Lill Stella Høslom, psykoterapeut og Eivind Meland, professor emeritus ved UiB og veileder i Bergen kommune

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for skribentens meninger. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til Fontene her.

En mekanisme ved foreldrefiendtliggjøring er å snakke nedsettende om og til den andre forelderen med barnet til stede. Slik påvirkning starter som oftest før bruddet mellom foreldrene. På den måten lærer barnet seg degradering og respektløs atferd overfor den fiendtliggjorte forelderen. En annen mekanisme er å være «offer», slik at barnet sympatiserer og blir redd for at noe skal skje med den favoriserte forelderen. Samværssabotasje, ved å friste barnet med alt som skal skje mens det er hos den andre forelderen, er en del av mønsteret. Å favorisere og skjemme bort barnet med gaver, isolere barnet, sabotere for samarbeid og stenge av for kommunikasjonsflyten om og med barnet hører med. Usikkerhet og mistillit stimuleres med utsagn som «ikke si noe til mamma/pappa». Kontroll over barnet med telefon når barnet er hos den fiendtliggjorte forelderen, slik at barnet aldri helt kan være seg selv der er en del av bildet. Påstander om den andre forelderen som skremmer barnet er også vanlig. Generelt består det i å skape skam, skyld, usikkerhet og frykt hos barnet som knyttes til den fiendtliggjorte forelderen.

Barn utsatt for foreldrefiendtliggjøring har manglende fri vilje ved at de tar avstand fra egne følelser og behov for å «behage» voldsutøver. De er utsatt for manipulering, betroelser, såkalt enmeshment (emosjonell incest), løgn, hjernevask og lojalitetskonflikt. Når vi ikke tar hensyn til foreldrefiendtliggjøring i foreldrekonflikter, barnefordelingssaker og barnevernssaker er vi med på å fortsette å utøve vold mot barnet. Foreldrefiendtliggjøring må derfor anerkjennes slik at vi får et lovverk som tar hensyn til barna, hvor det vil være lettere å etablere effektive kostnadsbesparende hjelpetiltak for barn og voksne utsatt for psykisk vold. Foreldrekonflikter er ofte del av den fortsatte volden etter endt relasjon med voldsutøver. Disse konfliktene er oftest asymmetriske, det er derfor sekundært å finne ut av såkalte «foreldrekonflikter», barnet bør være det primære i slike saker hvor adekvate hjelpetiltak iverksettes umiddelbart for barnet regulert av lovverk.

Fiendtliggjorte barn formidler ikke sannheten da de blir styrt av lojalitetskonflikt, sanksjoner og eller fryktbasert lydighet. Da barnet har mangelfull egen vilje, er dette hva som styrer formidlingen fra barn til hjelpeinstanser. En relevant observasjon er at mennesker som klarer å fiendtliggjøre egne barn overfor en forelder, også klarer å fiendtliggjøre instanser og myndighetsorganer overfor vedkommende forelder. Kunnskap om hvor fort man selv går inn i et fiendebilde, såkalt bekreftelsesbias, er særdeles viktig. Hvis ikke står man i fare for å inngå med en nedsettende og degraderende holdning hvor man som fagutøver tar del i fiendtliggjørende overgrep.

Selv ser vi tilfeller av et barnevern som går i bekreftelsesfellen, da de som andre lett lar seg manipulere av løgn og delsannheter. Vi ser også tilfeller hvor de kun tar hensyn til informasjon som kan bekrefte egne forutinntatte meninger. De kan tro at et fiendtliggjort vrengebilde er sannheten. Diagnoser som «manglende tilknytning» og «emosjonell utilgjengelighet» hos foreldre brukes på en ureflektert og uprofesjonell måte. Med skråsikkerhet om å forvalte «det beste for barnet» blir det moralske gangsynet svekket og med den evnen til fordomsfri vurdering. Når foreldrefiendtliggjøring ikke er en del av barnevernets forståelsesramme, kan hjelpetiltakene fort bli bjørnetjenester som fungerer som en forlenget arm i voldsutøvelsen mot barnet. Vi ser mangel på psykologisk og lovgivende kompetanse hos barnevern. I tilfeller med foreldrefiendtliggjøring kreves et tett samarbeid mellom faginstanser og rettsmyndigheter.

Barn er ikke utviklet kognitivt-emosjonelt før et stykke ut i 20-årene. Å overlate til barn å ta ansvar for å velge bort en forelder i barne- og ungdomsalder, er derfor et overgrep sanksjonert av rettsstaten, og ivaretar ikke barnekonvensjonens bestemmelse om «å beskytte barn mot vold, misbruk og omsorgssvikt fra de som passer på dem» (artikkel 19 i Barnekonvensjonen). Barnets med- og selvbestemmelsesrett er regulert i barnelovens §§ 31-33, men disse bestemmelsene må være underordnet plikten til å beskytte barn.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved å sikre barnets beskyttelse og omsorg. Omsorgspersoner skal treffe egnede, lovmessige og administrative tiltak for dette formål. Partene skal sikre at de som har ansvar for barnet retter seg etter standarder som er fastsatt av kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse og kvalifisert tilsyn.

Barnevern og rettsvesen må ta innover seg at foreldrefiendtliggjøring er en aktiv fremgangsmåte og et overgrep. Foreldrefiendtliggjøring kan også være uttrykk for redusert empati og evne til selvinnsikt hos foreldre, som leder til at de ubevisst utsetter barn for overlast. De kan mangle evne til å forstå de alvorlige konsekvensene dette har for barnets sunne utvikling, og barnets relasjon til den andre forelderen. Veiledning på hva foreldrefiendtliggjøring er, og konsekvensene atferden har på barnet, er derfor meget viktig. Det kan gi forelderen mulighet til å gjøre nødvendige endringer for å unngå å skade sitt barn. Der forelder på den andre side nekter endring må lover og rettsmyndighet hindre skade på barnet. Vi refererer også til barnekonvensjonens artikkel 3.2 om «å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel». Når myndighets- og rettsorganer henviser til barns rett til medbestemmelse står vi overfor en tilsynelatende motsetning. Etter vår oppfatning fordrer medbestemmelsesretten at barnet først er sikret beskyttelse og omsorg.