Hilde Sofie Gard

Marte Bartnes

Illustrasjon: Øivind Hovland

I barnevernstjenesten har vi møtt familier som har hatt en historikk med gjentatte bekymringsmeldinger og undersøkelser. Det har vært ulike grunner til dette. Barnevernstjenestens rett og plikt til å foreta undersøkelser er hjemlet i Barnevernsloven 2023, § 2–2. Men i flere av sakene kan det synes som det er gjort overfladiske undersøkelser av bekymringen slik at familiens utfordringer ikke er blitt godt nok kartlagt. Det kan føre til at hjelpen ikke treffer familiens behov godt nok og at de etter en kort tid trekker samtykket til hjelp.

Vi har erfart at relasjonen vår til familien har hatt betydning for om familien har opplevd samarbeidet som nyttig. I denne artikkelen vil vi dele noen refleksjoner fra møter med familier i undersøkelsesarbeidet som kan være til inspirasjon i praksisfeltet. Hendelser og personer er anonymisert.

Målet er felles forståelse

Ifølge Jensen og Ullberg (2019) foregår kommunikasjonen vår med familien på to nivåer. Det ene er saksnivået, som dreier seg om det konkrete undersøkelsesarbeidet hvor vi bruker en metodisk og målbasert tilnærming etter Kvello (2017). Her kartlegger og vurderer vi ulike risiko- og beskyttelsesfaktorer i familien som påvirker barnets omsorgssituasjon. Det andre nivået dreier seg om forholdet mellom familien og oss.

Et viktig mål i arbeidet, slik Shibby (1996) fremhever, er at familien og vi finner fram til en felles forståelse av barnets situasjon og behov. Den er grunnlaget for hvilken hjelp familien kan oppleve som nyttig. Dette innebærer at samarbeidet skjer parallelt på saks- og relasjonsnivået og at vi skal ha oppmerksomheten rettet mot begge nivåene samtidig.

Familiens fortellinger

Når vi leser opp bekymringsmeldingen for familien har de anledning til å tilbakevise, korrigere og utdype innholdet i den. Historien som fortelles i bekymringsmelding blir supplert med familiens egen historie.

I et narrativt perspektiv har hver familie sin unike historie og sitt eget perspektiv på livet sitt. Hovland (2011) beskriver hvordan vi konstruerer livene våre som livsfortellinger som gir mening og sammenheng. Fortellingene er historier om vårt eget liv, det som blir formidlet til oss fra andre, eller kulturen vi tilhører. Familiens fortellinger er en viktig kunnskapskilde for å kunne forstå hvordan de ser på sitt eget liv og hva de mener kan være til hjelp. Hvis familien skal ønske å dele sin historie med oss, trenger de å vite at de kommer til å få noe igjen for å ha en relasjon og et samarbeid med oss.

Ifølge Bateson (2005) i Jensen og Ulleberg (2019), er relasjonen viktig i all kommunikasjon. Når vi kommuniserer er vi først og fremst opptatt av å fortelle hverandre hvordan vi ser på forholdet og hverandre, hvilket inntrykk vi har av hverandre og relasjonen oss imellom. Vi har ulike relasjonelle behov. For oss er relasjonen først og fremst et arbeidsverktøy vi bruker for å skaffe oss informasjon som vi trenger for å kunne vurdere barnets omsorgssituasjon. For familien kan relasjonen innebære et ønske om en kortvarig kontakt, eller en langvarig og nærere kontakt (Ellingsen, 2021). Vi ser i arbeidet med sårbare familier at de kan mistolke denne relasjonen fra profesjonelt til noe som betyr langt mer enn vi vektlegger den.

«Vi har reist fra hele familien og fra alle vennene våre …. vi kjenner ingen i Norge …. dere er vår familie ….»

Det er derfor nødvendig å avklare relasjonen helt fra starten, slik at ikke familien erfarer et vanskelig brudd, og risikerer å miste motivasjonen til å gå inn nye relasjoner.

Familiens utfordringer

For mange familier oppleves det belastende å komme i barnevernets søkelys og bli innkalt til en samtale når det skjer på betingelser familien ikke selv kontrollerer, og når de vet at undersøkelse kan gjennomføres uten deres samtykke (Levin og Ellingsen, 2021).

«Jeg kan si det nå … når undersøkelsen er over og vi ikke skal ha noe mer kontakt … at da jeg fikk brevet fra dere i postkassa ble jeg svimmel og kvalm … jeg måtte sett meg ned i trappa … jeg var livredd for at dere skulle ta Lucy fra meg ….»

Undersøkelsen innebærer at familien skal snakke om personlige og private forhold med noen de ikke kjenner. De har ikke full oversikt over hvordan vi oppfatter historien deres. Christoffersen (2017) minner om at det kan være lett å overse hvor krevende det kan være å skulle dele de vanskeligste tingene innenfor barnevernets rammer, hvor relasjonen er preget av at familien har mindre makt enn oss. De kan lett oppleve at de blir utsatt for maktmisbruk og at friheten og selvråderetten blir skjøvet til side. Da er det naturlig å sortere ut det de ønsker å involvere barnevernet i, ut fra hvilken betydning de tror det kan ha for dem i undersøkelsen.

«Jeg har ikke fortalt det før … jeg vil fortelle det nå … når jeg kjenner deg litt bedre … jeg ble gravid med Ali etter en voldtekt …»

Det kan være overveldende for familien å møte våre forventninger om at de skal dele historien sin, mens de blir observert med et kritisk blikk. De prøver å ikke sette seg selv i et negativt lys, og de vet at det i prinsippet er mye som kan gå galt og at det ikke oppleves trygt.

«Hvis jeg samarbeider med dere kan jeg komme til å si mer enn jeg vil si … men hvis jeg ikke samarbeider så blir dere skeptiske til meg …. Jeg kan aldri være sikker på at dere ikke bruker det jeg sier mot meg …»

Det vil være nyttig i arbeidet med familier i sårbare situasjoner å få kjennskap til deres egen opplevelse av situasjonen og ikke hva de selv tenker at jeg som representant for barnevernstjenesten ønsker å høre. Hvordan er dette for deg? Hva kan jeg spørre om for å få kjennskap til hvordan akkurat du har det? Hva er det jeg ikke vet om deg som gjør at jeg heller ikke kjenner til eller kan vite hva som vil være til hjelp for deg?

Kompetanse

Vi har erfart at måten vi møter familien på i den stressede situasjonen de kan være i, har stor betydning for det videre samarbeidet. Her har vår faglige og menneskelige kompetanse betydning. Ifølge Leenderts (2014) er vår profesjonelle rolle en kombinasjon av det faglige og det personlige. Den menneskelige kompetansen vår er en kvalitativ kompetanse som er vanskelig å måle. Den er blant annet integritet, humor, emosjonell og sosial intelligens og mot. Det dreier seg om å knytte fagets teorier, faktakunnskap og praktiske ferdigheter sammen med mer personlige egenskaper som intuisjon og evne til innlevelse.

«Det var først da jeg forsto at du virkelig lyttet, og ikke bare lot som du gjorde, at jeg torde å åpne meg om bekymringen vi hadde for Lilli. Jeg så det på øynene dine at du tok det jeg fortalte på alvor …»

I møte med de ulike familiene med sin unike historier, kan vi bli usikre på om vi har god nok faglig og personlig kompetanse til å kunne skape en relasjon og ivareta barnet og foreldrene på en måte som gjør at det oppleves trygt nok for dem å dele sin historie. Evnen vår til å være åpne, tydelige og lytte til familiens innspill er grunnleggende for hvordan vi kommuniserer. Familien skal ikke stå igjen etterpå og føle at vi ikke har forstått alvoret og trukket forhastede slutninger. Den skal kunne stole på at vi ikke bare følger regler, men også hele tiden bruker skjønn. Oterholm (2021) beskriver det å vise skjønn som å overveie ulike sider ved situasjonen og avveie mellom ulike interesser og hensyn. Ved å integrere faglige vurderinger med etikken, kan vi vise moralsk dømmekraft.

«Jeg skjønte at dere ikke syntes det jeg fortalte var så relevant … det virket som dere hadde bestemt dere før jeg fikk sagt noe … at dere synes det var så enkelt … alt er kaotisk og det er så vanskelig for meg å vite hvordan jeg skal forholde meg til dette systemet deres …»

Neste avsnitt handler om hva slags kompetanse vi mener kan bidra til at familien får en relasjon til oss som kan være til nytte og hjelp for dem. Utgangspunktet vårt er at familien skal erfare at den blir hørt og tatt alvorlig.

Møte familien med sensitivitet

Shulman (2018) er opptatt av at det er menneskelig å være ambivalent når det gjelder å skulle snakke om vanskelige livs- og tabuområder. Han beskriver hvordan vi kan forberede oss til den første kontakten med familien ved å forsøke å leve oss inn i følelser og problemer familien kan ha med seg inn i møtet. På den måten kan vi bli sensitive for familiens indirekte kommunikasjon, det de ikke uttrykker med rene ord. Det har betydning fordi familien ofte kommuniserer det viktigste indirekte. Ved å forberede oss kan vi lettere finne tonen og fange opp familiens indirekte signaler og respondere direkte på disse. Det kan hjelpe familien med å sette ord på følelser, noe som kan føre til at de mestrer følelsene bedre.

«Det er akkurat som om det ikke skjedde … at det bare er noen tanker jeg har i hodet … men jeg husker at jeg var veldig redd …»

Det er viktig, ifølge Levin (2021), å ta høyde for at familiens taushet kan handle om erfaringer som har satt familien i en ekstremt sårbar situasjon. Siden vi ikke kan vite hva familien bærer på av erfaringer, er det nødvendig å ha tålmodighet og følge familien. Konfrontasjon for å prøve å få informasjon fortere, kan føre til at familien har behov for å forsvare seg og heve guarden. Da lukker de seg istedenfor å åpne seg om det vanskelige de bærer på og relasjonen blir utrygg.

«Dere stilte så mange spørsmål … jeg ble så redd … hvorfor skulle jeg fortelle alt til dere som jeg ikke kjente ….»

Christoffersen (2011) minner om at alle mennesker har en grense, en urørlighetssone, som skal respekteres. Det er en grense vi ikke kan krysse uten å berøre respekten for familiens liv, individualitet og integritet. Det er der sårbarhet kommer til uttrykk og familien kan oppleve det som en krenkelse. Hvis vi krysser denne grensen, vil ikke familien kunne stole på at vi forstår og tar hensyn til sårbarheten. Det kan skape stor utrygghet, som familien vil prøve å skjule, for ikke å bli blottstilt og føle seg forsvarsløs.

Være oppmerksom på egne følelser

Hva vi føler i møte med familien, vil ha mye å si for hvordan vi tenker, kommuniserer og handler. Derfor er det, slik Jensen og Ulleberg (2019) fremhever, grunn til å være lydhør og være i kontakt med egne følelser.

Våre egne livserfaringer kan være til hjelp i møte med familien når vi har bearbeidet dem. Hennum (2022) har undersøkt hvordan belastende barndomserfaringer virker inn på praksisutøvelsen for ansatte i barnevernet med grunnutdanning i sosialt arbeid eller barnevernspedagogikk. Hun er opptatt av hvordan livserfaringer kan bli til klokskap og hvordan gjenklang kan hjelpe med å etablere gode relasjoner med barn og foreldre når barndomserfaringene er bearbeidet.

Stå i ubehaget

«Når jeg fortalte om hvor utrygt det var hjemme når pappa ble sint, spurte dere meg om jeg visste hvorfor han ble sint, istedenfor å spørre om hvordan det var for meg …»

I mange av undersøkelsene handler bekymringen om vold, seksuelt misbruk og andre former for omsorgssvikt mot barnet. Dette er temaer som av ulike grunner kan være krevende for oss å snakke om og som skaper et ubehag hos oss. En måte å beskytte seg på, ifølge Shibbye (1996), kan være å bli teknisk i kontakten, slik at den relasjonelle forståelsen blir utydelig. Vi har erfart at det kan være fristende å styre bort fra temaer som inneholder smertefulle følelser for familien og som berører oss. Da er det lett å forsøke å dreie historien dit vi selv vil ha den, noe som kan føre til at vi lukker dialogen og ikke gir rom for historien som barna eller foreldrene forteller, slik de selv ønsker å fortelle den.

«Vi dro alle sammen over havet … jeg hadde en lillesøster … det kom en stor bølge … hun ble borte … vi har ikke snakke om det etterpå …»

Det å sitte ansikt til ansikt med familien når de forteller sin historie om ekstreme hendelser og traumer kan ryste oss. Det er noe helt annet enn å lese om lignende situasjoner i avisen, eller se det på tv. Å stå i ubehaget og ikke vike når vi bli eksponert for det vi egentlig ikke orker å høre på, er viktig for at familien skal kunne stole på at vi hører og tar historien deres på alvor.

Skape en felles forståelse

De fleste familier vi har møtt, har hatt et stort behov for å få fortalt historien sin helt ut så de er sikre på at vi forstår hvordan de selv har opplevd den og hva som har betydning for dem.

«Uansett hva som skjer videre, så setter jeg pris på at dere tok dere tid til å høre på hvordan jeg ser på situasjonen …»

Da er det viktig å ikke bare lytte for at familien skal føle at de blir hørt, men at vi faktisk lytter og forsøker å forstå. Det innebærer at vi ikke bare hører på innholdet, men også på hvordan de selv opplever hverdagen. Haavind (2019) trekker fram hvordan et hverdagsperspektiv kan gi en utvidet forståelse og kunnskapsgrunnlag for hva som påvirker familiens fungering positivt og negativt. I dette perspektivet kan vi skape en relasjon med en dialog hvor det er rom for alle familiens erfaringer. Det gir et rom for at både barn og foreldre kan få muligheten til å fortelle om sin opplevelse.

Avslutning

Ved å se familiens situasjon i en videre forståelsesramme og i lys av en større sammenheng som familien inngår i, kan det gi familien erfaring om at de blir sett og tatt alvorlig. Det er en forutsetning for at de skal kunne oppleve relasjonen til oss som nyttig for seg selv. Det gir familien en erfaring som de kan ta med seg når de skal etablere nye relasjoner i barnevernssaken. En avklaring av relasjonen og hva som er i relasjonen for den enkelte, vil hjelpe hver unike familie til å oppleve å bli forstått og tatt på alvor, og at de får større motivasjon til å motta hjelp og støtte.