Karin Källsmyr

Konstituert generalsekretær, Voksne for Barn

Hege Ivangen-Hagedal

Styreleder i Nettverk for tilsynspersoner, Voksne for Barn 

«Det er som å rope inn i et tomt rom.» Slik beskriver en tilsynsperson situasjonen når gjentatte bekymringer om et fosterbarns manglende helsehjelp ikke får svar. Rapportene blir sendt, arkivert – og borte. Ingen tilbakemelding. Ingen synlige endringer for barnet.

Dette er ikke unntaket. Det er hverdagen.

Et system som bryter loven

Veilederen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (2015) er tydelig: Barnevernstjenesten skal gi tilbakemelding til tilsynspersonen på rapportene. Likevel brytes denne plikten hver eneste dag i norske kommuner.

Tilsynspersoner over hele landet forteller om det samme: bekymringsmeldinger som forsvinner i stillheten. Ingen dialog, ingen dokumentert oppfølging – mens barnet står fast i en omsorgssituasjon som ikke blir bedre.

Dette er ikke bare en svikt i rutiner. Det er et lovbrudd. Og det skjer på statens og kommunenes vakt.

Ulik praksis – ulik trygghet

Tilsynspersonenes oppgave er å forsikre seg om at barn som er plassert i fosterhjem får god omsorg, og ikke minst at barnets stemme blir hørt. Etter hvert tilsyn leveres konkrete rapporter med observasjoner og eventuelle bekymringer, men hvordan disse behandles varierer dramatisk mellom kommunene. Noen kommuner har faste rutiner, tydelig oppfølging og reell dialog. Andre lar rapportene bli liggende som digitale filer uten svar, tiltak eller ansvar – og da blir barnets rettssikkerhet og medvirkning et spørsmål om geografi.

Et kontrollsystem uten kontroll

Statsforvalteren har ansvaret for tilsyn med barn i fosterhjem, men mye av oppfølgingen er delegert til kommunene. Det betyr i praksis at de som skal kontrolleres, kontrollerer seg selv.

Når barnevernstjenesten unnlater å følge opp rapportene, og statsforvalteren ikke griper inn, er det ingen igjen til å sikre barnets rettigheter. Da mister ordningen sin mening.

Det hjelper ikke å ha lovverk og veiledere hvis ingen stilles til ansvar når de brytes.

Politikerne må våkne

Her sover politikerne – både lokalt og nasjonalt.

Kommunene får ansvaret for en lovpålagt ordning uten at noen kontrollerer hvordan den utføres. Ressurser og prioriteringer varierer, og ansvaret pulveriseres.

Når barnas rettigheter blir et spørsmål om økonomi og kapasitet, har vi som samfunn mistet retningen.

Slik kan vi sikre fosterbarns rettigheter

1. Lovfestet tilbakemeldingsplikt. Kommunene må forpliktes til å gi skriftlig tilbakemelding til tilsynsperson innen en fastsatt frist – med konsekvenser dersom de lar være.

2. Klageadgang for tilsynspersoner. Det må etableres en uavhengig kanal til Statsforvalter eller Bufdir når barnevernstjenesten ikke responderer.

3. Åpenhet. Kommunene må rapportere offentlig hvor mange tilsynsrapporter som mottas og hvordan de følges opp. Så vidt vi kjenner til, finnes det ikke offentlig nasjonal statistikk som viser hvor mange tilsynsrapporter som leveres av tilsynspersoner, og hvor mange av disse som får skriftlig eller muntlig tilbakemelding fra barnevernet.

4. Kompetanse. Tilsynspersoner og saksbehandlere trenger opplæring i lovverk og barns rettigheter.

5. Politisk styring. Stortinget må fastsette nasjonale standarder som sikrer like rettigheter for alle barn – uavhengig av kommunen.

Barnas rett er ikke valgfri

Når staten plasserer et barn i fosterhjem, overtar den ansvaret for at barnet får trygghet, omsorg og utvikling. Dette ansvaret kan ikke delegeres bort i taushet.

Tilsynspersonene er barnas stemme. Når ingen lytter til dem, mister barnet sin siste sikkerhetslinje.

Vi kan ikke fortsette med et system som roper «barnets beste» i festtaler, men hvisker «ressursmangel» i praksis.

Karl Elling Ellingsen

Professor

Gratulerer til alle forfatterne av boka Å slippe til, og ikke minst forfatterne som skriver med bakgrunn i egne erfaringer, brukerstemmene.

I en artikkel på fontene.no 21. oktober intervjues redaktørene av den lange versjonen, Thomas Owren, og den korte versjonen, May Østby.

Redaksjonen gjør oppmerksom på at saken om boka ble oppdatert etter innspill fra Karl Elling Ellingsen. Det ble blant annet lagt inn et par setninger om hans bok fra 2007.

Østby uttaler at en slik bok ikke er skrevet før. Det har hun nok helt rett i dersom hun sikter til akkurat denne boka, men det kan også leses som at det ikke er kommet ut bøker hvor personer med brukererfaringer og utviklingshemming er forfattere eller medforfattere. Om kortutgaven av boka «Å slippe til», oppgis det at hvert kapittel er skrevet av en vernepleier sammen en person med utviklingshemming. Thomas Owren uttaler at denne formen bør være normen. Owren er nok klar over at det neppe komme til å skje. Jeg kommer tilbake til dette om litt.

Boka de har skrevet er en fagbok, og innen den akademiske sjangeren. Her er det noen grunnprinsipper som er viktigere enn andre, hvor akkumulering og henvisning til kilder står høyt. Det bryter med den akademiske sjangeren ikke å referere til andres arbeider når slike finnes innen det feltet, tradisjonen eller fagmiljøet forfatterskapet befinner seg innen. Det vil være særlig uheldig om dette rammer noe av grunnpremisset for det akademiske bidraget. Her i denne sammenhengen gjelder det særlig i den grad det rammer forfatterskap der utviklingshemmede selv har bidratt til viktige tekstbidrag i fagbøker, men selvsagt også alle andre forfattere. Her må det tas hensyn til både norsk, nordisk og internasjonal litteratur/publikasjon. Hovedideen bak å inkludere utviklingshemmede i forfatterskapet, er å få fram stemmene til de som lever med følgene og konsekvensene av den måten tiltak og tjenester utformes og i hvilken grad de er valide og tilstrekkelige.

Internasjonalt finner vi boka New Voices. Self-Advocacy by People with Disabilities (1996) skrevet av Gunnar Dybwad og Hank Bersani jr. Forfatterne gjør et stort poeng ut av det å trekke brukerne med i alle sammenhenger, også i skriftlige framstillinger. En annen sentral bok relatert til temaet her, er boka Nothing About Us Without Us: Disability Oppression and Empowerment av James I. Charlton (1998). Den har etablert seg som et referansepunkt for en samfunnspolitisk bevisstgjøring og politisk prosess.

Det var særlig den første boka, New Voices, som ga retning på boka Selvbestemmelse. Egne og andres valg og verdier utgitt i 2007. Boka består av tekster skrevet av totalt 25 personer og redigert av Karl Elling Ellingsen. 18 av de 25 er personer som selv har brukererfaring/utviklingshemming. Denne erfaringen gjør boka til den boka den er blitt. I respekt til det viktige faglige og historiske bidraget alle de 18 personene bidro til i 2007, er det viktig at dette blir nevnt og trukket fram når nye bidrag til denne utviklingen omtales. Det er viktig å se de historiske linjene. Det gjør blant annet at en kan fornemme at en norm om at utviklingshemmede selv skal være med å forfatte de fagtekstene som profesjonene skal benytte i sine studier, trenger å løftes fram slik som boka Å slippe til er et godt eksempel på. Det i seg selv er ikke nok. Det vil kreve en mer strukturell og finansiell endring. Det vil ikke tjene saken å glemme eller overse tidligere bidrag.

Den nye fagboka Å slippe til med sine to utgaver (kort og lang) er en viktig oppfølger nå 18 år etter. Det viser kanskje at å regne med at medforfatterskap av dette slaget skal være normen, ikke vil komme av seg selv. Sannsynligheten for at noe ikke eksisterer fra før, er også lav. Den viktigste grunnen til å påpeke dette, er å sikre at de 18 brukerstemmene fra boka i 2007 ikke kanselleres, og sånn blir en gjentakelse av en lang historie.