Av Ellen Gjersvik

Ungdom som sliter med vold og aggresjonsproblematikk blir ofte betegnet som vanskelige og utfordrende. Ved plassering på institusjon får vi som miljøterapeuter som oppgave å jobbe med endring og utvikling hos disse ungdommene. For å kunne begripe hvorfor vold og aggresjon oppstår, og hvordan vi kan hjelpe ungdom videre framover, er vi nødt til å forstå mennesket bak volden. Men klarer vi alltid å gi hver enkelt ungdom et tilbud de kan dra nytte av? Og har vi som hjelpere alltid den rette forståelsen for disse ungdommene? Jeg tar utgangspunkt i erfaring fra min egen arbeidsplass. Historien om Per er anonymisert.

Bråk endte med utflytting

Per bodde sammen med sin mor og tre yngre søsken. Hans far hadde flyttet ut av hjemmet da Per var to år, og skilsmissen mellom far og mor hadde vært konfliktfull. Problemene startet da Per kom i skolealder. Han ble stadig mer i opposisjon mot voksne, sparket og slo, og dette ble vanskelig å håndtere for både hjem og skole. BUP og barnevern ble koblet inn i saken, men ting ble ikke bedre. Etter mange år fikk Per diagnosen infantil autisme, men på dette tidspunktet maktet ikke mor å ha Per boende hjemme lengre. Hun måtte beskytte de yngre søsknene som led under Pers atferd, og så seg nødt til å be kommunen om å finne en annen plass for Per å bo. I den forbindelse kom da 16 år gamle Per til institusjonen vår og jeg ble hans primærkontakt.

Arbeidsplassen min leverer habilitering og rehabiliteringstjenester i spesialisthelsetjenesten. I overgangsmøte med hjemkommunen ble det anbefalt å ha en fast gjenkjennelig struktur på hverdagen, da gjerne visuelt fremvist med tanke på Pers diagnose. Videre ble det sagt at det ville være gunstig at vi miljøterapeuter uttrykte tydelige forventninger, samt at vi alle burde være samkjørte og gjøre mest mulig likt i vårt arbeid rundt ham.

Anbefalingene fra overgangsmøtet ble fulgt nøye, og vi leste mye fagstoff om infantil autisme. På kjøleskapet til Per hengte vi opp ukeplan med faste gjøremål, ukens middagsmeny og ulike aktiviteter vi kunne tilby. Vi forsøkte å tilnærme oss Per på ulike måter for å bygge relasjon, men han avviste oss stadig. Han nektet ofte å yte noe selv, og forlangte at vi skulle ordne det meste. Det virket som han ikke ønsket noen dialog, og jaget oss ut så fort vi satte foten innenfor døra hans. Han kom ofte med ufine utsagn både mot personalet og andre ungdommer på institusjonen. Han dusjet sjelden, og leiligheten hans bar preg av lite renhold. Av og til fikk Per panikkanfall, og det var vanskelig å roe han ned i disse situasjonene. Han var i tillegg en kraftig, ung mann. Hans fysiske og verbale utagering ble vanskelig også for oss å håndtere.

I over ett år prøvde vi å jobbe ut fra tydelige rammer og strukturer, men følte vi mislyktes totalt.

En ny retning

Under en samtale mellom flere av oss i personalgruppen ble det stilt spørsmål om hva som ville skje dersom vi snudde alt på hodet i forhold til Per. Hva om vi la bort alle våre krav til han, og heller forsøkte å imøtekomme Per når han forlangte noe av oss? Selvsagt innenfor rimelighetens grenser. Spørsmålet gjorde oss nysgjerrige, og vi fortsatte diskusjonen og stilte oss flere spørsmål: Kunne vi for eksempel la være å mase om rengjøring? Hva om vi la bort den stramme strukturen? Ville en slik endring påvirke relasjonen mellom Per og personalet positivt?

Jeg tok diskusjonen videre til ledelsen på institusjonen. De støttet forslaget, men ønsket at vi evaluerte etter en kort periode. Deretter ble problemstillingen brakt inn på et personalmøte med alle miljøterapeutene til stede. De fleste var positive, men noen uttrykte at de var skeptiske. Enkelte mente dette var uforsvarlig og at Pers diagnose tilsa at vi måtte jobbe strukturert. Skulle vi ikke stille krav til Per lengre? Skulle han tro at han bodde på hotell og fikk alt servert? Hvilken læring var det? Andre mente vi ikke hadde noe å tape og at vi burde være villige til å tenke nytt. Etter en lengre diskusjon ble vi likevel enige om å gi dette en sjanse.

Vår nye strategi

Etter drøftingen i personalmøtet ble det gjort store forandringer i vår tilnærming til Per. Vi nevnte ikke noe om renhold eller hygiene, og ukeplanen ble fjernet. Vi overså rotet hans, ignorerte lukten av søppel og gav positiv respons når han forlangte at vi skulle gjøre ting for han. Når han ba oss gå ut av leiligheten, gjorde vi som vi ble bedt om, men gav beskjed om at vi ville komme tilbake senere. Vi kunne ikke alltid innfri Pers ønsker, men vi klarte stort sett alltid å møte han på halvveien. Poenget med det hele var å få mest mulig tid med han for å få en bedre forståelse av hvem han var og hvilke behov han hadde.

Hvordan velger vi å legge til rette for endring?

Erik Larsen skriver i boken Miljøterapi med barn og unge:

«Miljøterapibegrepet er todelt. Det består av en miljødel og en terapidel. Miljødelen av begrepet handler om å organisere eller legge til rette, mens terapidelen handler om forandring og utvikling. Miljøterapi kan forstås som et arbeid som handler om å legge til rette eller organisere slik at forandring og utvikling blir mulig.» (2015, s.22).

Larsen påpeker videre hvor viktig det er at ulike barn og unge med ulike utfordringer får ulike tilbud som de ut fra sin situasjon og forutsetninger kan ha utbytte av (2015, s.25).

Vi hadde gjort alt det vi mente var rett, men det ga ingen resultater. Skårderud, Haugsgjerd og Stänicke påpeker noe vi som institusjon måtte ta innover oss: «Fra tid til annen trenger miljøterapeutiske enheter å evaluere sin egen praksis, sin struktur, sine ulike tilbud og sin egen grunnleggende tenkning.» (Psykiatriboken 2010, s. 200). Vårt forsøk på å legge til rette og organisere Pers hverdag hadde overskygget vår oppgave med å tilby Per et tilbud han faktisk kunne nyttiggjøre seg av ut fra sin situasjon.

For å finne ut hva Per egentlig hadde behov for og hvordan vi i så fall kunne møte disse behovene, måtte vi få bedre kontakt med han. Vi måtte se Per i nytt lys og ikke la diagnosen hans redusere vårt engasjement. Selv om kommunikasjon og sosialt samspill var utfordrende for Per, måtte vi forsøke å se verden med hans øyne. Vi måtte finne svar på hva som lå bak hans aggresjon, og vårt nye og eneste mål ble dermed å skape tid med Per slik at vi kunne komme tettere inn på han. Hans opplevelse av avmakt måtte reduseres, og Per måtte få oppleve at han hadde påvirkningsmuligheter i sitt eget liv.

Relasjonen skapte endring

Per ga etter hvert positiv respons tilbake til oss, og «senket garden». Vårt syn på Per endret seg, og Pers holdning til oss forandret seg.

I løpet av tre måneder så vi positive endringer. Per som tidligere ble oppfattet som frekk, overrasket nå personalet med sin nye måte å kommunisere på. Han viste takknemlighet når personalet hjalp han med matlaging eller rengjøring. Han kunne si hei og respondere på en hilsen når vi kom inn til han. Noen ganger ba han personalet bli en stund. Han ble mer åpen og mottakelig for vår tilstedeværelse, og den verbale og fysiske utageringen sank betraktelig. Vår empati og forståelse for Per ble et utbredt samtaleemne. Den gode holdningen og ikke minst framsnakkingen av Per som flere i personalgruppen nå uttrykte hadde en smitteeffekt. Beskrivelsene om han var ikke lengre så mørke og negative. Flere omtalte han som morsom, høflig, reflektert, takknemlig og gjestfri. Per ble ofte skildret som mer deltakende i daglige gjøremål, og hans panikkanfall opphørte.

De som ikke hadde lyktes like godt i relasjonsbyggingen med Per virket å være nysgjerrige på hvordan enkelte hadde fått dette til, og de som hadde ny tro på endring kunne gi tips og råd.

Evalueringsmøte med personalgruppen

Rapportene som ble skrevet etter hver vakt ble viktig i evalueringsarbeidet. Jeg gikk gjennom alle rapportene og fikk hjelp til å lage grafer over de forandringene som hadde blitt beskrevet. Dette ønsket jeg å presentere på et personalmøte slik at hele personalgruppen kunne få se resultatene via visuelle virkemidler. Men først ønsket jeg å gi miljøterapeutene anledning til å si noe om hvordan hver enkelt hadde opplevd å jobbe med Per de siste månedene.

Flertallet i gruppen fortalte om gode øyeblikk de hadde hatt med Per. Han hadde fortalt om sin oppvekst, og mange opplevde at de nå forstod Per bedre. I disse samtalene kom det fram viktige opplysninger som gav oss en bredere forståelse for hans atferd og som kunne gi oss svar på hva hans særskilte behov var. Andre fortalte om ting som før var utenkelig, men som de nå hadde fått gjøre sammen med Per. Det ble diskutert at han fint taklet at vi som personale gjorde ting ulikt, og han var mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn vi trodde.

Til slutt ble oppsummeringen fra rapportene og grafene vist fram. Grafene viste blant annet at fysisk utagering hadde avtatt. Alle opplevde å ha fått mer tid sammen med Per. Ledelsen var imponerte over de gledelige forandringene, og ønsket at vi skulle fortsette på det sporet vi var.

Evalueringssamtalen med Per

Opplevelsene som kollegene mine hadde hatt, gjorde meg nysgjerrig på om Per også følte ting gikk bedre, og om han hadde gjort seg noen tanker om de siste månedene.

«Jeg har sagt hvordan dere burde møte meg, men dere har ikke hørt etter».

Per satt i sofaen og så på meg.

«Ja, jeg mener det. Det er bra dere endelig har skjønt det. Men jeg har før sagt at dere ikke måtte prøve å bestemme over meg slik som familien min gjorde», fortsatte han.

Per var ikke overrasket over at ting hadde blitt bedre den siste tiden. Han mente dette var en naturlig følge av at vi nå så han og forstod han. Vi anerkjente han som person og satte oss inn i måten han tenkte og handlet på. Per virket veldig reflektert mens vi pratet. Som barn hadde han følt seg kontrollert og misforstått av sine omsorgspersoner.

Vi måtte ta innover oss at Pers behov for å bli sett, hørt og forstått hadde blitt nedprioritert. Vi hadde lent oss for mye på informasjonen vi hadde fått da Per kom til oss, og hadde ikke tatt oss tid til å bli kjent med han. Hans diagnose hadde også vært utgangspunkt for at vi hadde vært rigide på dette med strukturer og forutsigbarhet. Dette hadde kommet i veien for vårt fokus på å bygge sterke og trygge relasjoner med Per. Han fant ingen motivasjon eller ønske om å forholde seg til oss så lenge han opplevde at vi gjentatte ganger tok styringen over livet hans. Dette assosierte Per med det som skjedde med ham som barn, og igjen følte han seg misforstått og at de voksne sviktet. Følelsen av at vi overtok hans mulighet til å påvirke hverdagslige beslutninger ble frustrerende for Per. Men dette hadde han ikke klart å formidle med ord. Han hadde i stedet protestert ved å utagere og true personalet, og holdt avstand til oss.

Om å forstå ungdommens historie

Ole Greger Lillevik og Lisa Øien sier i boka Miljøterapeutisk arbeid i møte med vold og aggresjon:

«For å være trygge og i harmoni med oss selv og verden omkring oss trenger vi oversikt, forutsigbarhet og tilstrekkelig grad av kontroll over vår egen situasjon. Oversikt og kontroll gir oss en opplevelse av å ha makt over oss selv og vårt eget liv. Dette kan vi kalle egenmakt.» (2014, s. 27)

Når vi har egenmakt, overkommer vi de vanskelighetene livet fører med seg, og vi påser at våre basale behov dekkes (Lillevik og Øien, 2014, s. 27).

Men hva skjer dersom noe eller noen hindrer oss i å få dekket de behovene eller ønskene vi har? Når verden rundt oss ikke lengre er forutsigbar, og destruktive hendelser bryter oss ned, vil vi føle på fortvilelse og maktesløshet. Vi kan oppleve å komme i en situasjon der vi ikke lengre klarer å motsette oss mennesker som hindrer oss i å nå våre mål, og vi er ikke lengre i stand til å løse vanskene vi opplever (Lillevik og Øien, 2014, s.27).

Det motsatte av egenmakt er avmakt.

Avmakt er en opplevd tilstand med mangel på viktige behov som: forutsigbarhet, oversikt, trygghet, kontroll, innflytelse og påvirkningsmulighet, utveier og løsningsmuligheter, beskyttelse og trygghet, kontakt (bli sett, hørt, forstått, anerkjent). (Lillevik og Øien, 2014, s.27).

Hvordan vi møter følelsen av avmakt vil variere fra hvert individ, forklarer Lillevik og Øien. Noen kan bli sinte og ødelegger ting rundt seg. Enkelte kan skade seg selv eller andre. Noen kan bli frustrerte og fylt av redsel og angst. Andre derimot kan bli stille og trekke seg unna sine nærmeste, og unngår å snakke om de vanskelige tingene (Lillevik og Øien, 2014, s.28). Lillevik og Øien (2014) mener at vold kan forstås som avmakt, og at et slikt perspektiv vil kunne hjelpe oss å bedre forstå brukerne med denne type problematikk.

Men for å kunne begripe hvorfor vold og aggresjon oppstår, og hvordan vi kan hjelpe ungdommene videre framover, er vi nødt til å forstå mennesket bak volden. Skårderud (2007) her sitert i Lillevik og Øien (2014, s.89): «Jo bedre en forstår et annet menneske, desto vanskeligere er det å behandle mennesket som en ting.» Kunne man forstå Per på en annen måte enn som en autist? Kunne kanskje Pers vold forstås som avmakt? Kriteriene for diagnosen infantil autisme er strenge, og vi undret oss over om Per virkelig innfridde alle disse. Vi ønsket svar på dette, og anbefalte derfor en ny utredning og kartlegging av Pers psykiske helse.

Refleksjon

Dersom vi skal evne å forstå og hjelpe ungdommene må vi utforske deres perspektiv for å kunne se verden slik den enkelte ungdom ser den. Vi må på en måte ta deres ståsted og forsøke å få øye på det samme som de ser og forstå dette ut fra deres kontekst. Vi må være anerkjennende og respektere deres personlige historie, og vite at selv om vi som hjelpere og den enkelte ungdom ser på det samme objektet så kan vi faktisk likevel se ulikt. Meløe (1979) blir sitert i Astrid Strandbus bok Barnets deltakelse (2011, s.53): «Det å se det samme som en annen, består ikke bare i å se inn i det samme synsfeltet, men å se inn i det med de samme begrepene som den andre».

Ungdommene vi møter har ofte uheldige relasjonserfaringer, og vi som miljøterapeuter må bruke oss selv som verktøy i arbeidet med den enkelte. En av våre oppgaver er å legge til rette for at ungdommene opplever at verden også kan være noe annet enn skuffelser. Da forventes det at vi har en genuin interesse for dem vi møter i vårt arbeid, og at vi er til å stole på.

Dette krever kunnskap, engasjement og kompetanse hos oss hjelpere. Vi må blant annet vite noe om normal utvikling hos barn og unge for å kunne forstå prosessene som oppstår hos de ungdommene som strever med aggresjon og voldsproblematikk, forteller Bengtson, Steinsvåg og Terland (2004, s.178 og 179).

Det er vårt ansvar som profesjonelle omsorgsarbeidere å jobbe med relasjonsbygging. Vi er nødt til å bygge troverdige relasjoner med ungdommene for at de skal våge å åpne seg for oss. Sårbarheten de bærer på, kan ha vokst seg stor gjennom flere år med nederlag og svik, og det vil kunne ta tid før ungdommene tar sjansen på å vise oss sine vanskeligheter.

Og når de så gjør det, må vi bære over med dem og være der for dem. Da er det særlig viktig at vi kan stå sammen med dem og tåle dem også når ting kjennes uutholdelig. Dersom vi klarer å se handlingene ut fra deres perspektiv, vil vi bedre forstå hvorfor den destruktive atferden oppstår, og vi vil kunne vite noe om hvordan vi kan forebygge fremtidige utbrudd. Ungdommer som utøver vold handler ofte i øyeblikket, og sanksjoner eller fremtidige konsekvenser av det de gjør rekker de ikke å vurdere. Der og da kan det for den enkelte ungdom handle kun om å overleve.

Å jobbe med disse ungdommene kan være krevende. Vi som hjelpere kan bli frustrerte og provoserte når ungdommene gjentatte ganger viser motvilje. Da er det viktig at arbeidsplassen har en felles forståelse av utfordringene og rutiner for at slike ting fanges opp og bearbeides (Lillevik og Øien, 2014, kapittel 6).

Men likevel: det å være tilstede i prosessen hvor en ungdom uten tillit til mennesker begynner å tro at noen vil dem vel, kan være svært givende. Å oppleve at det nytter å engasjere seg i de unges liv, erfare at de blir trygge og motiveres til endring, er inspirerende. Når vi lykkes i å forstå den enkelte ungdom og deres historie, og ut fra det legger til rette for forandring og utvikling, først da kan vi være vitner til varig endring.