Jeanette Pedersen, barnevernspedagog og stipendiat ved Nord universitet

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

De siste årene har vært preget av det som omtales som historiens største kompetanseløft i barnevernet. Det innebærer nye retningslinjer for utdanningene, opprettelse av to ny masterløp i barnevern og barnevernsarbeid, kompetansekrav for arbeid i tjenesten. I tillegg kommer en rekke kompetansehevingstiltak for allerede tilsatte i tjenesten.

Akkurat nå er forslag til endringer i forskrift om nasjonal retningslinje for barnevernspedagogutdanningen på høring. Oppsummert foreslår Kunnskapsdepartementet å innlemme mer juss i bachelorløpet. Det kan synes dagsaktuelt og riktig særlig siden de nedslående resultatene fra den første nasjonale deleksamen i rettsanvendelses ble offentliggjort nylig. Her diskuterer jeg ikke for eller imot mer juridisk kompetanse hos barnevernspedagogene, men jeg kommer med noen refleksjoner relatert til forslagene, som synes å være mindre adressert – og besvart.

Barnevernspedagogutdanningen er en sosialfaglig utdanning. Den bygger på flere andre fagdisipliner, og man kaller derfor det gjerne for et «lånefag»: sosialt arbeid, juss, psykologi, pedagogikk, helsefag og sosiologi. Uansett betegnelse, «lånefag» eller annet, er dette sosialvitenskap. Forenklet sagt gir det kunnskap om forholdet mellom det enkelte mennesket og samfunnet og kulturen rundt. Styrken i sosialt arbeid ligger nettopp i de ulike elementene fra andre fagdisipliner, og den bredden av kunnskap, forståelse og ferdigheter sosialarbeidere besitter. Det er en viktig fagbakgrunn i barnevernstjenesten, og sosialarbeidere (barnevernspedagoger og sosionomer) utgjør den største ansattgruppen i tjenestene.

Men i dette brede, tverrfaglige blikket som sosialarbeidere trenes til å inneha, ligger det naturligvis også begrensninger. Sosialarbeideren, eller barnevernsarbeideren som jeg skriver om her, har eksempelvis behov for psykologers kompetanse og utredning i noen saker. Man ser det særlig ved bruk av sakkyndige i omsorgsovertakelsessaker. Barnevernsarbeidere har også behov for veiledning av jurister for å håndtere komplekse juridiske problemstillinger. Andres spesialistkompetanse innenfor ett fagområde er derfor viktig og avgjørende for barnevernstjenestens arbeid, og derfor er samarbeid påpekt som viktig i flere offentlige utredninger og forskning. Barnevernsarbeiderens faglige bakgrunn bidrar til å sette disse spesialistkompetansenes bidrag inn i det større, helhetlig bilde av barn og familiers situasjon og behov, og til å håndtere rammene for dette arbeidet.

Om vi ser nærmere på barnevernspedagogutdanningen, så sier forskriften om nasjonal retningslinje for utdanningen (2019) at:

Formålet med utdanningen av barnevernspedagoger er å kvalifisere profesjonsutøvere som kan identifisere behov og gi rett hjelp til rett tid til barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner. Kandidaten skal ha særlig kompetanse til å løse oppgaver innenfor barnevernet og på andre arenaer hvor barn og unge i en utsatt livssituasjon befinner seg.

Videre beskrives fire konkrete kompetanseområder læringsutbyttet skal rettes mot:

• Barnevernsfaglig kompetanse

• Oppvekst og familieliv

• Yrkesrolle, etikk og samarbeid til barnets beste

• Innovasjon, kritisk tenkning og kunnskapsbasert praksis

Utdanningen formidles som tydelig rettet mot oppgaver innfor særlig barnevernet, og da inkludert kunnskap og forståelse om de større samfunnsmessige forholdene slik som sosioøkonomiske faktorer, levekår, sosialpolitikk og annet (§ 7). Kunnskapsdepartementets endringer berører disse kompetanseområdene ved at «Oppvekst og familieliv» foreslås endret til «Forsvarlig rettsanvendelse og rettssikkerhet». Innholdet i læringsutbyttet under «Oppvekst og familieliv» beholdes i all hovedsak, men innlemmes under et eller flere av de andre kompetanseområdene, særlig innunder «Barnevernsfaglig kompetanse».

For det første, det problematiske her er ikke at det foreslås tyngre satsing på juridiske aspekter ved barnevernspedagogens utdanning, det problematiske er at det må gå på bekostning av noe annet. Om ikke, må tittelen barnevernspedagog forbeholdes et lengre utdanningsløp. Og kanskje det er det egentlige formålet på sikt? I min egen studie som tilhører doktorgradsprosjektet mitt, er funnene nettopp Bufdirs argumentasjon om å beskytte tittelen barnevernspedagog med et femårig integrert masterløp, noe de ikke fikk gjennomslag for.

For det andre er ikke barnevernspedagogutdanning i dag utelukkende for arbeid i barnevernstjenesten. Barnevernspedagogene finner man mange ulike steder; skoler, barnehager, krisesenter, psykisk helse og helsestasjoner – for å nevne noen. Forslag om endringer i bachelorløpet om styrket kompetanse for rettsanvendelse, forvaltnings- og barnevernsrettslig kompetanse gir ikke bare press på utdanningsinstitusjonene som må etterkomme dette kravet (i tillegg til allerede arbeid med de nye masterutdanningene), men de er også noe merkelige siden det fra 2031 vil være krav om mastergrad for arbeid i barnevernstjenesten. Ønsker man barnevernspedagoger utelukkende til barnevernsfeltet – eller skal man beholde bachelorløpet for barnevernspedagoger som også vil arbeide andre steder? Hvorfor formidles ikke dette tydelig av ansvarlige myndigheter?

I høringsbrevet for endringer i utdanningen skriver Kunnskapsdepartementet at instanser fra både praksis og forvaltning har påpekt behovet for økt juridisk kompetanse. Det har også utredninger i barnevernet ellers vist. Slik kan det synes som om at «retningen» som foreslås med mer juss i utdanningen bare er et ønsket kompetanseløft og også initiert av praksisfeltet selv. Det som i mindre grad framkommer er myndighetenes føringer for barnevernstjenesten (blant annet ny barnevernslovs rettighetsfokus og EMD-dommene) og hvordan dette naturlig påvirker og skaper press i praksis. Fra barnevernsloven på 50-tallet og fram til ny barnevernslov av 2021 har lovens endringer blitt influert av både ny kunnskap, samfunnsendringer, og politiske ambisjoner. Endringsforslagene i barnevernspedagogutdanningen (både i 2019 og de nåværende forslagene) kan forstås som forsøk på å svare på utfordringer som har blitt påpekt i barnevernstjenestens arbeid, samfunnsutvikling og rettighetssikkerhetsfokuset ny barnevernslov har – og som forsøk på å skape den «riktige» kompetansen i barnevernstjenesten. Men er man så trygg på at utfordringene som har blitt påpekt i tjenesten i stor grad dreier seg om utdanningsspørsmål?

Om vi vender tilbake til forslaget til nye retningslinjer for barnevernspedagogutdanningen, så inneholder forslaget ny og spesifisert tekst når det gjelder hva som skal utgjøre kjerneområdene for kompetansen. Her nevnes psykologi, juss, pedagogikk og sosiologi. Sosialt arbeid nevnes ikke. Skal sosialt arbeid ha mindre plass i barnevernets fagutøvelse, og hvilke konsekvenser kan det få for barna og familiene tjenesten møter? Et rimelig spørsmål å stille seg er hvilket barnevern med hvilke oppgaver man ønsker å ha? Hvorfor formidles ikke dette helt tydelig av myndighetene?

FO-representantene Kråkenes og Glemmestads innlegg «Hvem skal jobbe i barnevernet?» i Khrono i 2022, stilte spørsmål til om barnevernets komplekse mandat skulle legges på barnevernspedagogene alene. Det kan fortsatt synes slik, eller hvert fall som om barnevernspedagogene har blitt både problem- og løsningsfokus for myndighetene – gitt all kritikkene mot og manglene i praksis som er avdekket over år. Det synes som en forenklet forståelse, hvor særlig rammebetingelsene i mindre grad har blitt tilstrekkelig adressert. I et debattklima som kritiserer barnevernstjenestens praksis blant annet for å ikke se helheten av barn og familiers situasjon, synes det derfor kritisk at man fjerner seg stadig mer bort fra det grunnleggende i barnevernsarbeid som gir slik kompetanse – sosialt arbeid.