Ines Margot Zander

Ines.Zander@lomedia.no

På oppdrag fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har Velferdsforskningsinstituttet Nova sett på hvordan foreldre i familier med funksjonshemmede barn opplever hjelpen fra det offentlige. Ifølge rapporten er det store forskjeller i hva slags bistand familiene får.

I tillegg til å samle det siste av relevant forskning på feltet, har forskerne også intervjuet flere foreldre av handikappede barn i Norge.

Spesialkompetanse

Siden 2013 har det vært krav om en koordinerende enhet for innbyggere med behov i kommunene, med mål om å samkjøre de ulike hjelpetiltakene. Det har ikke fungert så bra alle steder som man på forhånd hadde håpet på.

– Koordinatorene fortalte at rollen var krevende, lite attraktiv og uklar, at de manglet tid til å utføre en god nok jobb, og hadde fått manglende opplæring, står det i rapporten.

Nova forslår derfor at kommunene oppretter en fast koordinatorstilling. Der vil det være behov for spesialkompetanse.

– Det kan være miljøarbeidere, vernepleiere eller sosionomer som tar et kurs, sier forskningsleder Tonje Gundersen i Nova til Fontene. Sammen med Aisha Synnøve Demiri står hun bak rapporten som ble presentert mandag. Gundersen foreslår at kursingen legges til høgskolene som allerede tilbyr vernepleier- eller sosionomutdannelser.

Systematisk opplæring

Gundersen mener det er flere som ikke ønsker å påta seg det ekstra ansvaret en koordinatorrolle betyr. Derfor må det opprettes dedikerte stillinger.

– Det er et behov for systematisk opplæring av de ansatte, sier Gundersen, og legger til at hun ikke tror at de ansatte i kommune-Norge er uvillige til å ta et slikt kurs.

En fast person som kjenner systemet, ivaretar foreldrene og vet hvilke instanser som må involveres, kan bidra til å sikre likere hjelp over hele landet, mener Nova.

Store forskjeller

Leder av profesjonsrådet for vernepleiere i Fellesorganisasjonen (FO) og medlem i Arbeidsutvalget i forbundet, Marit Isaksen, mener det ikke er tvil om at det trengs bedre opplæring for koordinatorer. Hun sier hun har tro på større oppmerksomhet om behovet, men er skeptisk til at rollen skal profesjonaliseres slik at en person kun settes til å være koordinator til familiene.

– Det er veldig stor forskjell på kommunene. Noen steder kan det fungere fint med en enhet, mens andre steder er det kanskje enkeltkoordinatorer som fungerer. Man kan ikke lage en mal som passer for alle, sier Isaksen.

– Men kurs er absolutt noe vi ønsker. Det vil også synliggjøre for kommunene hvor viktig det er å ta dette seriøst. Det kreves kompetanse og opplæring for at tjenestetilbudet skal kunne legges opp, fortsetter hun.