Foto: Kika Riise Røed

Når vi ønsker å snakke med barn om noe viktig, får vi sjelden deres historie bare gjennom å snakke. Det er fordi barn kommuniserer lettest gjennom leken. Min erfaring som barnevernspedagog er at vi ofte snakker med små barn på voksnes premisser. Ved å bruke metoder som teiping, som lar oss kommunisere med barn gjennom lek og tegninger, har vi en innfallsvinkel som tar hensyn til barns måte å kommunisere på. I dag arbeider jeg i et fagteam hvor vi veileder barnehager i å kommunisere med barn, og jeg bruker blant annet teiping i mitt arbeid. Dessverre er det lite faglitteratur om teiping, til tross for at jeg har opplevd metoden som en god ressurs i mitt arbeid. Selv om teiping fortsatt er noe ukjent i fagmiljøet, ser jeg likevel en økende interesse fra politisk hold. Våren 2017 fikk en representant på Stortinget høre om metoden. Stortingsrepresentanten ønsket at jeg og Sidsel Haug, som er ansatt ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) Drammen og har lang erfaring i å bruke teiping, skulle komme til Stortinget for å fortelle om metoden. De ønsket særlig å høre om den kunne brukes i avhør av barn i Statens barnehus. I et notat fra denne dagen ble det skrevet:

«Flertallet viser til viktigheten av å møte overgrepsutsatte barn på deres premisser. Det er viktig å bidra til trygghet rundt avhør av barn. En trygg og pedagogisk avhørssituasjon medfører at barnet potensielt kan gi mer informasjon i avhøret, og dermed sørge for at hjelpeapparatet får bedre grunnlag for god oppfølging. Gode og trygge avhør er også viktig for å sørge for at flere overgripere blir dømt».

Denne dagen ble det flertall i Stortinget for at Statens barnehus kontinuerlig skal vurdere hvilke metoder som er mest hensiktsmessige å benytte seg av i avhørssituasjoner, og oppfordret barnehusene til å vurdere teiping som metode.

Hva er Teiping?

Teiping er utviklet av den norske psykologen Martin Soltvedt, som hevder at det er glidende overganger mellom lek og virkelighet (Soltvedt, 2005). Derfor mente han at det kunne være hensiktsmessig å bruke lek som utgangspunkt for å snakke om virkeligheten. Soltvedt var opptatt av å tilrettelegge slik at samtalene i hans psykologarbeid ble på barnets premisser. En måte han gjorde dette på var å bruke teip for å visualisere og konkretisere. I samtaler med barnet teipet han firkanter og figurer på bordet som kunne forestille alt fra barnets hjem til skolegården, avhengig av hva de snakket om. Barna som gikk i samtaler hos Soltvedt kalte denne aktiviteten for teiping, og slik fikk metoden sitt navn. Også før jeg oppdaget teiping, hadde jeg hatt mange, gode erfaringer med bruk av tegning og lek i samtaler med barn. Jeg savnet likevel en helhetstankegang og noen rammer for å kunne utnytte potensialet til slike samtaler. Jeg ble introdusert for teiping gjennom møtet med Sidsel Haug. Det var et kick for meg å høre om denne metoden, den var akkurat det jeg trengte. Sidsel bruker daglig leken som inngangsport i samtalene hun har med de barna hun møter i BUP.

«La leken bli ditt supplement til ordet, og ta et sprang fra leken til virkeligheten. Ved å rekonstruere en hendelse med teiping får barnet en mulighet til å bearbeide det som har vært vanskelig, finne nye måter å prøve ut ulike situasjoner som det ønsker å forandre. Teiping kan brukes ved både indre og ytre problemer».

Sitatet er fra Sidsel Haug. Dette har jeg også erfart, blant annet i min første jobb som barnevernspedagog på en akuttinstitusjon for barn. Barn har ofte ikke ord for det som er vanskelig, og erfaringsmessig er det enklere for dem å vise fram det de har opplevd eller følt ved å bruke konkrete hjelpemidler. Barna på akuttinstitusjonen hadde et stort behov for samtaler og jeg opplevde det som nyttig å bruke tegning som inngang til samtalene. Det var blitt bestemt at en liten gutt skulle bo på institusjonen over lengre tid. Jeg tegnet opp huset til foreldrene hans på den ene siden av et stort ark og institusjonen i andre enden av arket. Da jeg fortalte han at han skulle bo veldig lenge på institusjonen, tok gutten opp en tusj. Han tegnet seg selv på taket på huset til sine foreldre. Så skriblet han over institusjonshuset med sort tusj. Han fikk på denne måten vist frem sine følelser rundt sin livssituasjon. Ved å bruke teiping hjelper man barnet til å fortelle sin historie. Den som har samtalen har i forkant tenkt gjennom hva man ønsker å snakke med barnet om, og man bruker ark, tusj, bilder og små figurer som verktøy i samtalen. Eksempelvis kan man tegne skolegården eller leiligheten, og plassere små figurer inni den tegnede verdenen. Bruken av tegningen og figurene gir den som har samtalen mulighet til å snakke med barnet om fortid og framtid, det som har skjedd eller det som skal skje. Underveis i samtalen kan man bygge ut fortellingen ved at barnet kan tegne inn nye ting på arket, eller flytte på figurene. Det gjør at viktige detaljer kommer frem mens samtalen foregår, og både barnet og samtalepartneren får utvidet forståelse av det som har skjedd (Nilsson og Nilsson 2008). Teiping kan brukes i samtaler med barn i ulike sammenhenger som i utredningsøyemed, behandlingssammenheng eller samtaler om det som skjer i hverdagen.

Hvorfor er teiping en god metode?

Fra resiliensforskning vet vi at noe av det viktigste for barn i krisesituasjoner er å kjenne på mestring og oppleve kontroll over eget liv. Det er sentralt hva slags mening barnet tillegger opplevelser og hvordan det forstår det som skjer. Vår oppgave er å hjelpe barnet med å forstå og å integrere hendelsene i en sammenheng som gir mening for barnet. Antonovsky kaller det for «sense of coherence», opplevelsen av sammenheng i livet (Waaktar og Johnson, 2004). Når barnet er mellom tre og fire år starter det å omsette hendelser i hverdagen sammen med andre hendelser til selvbiografiske fortellinger. Menneskene rundt barnet, og da spesielt omsorgspersonene, er med på å påvirke fortellingene til barnet. Det gjøres gjennom hvordan de møter barnet i hverdagen og hvordan de snakker om og med barnet (Røed Hansen, 2010, 129). Hvis den dominerende fortellingen barnet har om seg selv er negativ og ensidig, blir selvbildet og relasjonen til andre problematisk (Nilsson og Nilsson, 2008). Vi kan tenke oss at et barn med slike narrativ vil kunne vise utfordrende atferd i barnehagen. Barn som har med seg mange negative historier om seg selv på grunn av atferden de viser, kan begynne å tenke at de selv er problemet (White, 2009). Dersom dette skjer, er det viktig at de voksne rundt barnet arbeider med å endre slike negative narrativ. Første steg for å endre en historie er at den deles med noen som ser på og gir bekreftelse (Nilsson og Nilsson, 2008). Gjennom teiping legger den voksne til rette for at barnet kan «fortelle» om en hendelse og følelser knyttet til hendelsen. Barnet får dermed delt sin historie med en annen. Dersom barnet for eksempel har et fastlåst negativt syn på seg selv, kan den voksne deretter hjelpe barnet med å se andre sider av historien (Nilsson og Nilsson, 2008). Jeg mener at det er viktig for å forebygge psykiske vansker ved å komme tidlig inn med hjelp til barn som strever. Når barn opplever noe som er vanskelig, er det viktig at vi som voksne snakker med dem. Slik kan vi hjelpe barnet, og på sikt også samfunnet.

To eksempler på teipingsamtaler fra barnehagen

Som veileder i pedagogisk fagteam bruker jeg teiping i ulike situasjoner og på ulike måter. Jeg mener at det blir snakket for lite med barn som er i en vanskelig livssituasjon; det kan være skilsmisse, sykdom eller konflikter mellom voksne. En av mine arbeidsoppgaver er å dra ut og observere barn som strever på ulike måter. I denne prosessen veileder jeg foreldre og de ansatte i barnehagene, slik at de kan snakke med barna. Jeg veileder foreldre i å planlegge samtaler med barnet sitt hjemme eller vi tar en samtale sammen med barnet først hvis de ønsker det. Hvis det er behov for at BUP kommer inn i saken, kan det ta tid før de får startet. Da har jeg gjerne hatt noen samtaler med barnet i samarbeid med foreldre og barnehagen slik at barnet får psykologisk førstehjelp der og da. Etter min mening har et barn i krise behov for samtaler der og da, ikke om flere måneder.

Før jeg skal ha en teiping med et barn er det viktig å forberede barnet. Jeg starter alltid med å fortelle hvorfor vi skal snakke sammen, og hvor mange ganger vi skal snakke sammen. Dette skaper forutsigbarhet og gir barnet en viss kontroll over situasjonen. Jeg viser fram arket vi skal tegne på, og barnet får en tusj som det kan bruke mens vi snakker. Fordelen i min rolle som veileder er at jeg har vært i barnehagen noen ganger på observasjon og blitt litt kjent. Jeg har derfor dannet meg noen tanker om hva akkurat dette barnet vil trenge av meg i en teipingsamtale. Jeg vil nå ta dere med inn i to teipingsamtaler i to ulike barnehager. I den første samtalen er pedagogisk leder med i første samtale for å få veiledning i teiping, for videre å snakke med jenta selv. I den siste er mor med for å få hjelp til å kunne snakke med gutten sin om det som er vanskelig.

«De voksne kommer tilbake»

«Sara» er 4 år og har opplevd flere brudd i nære relasjoner som har gjort henne utrygg. I barnehagen var hun opptatt av å ha oversikt over når de voksne kom og gikk fra jobb. Den siste tiden har dette tatt mye plass i tankene hennes. Alle de voksne på avdelingen beskrev at hun fulgte etter dem ut i gangen når de skulle gå og ville ha forsikringer om når de kom tilbake. Hun gikk ofte fra leken hun var midt oppe i for å få disse forsikringene. Jeg så her en jente som hadde behov for hjelp slik at dette indre strevet ikke skulle ta så stor plass i hverdagen hennes. Ved å bruke teiping kunne jeg vise helt konkret og fysisk ned på bordet hva som skjedde når de voksne gikk og kom tilbake. Pedagogisk leder var med meg da jeg snakket med jenta, slik at hun kunne snakke med jenta videre selv. Vi hadde et stort ark på bordet og jenta fikk en tusj. Samtalen startet med at jenta ble fortalt hva vi skulle snakke om. Vi tegnet opp barnehagen og rundt det tegnet vi husene til de voksne. Jenta fikk plassere figurer i alle husene. Jeg sa «nå kan du ta Nina-figuren og sette henne inn i huset der hun bor». Da alle figurene var plassert i husene, stoppet vi opp litt. Vi pratet om at alle de voksne har hvert sitt hus som de gikk hjem til etter jobb. Jenta satt lent over tegningen med de små figurene. Jeg fortalte at alle de voksne gikk til barnehagen hver morgen. Jenta fikk i oppgave å ta en og en figur fra huset til barnehagen. Da alle figurene var inne i barnehagen, lekte vi litt sammen med figurene.

Så sa jeg «nå er barnehagen slutt og alle skal gå hjem». Jenta tok en og en figur og plasserte dem inn i husene sine. Det ble stille, og hun så ned på det som skjedde på arket og så opp på meg. Jeg spurte «neste dag, skal de voksne til barnehagen da?» Jenta så på meg og sa «nei» med et spørrende blikk. Jeg så på henne og sa «alle de voksne kommer tilbake på jobb dagen etter». Jeg tok Nina-figuren og lekte at hun stod opp og gikk til barnehagen. Jenta tok da de andre figurene og gjorde det samme med disse mens hun smilte. Jenta løp ut på avdelingen etter samtalen og ropte til de andre voksne: «de voksne kommer tilbake!». Pedagogisk leder hadde denne samme teipingen noen ganger, og kort tid etter sluttet jenta å følge de voksne ut i gangen for å få en forsikring om at de kom tilbake neste dag. Denne jenta hadde stor nytte av denne samtalen, det er ikke alltid at en får så raske resultater av en samtale. Jeg tenker at det at jenta selv fysisk var med på å flytte figurene til og fra husene, bidro til konkretisering. På denne måten ble hun tryggere på at de voksne kom tilbake.

«Jeg vil at pappa skal hente meg»

Barn kan ha en familiesituasjon som er krevende både for voksne og barn. Det kan være skilsmisse, død eller sykdom som gjør at hverdagen blir krevende. Barn har behov for mening og sammenheng. Dette kan gjøres ved å legge til rette for samtaler med barna. «Per» ble henvist til fagteamet på grunn av uro og tristhet. Han var sjelden i lek og var mest opptatt av å være med de voksne. I min første samtale med mor, fortalte hun meg at far var syk. Far hadde vært inn og ut av sykehus i flere år. Mor fortalte at det er vanskelig å snakke med «Per» fordi han reagerer med sinne hvis hun prøver å prate om at far er syk. I samarbeid med mor og barnehagen ble vi enige om å sende en henvisning til BUP. Jeg vurderte at gutten hadde behov for samtaler raskt, og at vi ikke kunne vente til BUP kom inn. Gutten viste så mye strev og mor ønsket hjelp til å komme i posisjon så hun kunne få snakket med gutten sin. Jeg hadde den første samtalen med gutten alene. Dette gjorde jeg for å gjøre han kjent med samtaleformen og snakke med han om at neste gang skulle mamma også være med. Jeg hadde også noen tanker om at det ville ha vært fint for ham å kunne fortelle mamma om tegningen og dukkene vi brukte i samtalen. På denne måten kunne han få litt kontroll og føle mestring. Før han kom inn hadde jeg lagt et stort ark på bordet mellom oss. På det skulle vi tegne huset hans og rommene inne i huset. På den ene siden av arket stod det ulike små trefigurer som han kunne velge mellom som skulle være familien hans. På den andre stod det figurer som var helt like, men som hadde ulike følelsesuttrykk. Disse kunne brukes i løpet av samtalen når vi snakket om følelser rundt det som kommer opp i samtalen.

Jeg startet samtalen med å fortelle hvorfor vi skulle snakke sammen og at mamma skulle være med neste gang. Gutten spurte: «Snakker du bare med meg i denne barnehagen?». Jeg sa at jeg gjorde det, men at jeg snakket med barn i andre barnehager også. Gutten smilte og så ned på arket og var klar for å komme i gang.

Jeg startet med å tegne opp huset hans og han viste meg de ulike rommene. Så stoppet han opp og sa «vi må tegne sykehuset også, fordi der er pappa ofte». Jeg så bort på følelsesdukkene og spurte hvordan det var for han når pappa var på sykehuset. Han tok dukken som var trist og dukken som var sint og satte dem inn i huset. Vi snakket litt rundt hva som gjorde han sint og lei seg med at pappaen var på sykehuset. Han sa «jeg vil at pappa skal hente meg i barnehagen og det gjør han aldri». På slutten av samtalen sa gutten «neste gang skal mamma være med, ikke sant?».

Neste teiping hadde vi sammen med mor. Gutten satt klar og så forventningsfull ut i blikket. Han så rett på moren og sa «du må velge deg en figur som du setter inn i huset vårt». Gutten holdt i dukken sin, men jeg opplevde det som at han ville at jeg skulle snakke til mor. Jeg banket på døra med min dukke og startet en samtale med dukken til mor. Mor fortalte med sin dukke at de ikke har det så lett fordi pappen til «Per» er syk. Hun sa at det ikke var «Pers» skyld at pappa var syk. Da hun sa dette, så de to rett på hverandre. Mor tok den sinte og triste følelsesdukken. Hun satte dem inn i huset og sa «jeg skjønner godt at du blir sint og trist når ikke pappa kan leke og hente deg i barnehagen».

Det viktigste som skjer i denne teipingen er at moren får fortalt gutten sin at det ikke er hans skyld, og at det er greit å være sint og trist. Dette kan være starten på flere samtaler mellom dem som kan gjøre at gutten opplever at han ikke trenger å være alene om det som er vanskelig. Når BUP kommer inn har vi en samtale med dem der de kan jobbe videre med det vi har startet med i barnehagen.

Det er viktig å komme tidlig inn og oppdage og snakke med barn som har det vanskelig. Hver gang jeg bruker teiping får jeg et større innblikk i hva som skjer i barnets verden. Jeg mener at det er god helsepolitikk å komme tidlig inn og snakke med barn som har det vanskelig. Disse samtalene gjør at barna senere blir voksne som har det bedre med seg selv og andre. n