Eirik Dahl Viggen, Fontene

edv@lomedia.no

Anne Margrethe Gartland kjenner institusjonshistorien – På kroppen. Som 12-åring ble hun i 1957 tvangshentet ut av barndomshjemmet på Gartland i Nord-Trøndelag og plassert på Røstad spesialskole i Levanger. Det var til det beste, ifølge myndighetene. De neste fem årene bodde hun her, 20 mil hjemmefra og med beskjed om å holde seg innenfor gjerdet. Hvis ikke vanket rapp med pekestokken over fingrene.

«Røstad skole for evneveike» åpnet i 1903 og var landets tredje åndssvakeskole. Elevene kom fra alle fylkene fra Sør-Trøndelag og nordover. Her vanket ikke verdens beste sjokoladekake.

– Grautslottet, kalte vi det. Vi fikk mye grøt.

I dag spilte hun ut historien sin på Vernepleierkonferansen på Gardermoen, foran 116 deltakere fra FO-apparatet og høgskolene.

Skyr hjelper-mottakerrollen

Gartland er ansatt i teatergruppa NonSTOP med base i Namsos. Hun er en av 15 utviklingshemmede som har dette som sin arbeidsplass to ganger i uken. Ni vernepleierstudenter har til enhver tid sin praksis i NonSTOP. Alle er førsteårsstudenter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT).

– Vi tar bare inn førsteårsstudenter, så når vi dem før de blir ødelagt av systemet, sier prosjektleder Oddbjørn Johansen, selv sosionom.

En sarkasme, men med alvor i bunn.

– Dette er en helt annerledes måte å jobbe med mennesker på. Vi tar studentene ut av den typiske hjelper- og omsorgsrollen. Det er en rolle som er veldig fort tillært, sier Johansen.

Røstad skole er i dag del av HiNT-campusen i Levanger.

Hardtrening hele livet

– For en sosialarbeider som jobber med utviklingshemmede handler det som oftest om at nå skal vi gjøre dette for å trene deg. I teateret handler det isteden om hvordan vi sammen skal utvikle noe vi ønsker å utrykke, sier Johansen.

– Blir det for mye trening og habilitering på utviklingshemmede?

– De er jo i trening hele livet. Veldig mye av fritiden er satt inn i et system som ikke er sjølbestemt.

– Som styres av de ansattes turnuser, istemmer medprosjektleder og 1.-amanuensis ved HiNT, Ellen Saur.

– Alt skal ha en pedagogisk funksjon. Det er liksom ikke nok med opplevelsen.

NonSTOP er ikke noe fritidsprosjekt. Det er en arbeidsplass. De 15 som deltar måtte søke på stillingene som skuespillere. Finansieringen kommer ikke under helse- og omsorgsbudsjettet i Namsos, men under næringstilskudd. Ensemblet hyrer inn profesjonelle dramaturger med bakgrunn fra Nationaltheatret og betrakter også seg selv som profesjonelle. Ellen Saur har hovedfag i drama.

Maktforskyvning

– Her er det vernepleierstudentene som må omstille seg og utvikle seg mens skuespillerne våre er de profesjonelle. I det møtet skjer det en maktforskyvning, sier Oddbjørn Johansen.

Dermed er teatret i høyeste grad politisk, mener han.

Som når Anne Gartland blir historiefortelleren. Det er hun som er eksperten på formynderregimet.

– Det var strengt. Klokka sju om kvelden måtte vi legge oss. Det var frokost klokka åtte og skolen startet klokka ni. Om ettermiddagen var det håndarbeid. Lærerinna heiv forklærne vi laget i søpla. Det var ikke bra nok.

Etterlyser geriljasoldater

Bruken av tvang og makt mot utviklingshemmede er fortsatt utbredt, men i dag skal den i det minste registreres og rapporteres til Fylkesmannen. FOs 1. Nestleder og leder for seksjonsrådet for vernepleiere Siv Karin Kjøllmoen, er bekymret.

– Hele 80 prosent av 4A-vedtakene (bruk av kapittel 4A om om bruk av tvang i lov om sosiale tjenester, journ. anm.) skjer på dispensasjon fra kompetansekravet, altså at det er ufaglærte som utøver tvangen. Vi vernepleiere må si tydeligere ifra. Hadde skolen vært tilsvarende lite besatt med fagfolk, ville politikerne blitt kasta, sa Kjøllmoen i sin oppsummering om vernepleiernes rolle i årene som kommer.

– Jeg vil at vernepleierne skal bli de utviklingshemmedes geriljasoldater. Der har høgskolene en viktig rolle, med å lære opp vernepleiere til å bli forkjempere. Utviklingshemmede trenger engasjerte fagfolk som utfordrer politikerne både i kommunen og lenger opp, sa Kjøllmoen.

Todelt vernepleierhistorie

Vernepleierfaget fyller snart 50 år. Sentralinstusjonene ble ikke lagt ned før på 1990-tallet. Anne Margrethe Gartland var en av dem som ble sluppet løs i samfunnet, uten fare for verken kristentro eller den allmenne ro og orden. Nå bor hun i en leilighet i en vanlig firemannsbolig i Namsos – ikke et bofellesskap vel å merke. Hver dag er 65-åringen på veien for å levere kommunal internpost.

– Om jeg snart er pensjonist? Håper ikke det, smiler hun.

Til det er det for artig å fortelle om livet sitt.