Jan Storø, dosent ved OsloMet

Det er en kjent sak at det er flere kvinner enn menn som arbeider i barnevernet. Dette er et tema som sjelden eller aldri diskuteres. På tross av dette vil de fleste være enige i at kjønnsblandede arbeidsmiljøer er en klar fordel for en virksomhet, både for miljøet i seg selv og for kvaliteten på fagutøvelsen.

Hvorfor har vi som er knyttet til barnevernsfeltet ikke tatt debatten om kjønn blant de ansatte? Er den på noen måte «farlig»? Hvis vi skal ta den, må vi være villig til å diskutere hva det er som gjør barnevernsjobbene for lite attraktive for menn og om bedre kjønnsblanding vil føre til bedre kvalitet i arbeidet. Dessuten må vi være villige til å diskutere konkrete tiltak for å motvirke den dårlige balansen.

Barnevernsutdanningen ved OsloMet har søkt om tillatelse til å sette i verk tiltak for å utjevne kjønnsbalansen på heltidsstudiet for bachelor i barnevern. Da jeg jobbet med søknaden, ble jeg overrasket over hvor svak mannsandelen faktisk er i vårt felt. Jeg håper at disse tallene kan gi et grunnlag for å se på denne skjevheten i barnevernet.

Andelen kvinner som kom inn på og begynte på heltidsstudiet hos oss i årene 2013 til 2017 har variert mellom 95 og 84. Dermed har mannsandelen vært mellom fem og 16 prosent. Dette er tall vi ikke kan være bekjent av.

Vi ønsker å gi mannlige søkere to tilleggspoeng i den femårsperioden vi søker for, med virkning fra høsten 2019. Våre beregninger viser at det tiltaket vi foreslår vil føre til en 80/20 fordeling fra høsten 2019. Vi har blant annet lent oss til NOU 2009:8 Kompetanseutvikling i barnevernet, som tilrår: «en forsiktig kvotering av menn, og foreslår at minimum 20 prosent av de som tildeles studieplass bør være menn» (s.97).

Ifølge SSB var det 5 921 kvinner og 1 078 menn i barnevernstjenesten i 2011. Dette gir en prosentandel kvinner på 84,5. Hvis vi avgrenser til å se på andelen barnevernspedagoger i kommunalt barnevern i 2011, var kvinneandelen på 92,1 prosent (SSB 2014). Barnevernspedagogene er altså en yrkesgruppe som forsterker ubalansen i dette fagfeltet.

Dessuten går utviklingen i feil retning. Som Reisel og Brekke (2013) viser, er barnevernspedagog ett av de yrkene som er blitt mer kvinnedominert i årene 1996 – 2010.

Dersom vi legger til grunn en bred definisjon av hva barnevernspedagogens yrkesfelt er og inkluderer andre arbeidsplasser (for eksempel institusjoner), synker kvinneandelen noe. Men til gjengjeld synker da også andelen faglærte. Da lander vi på 71,7 prosent kvinner og 28,3 prosent menn (SSB-tall fra 4. kvartal 2007, gjengitt i NOU 2009:8, s. 93).

NOUen viser også kjønnsbalansen på alle de 11 barnevernutdanningene midt i høstsemesteret 2007: 84,3 prosent kvinner og 15,7 prosent menn. I 2008 var 13,6 prosent av søkerne til barnevernspedagogutdanningene menn, mens 16,9 prosent av søkerne til sosionomutdanningene samme år var menn.

Ubalansen i kjønn på barnevernsutdanningene speiler generelle samfunnstendenser, ifølge NOU 2009:8. Menn søker seg i mindre grad til de såkalte omsorgsyrkene. SSBs levekårsundersøkelse blant studenter viser at dobbelt så mange kvinner som menn oppgir muligheten for å jobbe med mennesker som viktigste grunn for yrkesvalg (Ugreininov og Vaage, 2006).

Kunnskapsdepartementet lanserte i 2007 en plan for bedre kjønnsfordeling i barnehagene. Jeg kjenner ikke til noen tilsvarende plan for barnevernsfeltet- og utdanningene.

En slik plan bør komme. Raskt.