Marie Florence Moufack

Forsker, Institutt for sosialt arbeid, NTNU 

Nina Helen Aas Røkkum

Førsteamanuensis, Institutt for sosialt arbeid, NTNU 

Ian D’Armond Percy

Familieveileder

Hvorfor kalles det «frivillig hjelpetiltak»? Hva er egentlig frivillig i de tiltakene som tilbys, og kan man takke nei uten konsekvenser? Dette er spørsmål som ofte dukker opp når barnevernet diskuteres. Denne kronikken bygger på forfatteres erfaringer fra arbeid og forskning med familier med minoritetsbakgrunn.

Barnevernet skal støtte familier i vanskelige livssituasjoner, ofte gjennom frivillige tiltak som krever samtykke fra foreldre og barn over 15 år. Likevel opplever mange at de i praksis ikke har et reelt valg. Når tiltak foreslås etter en bekymringsmelding, kan det kjennes som et ultimatum: «Samarbeid – ellers …”. For mange familier, særlig med minoritetsbakgrunn, framstår frivilligheten som en selvmotsigelse. Kan man egentlig si nei uten å frykte konsekvenser?

Frivillighet i møte med makt 

Når barnevernet trer inn i en families liv, skjer det ofte i en sårbar situasjon. Barnevernet skal både støtte og kontrollere, noe som skaper et grunnleggende spenningsforhold. Selv om hjelpetiltak formelt er frivillige, skjer samarbeidet i en relasjon preget av makt og avhengighet. Det kan gjøre frivilligheten vanskelig å oppleve som reell. En forelder kan få høre at tiltakene er frivillige, men samtidig kjenne at et nei kan få saken til å «gå videre». Da blir valgfriheten mer teoretisk enn faktisk.

Frivillighet forutsetter tillit og likeverd, men når den ene parten kan gripe inn i familielivet, svekkes opplevelsen av et reelt likeverdig forhold.

Hvordan oppleves dette for familier med minoritetsbakgrunn? 

For familier med minoritetsbakgrunn kan opplevelsen av tvang være sterkere, særlig når man har erfaringer fra land der myndigheter forbindes med kontroll, sanksjoner og straff. Barnevernets inngripen kan derfor vekke både frykt og mistillit.

Språkbarrierer og kulturelle forskjeller forsterker utfordringene. Når informasjon gis på et språk man ikke behersker fullt ut, eller i en form som oppleves autoritær, kan frivillige tilbud framstå som krav. For noen føles det som press eller et overtramp. Når begrepet «frivillig» ikke samsvarer med familiens opplevelse, svekkes dermed tilliten. Tiltak som omtales som valgfrie, men ledsages av antydninger om konsekvenser, gjør det vanskelig å tro på reell frivillighet.

Tillit kan ikke pålegges, den må bygges. Den er avgjørende for et godt samarbeid med barnevernet og for at hjelpetiltak skal fungere. Når familier føler seg presset til å samtykke, kan det skape motstand, frykt og avstand. I stedet for å styrke samarbeidet, kan barnevernet ende opp med å forsterke mistillit.

Svekket tillit svekker også effekten av hjelpen. Samarbeidet blir vanskeligere, og tiltakene kan miste kraft. For barnas beste må hjelpen bygge på forståelse for hverandre.

Samtykke som juridisk dokument eller en reell prosess? 

I barnevernet dokumenteres samtykke ofte skriftlig, men en signatur er ikke nok. Reelt samtykke krever forståelse og en faktisk mulighet til å si nei. Oppleves valget som presset, blir «frivillighet» i praksis skjult tvang, særlig når språk og kulturforskjeller skaper avstand.

Samtykkekompetanse handler også om kontekst. Foreldre som er nye i Norge, kan ha begrenset kjennskap til systemet og vansker med å forstå hva barnevernet tilbyr og hvilke konsekvenser valgene har. Da må barnevernet være ekstra tydelig og tilpasset i kommunikasjonen. Foreldre trenger tid, støtte og trygghet for å kunne ta informerte valg.

Hva kreves for å formidle frivillighet på en troverdig måte? 

Når barnevernet møter familier med ulik kulturell bakgrunn, møtes også ulike forestillinger om foreldreskap, barneoppdragelse og systemer. For å forstå hva som oppleves som frivillig, må barnevernet kunne kommunisere på tvers av perspektiver, være bevisst egen maktposisjon og lytte aktivt.

Frivillighet kan ikke sees uavhengig av makt og kultur. Det som for én familie virker som et tilbud, kan for en annen oppleves som et krav. Derfor må frivillige tiltak ikke bare eksistere på papiret, men også kjennes reelle i praksis. Det krever mer enn gode intensjoner. Det krever bevissthet om makt, kultur og kommunikasjon.

Så hva kan gjøres?

Frivillighet må forstås som noe som skapes i relasjonen. For å bygge tillit og sikre samarbeid må barnevernet ta på alvor hvordan tiltak oppleves av familier, særlig de som står i en sårbar situasjon. Det forutsetter tydelig, ærlig og empatisk kommunikasjon, og en vilje til å se verden fra familiens perspektiv. Først da kan frivilligheten oppleves som et tilbud om hjelp.

Rolf Magnus Grung

Vernepleier og førstelektor ved OsloMet

Kunstig intelligens (KI) har ikke tatt utdanningssektoren med storm, men den har utvilsomt skapt begeistring. Mange har omfavnet teknologien, men mange har også uttrykt en skepsis.

Selv var jeg relativt tidlig ute med å utforske KI i undervisning på vernepleierutdanninga og i forbindelse med min forskning. Jeg fikk KI til å hjelpe meg med å lage presentasjoner, jeg deltok i debatter, arrangerte seminarer for forskerstudenter, skrev kronikker, og bidro i faggrupper som skulle gi råd om KI-bruk. I en periode tenkte jeg at vi sto overfor et paradigmeskifte – et tydelig «før KI» og «etter KI». Jeg var definitivt blant de som viste stor entusiasme for KI. 

Men etter noen år med aktiv bruk, har min entusiasme for KI innen høyere helse- og sosialfaglig profesjonsutdanning og forskning blitt mer lunken. Dette selv om jeg fremdeles bruker teknologien, og har glede av den. 

Språkmodeller og vitenskapsfilosofi

Det er min oppfatning at det først og fremst er språkmodellene – som ChatGPT og lignende – vi sikter til når vi snakker om KI i helse- og sosialfaglig sammenheng (jeg har vansker med å se for meg at vi bruker andre former for KI). Disse modellene er kraftige verktøy, men de er også forankret på i en bestemt vitenskapelig tradisjon: logisk positivisme. 

Logisk positivisme bygger på ideen om at 'sannhet' kan avdekkes gjennom logisk resonnering og empiriske data. Rasjonalismen, derimot, vektlegger refleksjon og indre forståelse som kilder til 'sannhet'.

Dette skillet er relevant når vi vurderer KI i profesjonsfaglig sammenheng. Årsaken er at språkmodellene gir svar basert på statistiske sannsynligheter for ordkombinasjoner (derfor henvisningen til logisk positivisme), ikke gjennom refleksjon eller skjønn.

Resultatet er ofte et svar som virker troverdig – fordi språket er overbevisende. Men troverdighet er ikke det samme som 'sannhet'.

Refleksjon som metode

I helse- og sosialfaglige sammenheng er det ikke troverdighet som er målet – det er 'sannhet'. Og 'sannhet' i helse- og sosialfaglige sammenhenger er ofte subjektivt og kontekstavhengig. Dermed er refleksjon en helt sentral metode for å nærme seg det som er 'sant' eller riktig.

Det sentrale i helse- og sosialfaglige sammenhenger er at man tilpasser et komplekst kunnskapsgrunnlag til individuelle behov (som filosofen Harald Grimens begrep praktiske synteser). Det finnes ikke én objektiv løsning – «one size fits none». Refleksjon er derfor ikke bare ønskelig, men helt grunnleggende for faglig forsvarlig praksis i helse- og sosialfaglige sammenhenger.

Når KI bommer

Selv har jeg opplevd at KI vurderte et tiltak beskrevet i en eksamensoppgave som faglig forsvarlig, til tross for at jeg som faglærer mente tiltaket var både ulovlig og uetisk.

I oppgaven sto det at «Tiltaket vurderes som etisk forsvarlig på grunn av […]» (noe omskrevet). Det som skjedde, var at modellen tolket formuleringen «etisk forsvarlig» som en bekreftelse på at tiltaket var forsvarlig, snarere enn å gjøre en reell vurdering. Den resonnerte ikke over individuelle behov, etiske dilemmaer eller kontekst – den gjenkjente bare mønstre i språket.

Dette illustrerer et viktig poeng: KI reflekterer ikke. Den simulerer språk. Og i helse- og sosialfaglige sammenhenger, der etisk skjønn og faglig refleksjon er avgjørende, kan dette være direkte problematisk.

KI har et potensial, men …

KI har utvilsomt et potensial, også innen en helse- og sosialfaglig kontekst. Men vi må også stille de kritiske spørsmålene. Ikke bare om hva KI kan gjøre, men også om hvor den ikke strekker til. I høyere utdanning må vi verne om refleksjonen som metode, og ikke la oss blende av et plettfritt og troverdig språk.

Men vi bør definitivt ikke være tidlig ute.

[For ordens skyld: Copilot har bidratt til struktureringen av denne kronikken]