Tekst og foto: Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

Lucy Smiths barnerettighetsseminar som fant sted torsdag, satte søkelys på Barnekonvensjonens forbud mot diskiminering. Barnevernet var ett av temaene.

Journalist Shazia Sarwar fra VG har fulgt mange alvorlige saker om vold mot barn i retten. Dessverre er mange av familiene fra etniske minoriteter.

– Som VG-journalist har jeg enkle svar: Vi skal verne om innvandrerbarn på samme måte som vi verner om norske barn. Men det er enklere sagt enn gjort, sa hun.

Sahazia Sarwar har hørt påstander om at barn som utsettes for vold, blir vant til det, og til og med at de har høyere smerteterskel. Tøv, mener hun.

Husker hvert piskeslag

Sarwar er født og oppvokst i Norge, men gikk tre år på skole i Pakistan. Da hun gikk på skole i Pakistan, ble hun daglig utsatt for vold på skolen. Men hun ble aldri vant til det. Hun husker hvert piskeslag. Særlig det som knekket armen hennes.

– Vold er ikke normalt. Barna vet det, og jeg tror at foreldre som slår barna også vet det er galt. Spørsmålet er graden av aksept i storsamfunnet, poengterte Sarwar.

Barn er superlojale mot foreldre som begår overgrep. Derfor må samfunnet ta ansvar og reagere mot overgrep.

–Ikke undervurder foreldrene

– Vi må ikke la kulturell forståelse hindre det. Å unnskylde disse foreldrene er å undervurdere dem, mente Shazia Sarwar.

Hun oppfordret barnevernet til å gi foreldrene en sjanse til å endre seg. I Oslo tilbyr kommunen sommerskole for barna, der også foreldre inviteres inn. Der får foreldrene vite hva skolen og samfunnet venter av dem. Veldig bra tiltak, mente Sarwar.

Frykter unnfallenhet

Den harde kritikken mot barnevernet de siste åra kan føre til at barnevernet griper inn for lite. Det må ikke skje, mente Shazia Sarwar.

Hun oppsummerte: Alle norske barn skal ha samme rettigheter uansett hvilken hudfarge de har. Ingen «kulturkompetanse» kan endre på det.

Russel Solberg fra Landsforeningen for barnevernsbarn fulgte opp:

– Vold er ikke kultur. Det er ukultur, sa hun, som i likhet med Sarwar har kjent volden på kroppen. Ingen barn har godt av det, mener hun.

Også Solberg ønsker seg et barnevern som hjelper foreldre til å bli bedre til å oppdra barna uten vold. Og barnevernet må bli flinkere til å snakke forståelig, mente hun.

VIL HA HJELP: Foreldre må få hjelp til å bli bedre, mener Russel Solberg fra Landsforeningen for barnevernsbarn.

Mia Paulsen

Etterlyser religiøs tilrettelegging

Russel Solberg etterlyste også at barnevernet legger bedre til rette for å ivareta barn med minoritetsreligioner.

– Man kan ikke ta for gitt at alle er kristne og norske. Men det er dessverre et problem at det er for få fosterfamilier fra etniske minoriteter. Det er jo i det daglige kultur og religion ivaretas, understreket hun.

Strukturelle forhold blir glemt

Barn og familier som er i kontakt med barnevernet er marginaliserte på mange områder, men barnevernet er for dårlige til å se de strukturelle forholdene som påvirker familens situasjon, mener førstelektor Signe Ylvisåker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Mange av barnevernets familier er preget av fattigdom, lav utdanning, dårlig bosituasjon, helseproblemer og dårlig nettverk. Ofte er forsørgeren en kvinne som er alene med omsorgen.

Men fattigdommen, som former livet både på det strukturelle og personlige plan, blir usynlig i kontakten med barnevernet. Det øker risikoen for subtil diskriminering av familien, påpekte hun.

GLEMMER FATTIGDOMMEN: Barnevernet er ofte mer opptatt av kultur, sier førstelektor Signe Ylvisåker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Mia Paulsen

Kritiserer vekt på kultur

Ylvisåker var også kritisk til kulturbegrepet som «noe andre har, som kommer i veien og som sosialarbeidere ikke forstår».

– Det blir et slags filter familien vurderes gjennom. Vanlige sosiale problemer blir kulturelle problemer eller individuelle brister. Folk blir enten representanter for en kultur eller ansvarlige for sin egen utsatthet, sa Ylvisåker.

Hun advarte mot for stor vekt på «kulturkompetanse».

– Det kan redusere folk til et produkt av sin kultur mens for eksempel klasse og kjønn blir fortrengt.

Ylvisåker minnet også om at barnevernet har sin egen kultur, som er norsk middelklassekultur.

– Og et psykologiserende og individualiserende perspektiv passer godt i en kultur som ignorerer fattigdomsproblemer, sa Ylvisåker.

FO-leder Mimmi Kvisvik sier til Fontene at hun mener Ylvisåker påpeker et viktig poeng.

– Dette filteret som kulturkompetanse kan bli, kan sperre for at en ser hvordan problemer henger sammen med fattigdom eller andre sosiale problemer, sier hun.

Kvisvik støtter Sarwar i at en heller enn å forskjellsbehandle barna, må hjelpe foreldrene til mer kunnskap om hvordan de kan ivareta foreldreskapet i Norge.

Økt segregering i skolen

På dagens program var også rett til skole og hvordan barn med nedsatt funksjonsevne har det i skolen. Professor Jan Tøssebro påpekte at segregeringen i skolen har økt sterkt siden 2003. Han mener foreldre velger segregerte tilbud for sine barn fordi tilbudet i den vanlige skolen er for dårlig.

Tøssebro kritiserte spesialpedagogene for å lede barna ut av klasserommet og inn i segregerte skoleløp.

Skolen må i stedet forandres slik at den blir i stand til å ta vare på mangfoldet, mente Tøssebro.