse og fremmer resiliens og evne til å klare seg. Vi må ta imot folk som de er, uansett tro, bakgrunn osv. Det er da folk kan begynne å integrere seg.

Annenrangs barn?

FO og Rådet for psykisk helse, som arrangerte debatten, er særlig bekymret for enslige asylsøkere mellom 15 og 18 år. I motsetning til dem som er under 15, er det ikke barnevernet, men utlendingsmyndighetene, som har ansvaret. Dermed har de ikke tilgang til den barnefaglige og barnevernsfaglige kompetansen som de under 15 år. Dette til tross for at alle under 18 år er barn her i landet.

– Vi stiller spørsmål om de enslige mindreårige asylsøkerne mellom 15 og 18 år behandles som annenrangs barn, sa FO-leder Mimmi Kvisvik da hun åpnet debatten.

Ingen tvil om det, mener Stine Cross, miljøterapeut og FO-tillitsvalgt som i flere år har jobbet med enslige mindreårige i Drammen kommune.

– Heller ikke de som har fått opphold og skal være her i landet får et like bra tilbud som vi ville gitt norske barn, sier Cross.

Sosionom Stine Cross (i midten), etterlyser statlige kvalitetskrav. Hun var FOs stemme i paneldebatten, her flankert av Kathrine Haugland Martinsen (t.v.) og Irmelin Sangolt Tjelflaat, begge i FO-ledelsen.

Solfrid Rød

Etterlyser krav og kontroll

Cross er særlig kritisk til at staten ikke stiller noen kvalitetskrav til botilbudet.

– Vi har ikke bemanningskrav og ingen retningslinjer for hvordan kommunene skal jobbe med disse ungdommene. Kommunene kan tilby hva som helst. Og tilbudet spriker fra bofelleskap med tett oppfølging til en hybel og et telefonnummer du kan ringe ved behov.

Dessuten forringes kvaliteten ytterligere, ifølge Cross, av at regjeringen for to år siden kuttet i tilskuddsordningene for kommunene.

Les også: Barneflyktninger ble tapsprosjekt

– Det kuttes nå i det vi vet fungerer. Hos oss har vi tre døgnbemannede botiltak. Nå forsvinner nattevakten fordi kommunen ikke har råd, forteller Cross.

Hun etterlyser statlige kvalitetskrav og tilsyn for å sjekke om disse følges.

Gunnar Eide er klinisk barnevernspedagog og ansvarlig for enslige, mindreårige asylsøkere på avdeling for barn og unges psykiske helse på Sørlandet sykehus.

Han er enig i at det bør stilles krav, og mener det er for stor variasjon i kompetansen disse ungdommene blir møtt med.

– Det må være traumebevisst omsorg fra dag en. Det er noe alle skal utøve, ikke noe de skal oppsøke psykolog for å få. Enhver fagperson de møter må kunne det, de må forstå hva som ligger bak frustrasjonen og aggresjonen de unge kan oppvise, mener Eide.

Kommunal frihet

– Tilsyn har vært diskutert i flere runder, men det har ikke vært flertall for det, svarte Hanne Iversen, statssekretær i Innvandrings- og integreringsdepartementet.

Hun mener kommunene må stå nokså fritt i hvordan de vil utforme botilbudet, og avviser kravet om statlige kvalitetskrav.

– Når det gjelder tilsyn, er det jo slik at fylkesmannen har et visst ansvar. Og barnevernet har også ansvar. Selv om barnevernet ikke har ansvar for å bosette de over 15 år, så har de ansvar for alle under 18 år. Om man er bekymret for en mindreårige asylsøker, skal det meldes til barnevernet, som i alle andre tilfeller, sa Iversen.

Les også: Boliger uten offentlig tilsyn

Spørsmålet om enslige mindreårige asylsøkere behandles annerledes enn norske barn har som premiss at det skjer en forskjellsbehandling, og er derfor vanskelig å svare på, mente statssekretæren.

Hun viser til regjeringens integreringsmelding, som inneholder eksempler på kommuner som lykkes.

– Det kom nye midler til aktivitet i mottaksfasen i statsbudsjettet i fjor, og mer er bebudet, forsikret Iversen.

I årene mellom 1996 og 2004 kom det 6000 enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Nesten like mange kom på ett år i fjor. Da må man akseptere litt mer venting, mener hun.

Hun viser til at regjeringen har doblet saksbehandlingskapasiteten i Utlendingsdirektoratet (UDI). Men effekten viser seg først på sikt, fordi de som allerede jobber der nødvendigvis må bruke sin tid på å lære opp de nye, påminnet hun.

Dårlig logistikk

Gunnar Eide mener logistikken er altfor dårlig.

– Når jeg er ute i bofelleskap hører jeg at ansatte skal reise til Oslo på asylintervju med en ungdom denne uka og en neste. Hvorfor ikke fylle opp en minibuss, eller enda bedre; hvorfor kan ikke UDI komme til Sørlandet og intervjue dem her, spurte Eide.

Abdul Ghafar Noori fortalte sisn historie i intervju med Gunnar Eide, klinisk barnevernspedagog.

Solfrid Rød

– Logistikken er ikke god nok, innrømmet Iversen. Hun forsikrer at regjeringen stadig jobber med å forbedre den. Ambulante team med intervjuere er et tiltak.

Hun roste kommunene for å gjøre en kjempejobb med bosetting, slik at ventetiden mellom opphold og ny start har gått kraftig ned.

– Innvandringspolitikk viktigere enn barna

Heikki Holmåas, stortingspolitiker for SV, var ikke imponert. Han mener regjeringen konsekvent prioriterer streng innvandringspolitikk foran barnas behov.

– Selvsagt gir vi ikke disse barna og ungdommene et så godt tilbud som vi kan. Selvsagt vet vi at det ikke er bra for dem å få satt livet på vent gjennom midlertidig opphold fram til 18-årsdagen. Men det som er viktig for regjeringen er å få ned antall flyktninger som kommer hit, og å spre frykt om at de er en trussel mot Norge, sa Holmås.

– Som vanlig bare angrep, ikke framtidsrettet forslag fra SV. Når vi ser hvor mange som ikke kommer i jobb, er det naivt å ikke bekymre seg, svarte Iversen.

Holmås krever slutt på midlertidig opphold fram til 18-årsdagen, vil overføre ansvaret for enslige mindreårige over 15 år til barnevernet, og mener de skal ha rett til videregående opplæring.

– Meningsløst å sende folk på videregående når de ikke behersker norsk eller har grunnleggende skolegang, kontrer statssekretæren.

Hun mener dagens rammeverk er godt nok, og viser til at mange kommuner lykkes godt.