Tekst: Mia Paulsen

mia.paulsen@lomedia.no

Begge er ansatt som boveiledere i Fredrikstad, i et fredelig småhusområde hvor personalbasen ligger innimellom boligene.

– Jeg skryter ikke akkurat av lønna som boveileder, sier Kjetil. Han er gift med en vernepleier og har en nøktern materiell standard. Da han og kona søkte om lån, måtte konas foreldre kausjonere.

Marita tjener 405 100 kroner året med 10 års ansiennitet pluss turnustilleggene. Totalt tjente hun 439 000 kroner i fjor. Hun har nådd så høyt hun kan nå med den stillingen hun har.

Turnusen krever at hun jobber tredje hver helg, stort sett. Det gjør innhogg i privatlivet. På grunn av turnusen blir det vanskeligere å ta en svipptur til hjembyen Trondheim.

Avdelingsingeniører i Fredrikstad tjener mellom 395 000 og 456 000 kroner. De lønnes avhengig av stillingens innhold. Det betyr at en ingeniør kan begynne på 412 000 kroner.

Marita fikk huslån fordi mannen, som er siviløkonom i privat sektor, har atskillig høyere lønn enn henne. I 2010 bygde de hus på Langøyåsen på Kråkerøy. Gjennom trærne hører de båtene tøffe forbi. Mannen eier en større part enn henne.

– Nå bygger vi garasje. Det kunne vi ikke gjort hvis ikke mannen min hadde tjent godt, sier Marita. Hun må ha bil i jobben og kjører en Golf 2005-modell hun kjøpte av svogeren.

– Ikke min drømmebil.

Mannen har firmabil, en 2011-modell Mitsubishi Outlander. En SUV. Deilig å kjøre.

Knust kommunal kaffetrakter

Marita Stene får kjøregodtgjørelse og kan søke om sko og yttertøy for å ta beboerne med ut på tur. Men ellers viser personalbasen tydelige tegn på en fattigslig kommunal økonomi. Den kommunale kaffetrakteren er knust i toppen, og de ansatte drikker med fare for sitt eget liv kaffe som de selv har kjøpt inn og betaler 40 kroner for hver måned.

Kommunen kutter utgifter, og det merkes: Vikarstopp og nedbemanning. Nå er det knapt nok tid til å skrive avvik eller holde fagmøter. De er to om ansvaret for å oppdatere 30 tiltaksplaner opptil flere ganger i uka. Og i vinter måtte de avlese strømmåleren hver uke.

Som boveileder er Marita faglig ansvarlig. Hun er koordinator for noen av brukerne. Vernepleierkompetansen er etterspurt og medfører mye ekstra ansvar. Stresset kan være ganske stort, med pågang både fra ansatte og brukere. De har et stort spenn av arbeidsoppgaver, fra pleie til miljøterapi. Pluss administrasjon og veiledning.

Pusser opp og maler

Boligene er for det meste kommunale og utleid til brukerne. Kommunen har skyhøy tillit til de ansattes håndverkskompetanse: Ytre vedlikehold som å male og pusse opp gjøres på dugnad av ansatte og brukere. Hvor ellers ville det vært mulig?

Ventilatoren over komfyrene har de ansatte vedlikeholdt i mange år. Men det står det ingenting om i vedtakene. Nå er det slutt. Kampen for ny kjøkkenvifte er i gang.

Kjetil observerer at kollegene har det travelt og at kvaliteten på tjenestene går ned når det blir for travelt.

– Vi er fryktelig glade i jobben. Men det å hjelpe folk i hverdagen er lavt verdsatt lønnsmessig, sier han.

– Vernepleierutdanningen har lært oss masse. Det hadde vært godt å føle at det ble satt pris på, sier Marita.

Beboerne har sammensatte behov. Men psykiske lidelser og uro er velkjent.

– Vi henviser til andre instanser når vi oppdager at det kan være udiagnostiserte psykiske lidelser, sier Marita.

Finner opp kruttet

Men svært få har kompetanse på utviklingshemning og psykisk lidelse. I psykiatritjenesten har de lett for å bli distrahert av utviklingshemning. Diagnostiseringsverktøyene er ikke tilpasset lavere kognitiv fungering, og behandleren spør ut personalet i stedet for brukeren.

– Det blir helt feil. Ofte må vi finne opp kruttet selv, forteller Marita.

Hun kunne godt tenke seg å ta en mastergrad i psykisk helsearbeid eller tverrfaglig helsearbeid, som de tilbyr ved Høgskolen i Østfold. Eller en videreutdanning i Aggression Replacement Training (ART), som tilbys i Oslo. Men det er noen ting som må avklares først.

– Får jeg permisjon for å studere? Og hva med lønnsmessig uttelling? Kommunen har jo dårlig økonomi, sier Marita, som selv er plasstillitsvalgt og har god kontakt med ledelsen. Det burde være en selvfølge at økt spisskompetanse fører til høyere lønn, synes hun.

Både hun og Kjetil har 10 studiepoengs etterutdanning. De tar imot studenter i praksis og veileder grupper. Det får de null økonomisk uttelling for.

– Hvis jeg fikk 5000 kroner årlig ville jeg kanskje ønsket å gjøre mer ut av det, sier Kjetil.

Marita Stene og Kjetil Finstad kunne tjent mer et annet sted. De er overbevist om at høyere lønn ville fått flere vernepleiere inn i kommunene. Ikke minst menn, som mange steder er i stort mindretall.

– Men det er ikke lønna som driver meg. Jeg ser at jobben jeg gjør gir beboerne opplevelse av mestring og glede i hverdagen, sier Marita.