Siden han ble avdelingsdirektør i 2011 har Ostling jobbet for å bruke brukermedvirkning til å heve kvaliteten i barnevernsavdelingen. Til tross for at Norge har forpliktet seg til en lang rekke internasjonale konvensjoner, og medvirkning er omtalt i barnevernsloven, er få konkrete tiltak beskrevet.

– Vi ønsker å være offensive, og se om vi kan gjøre mer enn et minimum. Vi har innført en egen strategi for medvirkning, tre årlige brukerundersøkelser. Og vi har innført et barne- og ungdomspanel. Ingenting av dette er lovfestet noe sted, men det er noe vi ønsker å gjennomføre for å gi lovbestemmelsene innhold. Jeg intensiverte arbeidet i 2014 – da var målet en egen strategi for medvirkning, der den større innsatsen var å sikre god kvalitet i tjenestene. Vi har utarbeidet noe vi kaller plattform for strategisk ledelse av kvalitet, sier Ostling.

Teori til praksis

Han kom tilbake til jobben i 2014 etter å ha vært statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet. Han hadde fått mange innspill på hvorfor det var så viktig med brukermedvirkning, og nå fikk han sjansen til å sette teori ut i praksis.

– Det finnes kunnskap som viser at man lykkes bedre når man bruker tilbakemeldingene fra de som bruker tjenesten. I tillegg vet man at de som opplever at de får medvirke trives bedre, og dermed bidrar til at tilbudet blir bedre, sier han.

Les også: Forslag til ny barnevernslov

Da han startet opp arbeidet, mangedoblet han antallet brukerundersøkelser som ungdommene i institusjonene skulle svare på. Til da hadde det vært en brukerundersøkelse annethvert år. Nå ville han gjennomføre fire undersøkelser i året.

– Vi så at det ikke ga oss gode nok tilbakemeldinger. Hvis man skal bruke svarene i en slik undersøkelse til å igangsette tiltak, så vil det ta to år før man ser om det har fungert etter planen. Det er ikke et godt nok styringsverktøy med så lav frekvens. Men, vi måtte kutte ned antallet brukerundersøkelser fra fire til tre i året. Tilbakemeldingene fra ungdommene var at det rett og slett ble for mye, sier han.

Innspill gis liv

Opphavet til ideen om et ungdomspanel kom også fra spørreundersøkelsene.

– Der skrev en ungdom: «Institusjonen jeg bor på skal bli dobbelt så stor. Ingen av oss ungdommene har blitt spurt om hva vi tenker om det». Det førte til en del refleksjon hos oss i etaten. Denne ungdommen hadde helt rett, vi hadde ikke spurt ungdommen om det. Det har vi ikke hatt tradisjon for å gjøre. Kunne vi ha gjort det? Har vi en arena for noe sånt, spurte vi oss selv.

Les også: Barnehjemsbarn vil ha kontroll på hverdagen sin

– Erkjennelsen var at vi ikke hadde noen gode strukturer for å la ungdommer få påvirke på et strukturelt nivå. Da begynte ideen til et barne- og ungdomspaneler å ta form. Vi må la ungdommene våre påvirke mer enn bare sitt eget liv på den enkelte institusjonen, litt mer på tvers, sier han.

Siden har det vært gjennomført fem ungdomspaneler, og ordningen fortsetter. Men Ostling understreker at det er institusjonene selv som må ta det meste av læringen. For etatens del handler det mer om de lange linjene.

Vil unngå målehysteri

– Brukerundersøkelsen skal primært tas i bruk som et redskap på den enkelte institusjon. De skal se på de konkrete svarene brukerne har gitt, gjøre sin analyse og komme med tiltak for å bedre situasjonen der de er. På mitt nivå skal vi se på analysene og finne tendenser som viser om vi går i riktig eller feil retning, sier Ostling.

Hvis noen institusjoner skiller seg spesielt ut, positivt eller negativt, ser etaten nærmere på det.

– Hvis det er noe som går helt feil, så går vi inn i en dialog for å rette opp. Det er uansett viktig at man avveier dette, slik at man ikke ender opp med et målehysteri. Vi leter etter balansen der vi får mest mulig læring. Erfaringen så langt er at det er meningsfylt, og at vi faktisk får målt noe som faktisk har noe å si for hverdagsopplevelsen til våre barn og unge.