Tekst: Mia Paulsen • Foto: Achilles Peklaris

– Kan du hjelpe meg å komme til Ål?

Det er det første han spør om når vi møtes i en forstad til Athen. Kameratene har allerede begynt på videregående. Han har ikke tid til å la livet stå på vent.

Han har gått i den samme melerte Cubus-jakka siden han dro fra Kabul for flere måneder siden. Unggutten er tynn og hengslete, han henger med hodet og snakker bare om Norge. Han pirker litt i en overfylt lunsjtallerken uten å spise.

– Det er fint å snakke norsk. Det har jeg ikke gjort på lenge, sier han lavmælt.

Norsken hans er prikkfri.

Amin er en av de flere hundre tusen mennesker som lever kummerlige liv i det fattige Hellas og håper på asyl i et annet og nordligere land. Han betaler 10 euro natta for å sove i en seng i stedet for på gata. Sengeplassen prioriterer han framfor maten.

Avbrutte karrieredrømmer

Amin har bodd fire og et halvt år på Ål sammen med mor, far, en lillesøster og en lillebror. De hadde flyktet fra Taliban.

Lillesøster Fatema (11) kjørte slalåm, spilte fotball og sang i kor. Hun vil bli sykepleier. Amin fikk en bestevenn og en drøm om å bli bilmekaniker på Ål.

Natt til 23. januar 2014 ble de brått hentet av politiet. De fikk en time til å pakke tingene sine. Så ble de satt i lukket mottak på Trandum før de ble sendt til Afghanistan. De ble plassert i Kabul, for hjemprovinsen var for farlig.

Hele familien bodde sammen på et iskaldt rom. «Det er helt forferdelig her», skrev Fatema i et brev til klassen på Ål. Alt hun hadde, er i Norge. Lillebror Ahmad (9) forsto ingenting av språket i landet de kom til.

Professor Liza Schuster ved London University, som besøkte dem i Kabul, har forsket på asylsøkere som er deportert til Afghanistan. Forskningen viser at de deporterte høyst sannsynlig flykter på nytt: De har lånt store summer for å kunne flykte vestover og har fortsatt gjeld som skal tilbakebetales. Ofte har de liten tilknytning til landet de blir deportert til. Og de opplever skam over å ha mislyktes.

Ny flukt

For foreldrene til Amin var tilværelsen i Kabul håpløs. De var uten nettverk. Barna kom ikke på skole. De flyktet igjen. Først Amin. Deretter resten av familien.

– De gikk 2 000 km fra Kabul til Teheran. Det er som ti turer Ål-Oslo. Fatema slet ut skoene sine, forteller Espen Karlsen fra støttegruppa på Ål. Datteren hans er venninne med Fatema.

Amin forteller om frykten for grensevaktene underveis fra Kabul. Han sier at både tyrkiske og iranske grensevakter har lov til å skyte på flyktninger.

Han havnet i Hellas. Han reiste fra Tyrkia i en overfylt gummibåt sammen med over 30 personer og masse bagasje.

– Det var mye bølger, det var kaldt og båten var åpen. Det var så vidt vi ikke drukna. Vi kom til en bitteliten øy. Båten ble brent da vi kom dit. Men smugleren sendte oss videre til Athen.

Mor, far, Fatema og lillebror Ahmad er i Iran. Men forholdene der er usikre. Afghanske menn kan bli arrestert, forteller andre flyktninger vi har møtt.

En onkel forsørger den papirløse familien i Iran. Han jobber på en fabrikk. Far har ryggproblemer og kan ikke jobbe. Amin frykter at de to mennene skal bli tatt og sendt til Afghanistan.

Familien har klaget på utsendelsen fra Norge. De har tapt en runde i tingretten, men saken skal opp i lagmannsretten 17. november.

30 dagers frister

Amin fikk jobb på en appelsinplantasje øst i Hellas, men ble tatt av politiet som spurte ham om legitimasjon.

– Jeg satt 15 dager på en politistasjon. Deretter satte de meg i lukket mottak. Det er som et fengsel. Der satt jeg i flere måneder. Da de slapp meg ut, fikk jeg et papir om at jeg kunne bli i Hellas i 30 dager.

Forholdene på lokale politistasjoner er kjent for å være kummerlige. Pyton, synes Amin.

Nå kan Amin nesten ikke tenke på annet enn disse 30 dagene. Før de er omme, må han ut av Hellas.

– Hvordan skal jeg komme meg til Norge? spør Amin. Han har vurdert å søke asyl i Danmark eller Sverige. Problemet er å komme seg dit.

Amin har vurdert å henge seg under en lastebil eller bli blindpassasjer på båt. Han har ruslet rundt i havnebyen Pireus og sett etter norske båter. Men støttegruppa på Ål har advart ham mot risikable reiseprosjekter. Han har ikke penger til å betale en smugler.

Makedonia-veien

I det lukkede mottaket fikk han to kompiser. De ville også nordover, og foreslo at Amin skulle bli med dem og gå Makedonia-veien. Den går langs jernbanelinja gjennom fjellpartier i retning Bulgaria. Han sa nei takk. Kompisene dro av gårde.

24. april ble 14 flyktninger, flesteparten fra Somalia og Afghanistan, drept av et tog ved byen Vele i Makedonia. De to kompisene til Amin var blant dem. Flyktningene hadde gått på jernbanelinja og rakk ikke å komme seg unna da toget kom.

– Mor og far ringer av og til, men det er dyrt. De sier at jeg må forlate Hellas, men ikke gjøre noe farlig.

Han ønsker seg penger til å kjøpe pass og flybilletter. Men det koster eventyrlige summer.

– Vi brukte opp alt vi hadde da vi dro fra Afghanistan den første gangen. Nå har familien min ingen penger. Jeg trenger masse penger, men vet ikke hva jeg skal gjøre.

Et økende antall flyktninger kommer hver dag med båt fra Tyrkia til den greske øya Lesvos. Myndighetene har ikke kapasitet til å ta imot dem, og mange overlever ved hjelp fra frivillige.

I Athen lever et ukjent antall papirløse og flyktninger i forlatte hus og under kummerlige leieforhorhold. De alle fleste vil nordover i Europa.

Hellas er i krise og er dårlig rustet til å ta imot en strøm av flyktninger. Likevel rapporterer aktivister at rasismen er for nedadgående.

FONTENE BEKLAGER: Vi kom i skade for å skrive i magasinversjonen at Amins familie bodde seks år i Ål. Det riktige er fire og et halvt år.

mia.paulsen@lomedia.no