Tekst: Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

Politiet vekket Amin Rahimi og familien hans tidlig om morgenen søndag 22. januar 2014 hjemme på Ål. Han var 15 år og hadde bodd over fire år med mor, far og søsknene Fatema og Ahmed i Norge. Nå stod politifolk ved siden av senga og sa at han skulle til Afghanistan. Etter noen dager internert på Trandum var familien i Kabul.

Han og søsknene hadde fått gode venner på Ål. Lillesøster Fatema elsket å stå slalåm med venninnen. Amin hadde søkt seg inn på maskin og mek på videregående og ønsket seg en moped. Han ville bli bilmekaniker.

Vennene fra Ål holder fortsatt kontakt med Amin og Fatema. De fikk se videoer om hvordan familien hadde det i Kabul: De var mesteparten av døgnet i et kaldt rom. Ingen gikk på skole.

Foreldrene hadde ikke noe nettverk i Kabul og var rådville. Livet i Kabul var uholdbart.

Bor i forskjellige land

Noen måneder seinere var Rahimi alene i Athen. Foreldrene dro til Teheran med Fatema og lillebror Ahmed og lever uten papirer der.

Eldstesøster Farzana er gift og har fått asyl i Norge. Hun bor i Stavanger.

Da Fontene møtte Amin Rahimi i Athen i april 2015, levde han fra hånd til munn og ønsket seg hjem til Ål. Han var mager og hadde bare det aller nødvendigste av klær. I strid med råd fra gode venner i Norge satte han tre måneder seinere kursen nordover.

Han hadde allerede gått lange og farlige fjellstrekninger til fots og sittet innestengt flere dager i Teheran. Han hadde krysset Egeerhavet fra Izmir til Lesvos i gummibåt. I fem måneder satt han internert i fengsel i Hellas. Han syntes han hadde overlevd mye. Men:

– Jeg var et barn den gangen. Nå er jeg voksen.

Med livet – og titusenvis av kroner – som innsats har Rahimi havnet i Nord-Sverige. Fontene møter ham i Kramfors, en søvnig småby med 5 900 innbyggere 100 km nord for Sundsvall. Midt i Kramfors ligger Ådalsskolan. Der går han på svenskkurs. Han er litt mindre mager nå.

• Les også: Amin vil hjem til Ål

Skremmende flukt

Rahimi forteller om flukten nordover fra Athen:

– Jeg gikk til fots til Makedonia, det tok to dager. På grensa til Serbia var vi tre personer som ble bundet fast under et tog. Vi skulle ligge der, rett over bakken, i 45 minutter. Vi var livredde. Men ingen hørte om man gråt eller skrek.

På den serbiske siden stod politiet klare og sendte dem tilbake til Makedonia. Neste grensekryssing var til fots.

Amin Rahimi filmet opplevelsene sine på mobiltelefonen. Han tenkte at UDI ville gi ham opphold hvis de så hvordan reisen hadde vært.

Neste gang han var innom Serbia, ble han ranet og slått. Alle pengene han møysommelig hadde skaffet ble tatt fra ham sammen med telefonen. Dokumentasjonen gikk opp i røyk. Men nå filmer han igjen. En gang skal han vise filmen om sitt liv.

Fra Ungarn til Østerrike reiste han med 56 andre i en lukket ambulanse.

Fra åling til svensk

I Wien fikk han råd om å dra til Sverige. Slik ble det.

Rahimi kom nordover sammen med det som ble kalt flyktningstrømmen sommeren 2015 og søkte asyl i Sverige første gang 10. september 2015, noen dager før han fylte 17 år. Da hadde også Sverige begynt å stramme inn asylpolitikken overfor afghanere. Han tror at han hadde hatt bedre sjanser hvis han hadde kommet fram noen få uker tidligere.

Amin Rahimi begynte på introduksjonskurs. En periode fikk han praksis på et bilverksted. Talespråket hans har skiftet fra åling til svensk. Han har gjennomført mesteparten av introduksjonskurset og mangler bare et eksamensbevis i svensk for å komme inn på videregående. Han går på Ådalsskolan hver dag og har en diger svensk ordbok liggende i skapet på skolen.

Avslag i Sverige

Asylintervjuet ble gjort i juli året etter. To dager etter at han fylte 18 år, den 21. september 2016, ble han innkalt til Migrationsverket, den svenske utlendingsmyndigheten. Siden han var blitt voksen, ble det avslag.

Rahimi fikk to avslag til etter at han søkte asyl som voksen. Han har ikke lenger noen advokat. I skrivende stund kommer enda et avslag. ID-kortet utløper før Fontene går i trykken. Med avslag får han ikke noe nytt ID-kort. Han har mistet retten til å bo på mottak eller få statlige penger. Han er blitt papirløs og kan ikke ha bankkonto eller jobb.

Han bor gratis hjemme hos en svenske. I kantina på skolen spiser han gratis lunsj. Det blir mye fisk. Favorittmaten er fortsatt grandiosa.

Tankene kverner i hodet hans hele tida, og han sliter med konsentrasjonen om skolearbeidet.

Han har søkt på bilmekaniker, elektriker og snekker. Han holder fortsatt fast ved drømmen om å bli bilmekaniker. Men den er fjernere nå.

Rahimi brukes mye som tolk på frivillig basis. Men han sover dårlig, og tolkingen er ganske slitsom.

• Les også: Ber LO vise solidaritet med flyktningene

Frykter deportasjon

Hver dag lever han i usikkerhet og frykt for deportasjon.

Afghanistan er trygt, mener svenske myndigheter.

– Jeg skal aldri tilbake dit, sier Rahimi på telefon noen dager seinere. Stemmen er svak og monoton i dag. Han er slått ut etter siste avslag.

Den – tross alt – håpefulle unge mannen vi traff i Athen 2015, er oppgitt og rådvill.

– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Av og til ønsker jeg bare at livet skal ta slutt. Da jeg var i Athen, tenkte jeg at det bare gjaldt å komme til Norge, så ville alt ordne seg, minnes han.

Alene

Det gjør vondt å snakke med familien i Teheran. Lillebror Ahmed spør bestandig når Amin kommer og henter dem. «Snart møtes vi, og så kan vi ha det som før,» sier han.

– Jeg kan ikke si til ham at jeg har fått fire avslag.

Derfor er ikke kontakten med familien så hyppig. Rahimi er alene.

Han har truffet papirløse som har rådet ham til å holde ut som papirløs i fire år. Etter det kan han søke asyl på nytt. Men det går ikke. Leve i skjul, evig frykt for politiet, uten rett til utdanning eller jobb? Fire år like bortkastede som de tre siste?

Målet er fortsatt oppholdstillatelse. Han er villig til nesten hva som helst.

– Jeg vet at noen har kommet seg over havet til Canada. De sitter innelukket i lastebiler på båter til de er utenfor Europas grenser. 10 prosent overlever, har jeg hørt.