Anne Riise

Seniorrådgiver KORUS nord

Aina Michalsen

Prosjektleder og spesialkonsulent KORUS Oslo

Anna Owusu Stenersen

Spesialkonsulent KORUS Oslo

Karin Gustavsen

Seniorrådgiver KORUS sør

Forebyggende arbeid har aldri vært en quick fix. I oppsøkende arbeid overfor barn og unge som ikke det ordinære hjelpeapparatet når, er det nødvendig å ha tid til å bygge relasjon og tillit. Slike investeringer får både enkeltmennesket, tjenesteyterne og samfunnet igjen for.

Den nasjonale og regionale satsingen på oppsøkende arbeid med barn og unge skal styrke det arbeidet som gjøres på feltet. KORUS (Kompetansesenter for rusfeltet) setter oppsøkende arbeid på agendaen i norske kommuner. I denne kronikken oppsummerer vi hva satsingen så langt har kommet fram til, og framhever tre grunner til at oppsøkende sosialt arbeid virker.

En brobygger mellom unge og systemet

Oppsøkende arbeid foregår på de arenaene der barn og unge er, og tar ulik form i praksisutøvelsen. Likevel er det én metodisk kjerne som går igjen: relasjonsbasert arbeid. Dette er et hovedfunn i den nylig publiserte kunnskapsoppsummeringen fra Åkerblom og kolleger (2026) ved NTNU WellFare. 

Relasjonsbasert arbeid handler om å etablere en frivillig relasjon, med utgangspunkt i ungdommens oppfatninger og situasjon. Relasjonen er fundamentet for en kontaktetablering, opplevelse av støtte, og mobilisering til endring. Når oppsøkende arbeid fungerer slik, opplever barn og unge økt trygghet, støtte, mestring og håp. Oppsøkende arbeid er viktig for å bygge tillit mellom barn og unge og systemet.

Oppsøkere får en brobyggerrolle når de setter unge i kontakt med riktige tjenester for å få den hjelpen de trenger. Dette arbeidet fungerer kun hvis oppsøker og den unge har en relasjon. Samtidig utfordres det relasjonsbaserte arbeidet av strukturelle betingelser, som målstyring og silotenkning. For å beskytte relasjonsbasert oppsøkende arbeid bør det forankres i kommunens forebyggende arbeid.

Ungdommen setter agendaen

Oppsøkende arbeid organiseres ulikt, avhengig av kommunestørrelse og lokale forhold. Ofte har store kommuner egne tjenester med oppsøkende arbeid som primæroppgave. I mindre kommuner inngår oppsøkende arbeid som en sekundæroppgave inn i andre tjenester. Ifølge KORUS’ omfangsundersøkelse (Ericson, 2026) mangler halvparten av de små kommunene tilbud om oppsøkende arbeid. Organiseringen får konsekvenser for i hvor stor grad barn og unge nås.

Det er en styrke at det oppsøkende arbeidet er fleksibelt og kan tilpasses unges behov og forhold i lokalmiljøene. Oppsøkere er til stede på gata, fritidsklubben, arrangementer og digitale plattformer, og i egne lokaler. Det unike er at det er oppsøkerne som må bevege seg inn på de unges arenaer – på de unges premisser.

Dersom dette arbeidet er utsatt for nedleggelse når kommunene må gjøre økonomiske prioriteringer, kan det få betydelige konsekvenser. Uforutsigbarhet i prioriteringen av tilbud til barn og unge får ikke bare konsekvenser for barn og unge selv. Det får konsekvenser for kommunenes ivaretakelse av de unge, uten å ha sørget for nettverk og relasjoner til dem.

KS’ utenforregnskap viser at å hindre utenforskap er viktig også for kommunens økonomiske bærekraft. Oppsøkere har oppdatert og etterspurt kunnskap om barn og unge. Slik er oppsøkere med på å sette agendaen sammen med barn og unge – overfor andre tjenester rettet mot barn og unge. Oppsøkende arbeid er derfor viktig for kommunen i nåtid og fremtid.  

Oppsøkende arbeid er forebygging

Oppsøkende arbeid skal nå bredt. Målsettinger i arbeidet er rusforebygging, forebygging av psykisk uhelse og universelt forebyggende arbeid. Forebyggingen handler om å unngå risikoer. I små kommuner tilpasses tjenestene lokale forhold og konkrete behov. I større kommuner har oppsøkerne mange arenaer å nå unge på. Oppsøkeres tilgjengelighet og fleksibilitet får betydning for hvordan de unge kan nås.

I tillegg til at oppsøkere gir individuell oppfølging av unge med uttalte utfordringer, har oppsøkende arbeid forebyggende effekt på lokalsamfunnsnivå. Oppsøkende arbeid kan rette seg mot alle, som elever på en skole, eller mot grupper med økt risiko for bruk av rusmidler. Tilstedeværende oppsøkende arbeid bekrefter at barn og unge har en plass i samfunnet. Slik er oppsøkende arbeid forebygging som får betydning – både for den unge selv, og for samfunnet.

Den nye fagboka om oppsøkende sosialt arbeid (Røkkum & Stenersen, 2026) gir kunnskap om hvordan oppsøkere kan jobbe forebyggende gjennom oppsøkende arbeid. Barn og unges oppvekstvilkår preges av nye sosiale skillelinjer, digitale arenaer og sammensatte utfordringer. Unge i målgruppa beveger seg i grenselandet mellom ulike tjenester og å føle seg utenfor. Da er det nødvendig at oppsøkere kan bevege seg sammen med dem, i randsonene mellom de unges hverdagsliv og velferdsstatens strukturer.

Oppsøkende arbeid er ikke et tillegg til velferdstjenestene – det er en forutsetning for å nå barn og unge som ellers faller utenfor. Når kunnskap viser at oppsøkende arbeid virker, handler det ikke lenger om hvorvidt oppsøkende arbeid skal på agendaen. Spørsmålet er hvordan innsatsen skal forankres i kommuner, slik at den kan være stabil og kunnskapsbasert. Det er en forutsetning for et ungdomsvennlig tilbud.

Svein Helland Sivertsen

Seniorrådgiver KS Konsulent

Kun 33,4 % av barnevernets undersøkelser førte til tiltak i 2025. Det er et historisk lavt tall. Foreløpige tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) på barnevernsområdet for 2025 ble offentliggjort 16. mars 2025. Tallene bør vekke bekymring og bidra til egenrefleksjon hos politikere, overordnet ledelse og kommunalt barnevern. Aldri før har så få undersøkelser i kommunale barnevernet ført til tiltak.  

Av 39.153 undersøkelser endte bare 13.064 – 33,4 prosent – med frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven. Kun 1,3 prosent, ble konkludert med tvang og fremmet for barneverns- og helsenemnda. Hele 65,3 prosent ble henlagt uten ett eneste tiltak.

Mange tror at det høye henleggelsestallet handler om at mange familien takker nei til frivillig hjelpetiltak gjennom barnevernet, men dette skjer «bare» i 3.651 av undersøkelsene, det vil si 9,3 prosent. 50,5 prosent av undersøkelsene blir henlagt etter at barnevernstjenesten vurderer at barnet/familien ikke har behov for tiltak etter barnevernsloven. 

Når to av tre barn og familier som blir undersøkt ikke får noen form for oppfølging, må vi stille det grunnleggende spørsmålet: Er dagens praksis til barnets beste?

Det kommunale barnevernet bruker i dag som hovedregel nær tre måneder på en undersøkelse (Christiansen, Ø. mfl. (2015-2020). For mange familier beskrives denne perioden som både krevende og inngripende (Ohnstad, B. M., Sønderskov, M. & Ødegaard, T. (2021). Når kun 1 av 3 undersøkelser ender med hjelpetiltak, må barnevernet våge en ærlig selvransakelse.

Tallene viser at vi ikke kan fortsette som før. At så mange undersøkelser avsluttes uten tiltak, betyr enten at en stor andel meldinger aldri burde vært undersøkt – eller at undersøkelsene ikke klarer å avdekke reelle behov og tilby riktig hjelp. Begge deler er alvorlig.

I 2024–2026 gjennomfører Helsetilsynet et landsomfattende tilsyn med barnevernstjenestene sine undersøkelser som tema. 79 prosent av landets kommunale barnevernstjenester deltok på første runde av tilsynet med frist 31.12.24.

Tilsynet blir gjennomført som et egentilsyn med tett oppfølging fra statsforvalterne. Funnene etter første runde var ikke oppløftende: Det tok i gjennomsnitt 13 dager fra melding er konkludert til første undersøkelsesaktivitet. 45 prosent av de lovpålagte undersøkelsesplanene vurderes som utilstrekkelige av tjenestene selv. Barnets medvirkning er ikke, eller kun delvis, ivaretatt i 35 prosent av sakene.

Dette er ikke små avvik. Dette er signaler om et system som ikke fungerer godt nok for barna det er satt til å beskytte.

Det kommunale barnevernet står i en krevende situasjon, og ansatte gjør en viktig og vanskelig jobb. Men det fritar ikke systemet for ansvar. Når både statistikk og barnevernets egentilsyn viser at dagens praksis ikke er treffsikker nok, må det utløse endringer. Jeg mener at det snarest bør gjøres både formelle, og relasjonelle endringer knyttet til dagens undersøkelsespraksis i kommunalt barnevern.

Forslagene til relasjonelle endringer:

Barnevernet må bruke mer tid på å snakke med, og ikke om barnet og familien i startfasen av en undersøkelse. Flere og bedre treffpunkter vil bidra til å øke den relasjonelle tryggheten mellom barn/familie og barnevernstjenesten. Vi har kunnskap som viser at eierskap ikke skapes av medvirkning alene–men av kvaliteten på møtene, antall treffpunkter, relasjonen og hvordan de ansatte i barnevernet legger til rette for trygghet. Utfordringer som dårlig kommunikasjon, manglende trygghet eller at barna ikke føler seg lyttet til, svekker muligheten for reell medvirkning og dermed eierskap til barnevernssaken, ifølge Folkehelseinstituttets kartleggingsoversikt.

Vi har kunnskap som viser at både barn og foreldre opplever større forutsigbarhet, bedre forståelse av prosessen og sterkere deltakelse når de involveres aktivt. Dette gir et bedre grunnlag for samarbeid og gir familiene en opplevelse av å være del av løsningen–ikke bare gjenstand for undersøkelsen (Havnen K, Christiansen Ø, Ljones EH, Lauritzen C, Paulsen V, Jarlby F, et al. Å medvirke når barnevernet undersøker. En studie av barn og foreldres medvirkning i barnevernets undersøkelsesarbeid. Tromsø: Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord, Norges arktiske universitet; 2020).

Økt medvirkning og innflytelse fra barn og foreldre i undersøkelsen vil ha en dobbel effekt, mener jeg. Flere barn og foreldre vil få mer rett hjelp gjennom en tryggere relasjon. Det kan fort bli en døråpner for å snakke åpent om behov for hjelp. Belastningen hos ansatte i barnevernet vil reduseres gjennom at flere barn/familier får hjelp, og antall saker der barnevernet opplever motstand vil reduseres.

Forslagene til formelle endringer:

Vi trenger en bedre differensiering av undersøkelsene. Meldinger som åpenbart ikke krever full undersøkelse, må kunne konkluderes raskere uten at dette går på bekostning av kvalitet på undersøkelsen. Her er det flere barnevernstjenester som nå tester ut nye måter å differensiere undersøkelsene på, og måten de starte opp nye undersøkelser på i tett samarbeid med barn og foreldre. Erfaringene fra disse tjenestene blir det veldig spennende å følge framover.  

Krav om umiddelbar oppfølging i akutte saker er allerede lovhjemlet i barnevernsloven § 2–1. Det bør også vurderes å få inn rutiner som sier at alle undersøkelser som hovedregel skal startes opp innen 48 timer etter konkludert melding. Flere foreldre enn tidligere er gjort kjent med at det er sendt en bekymringsmelding til barnevernet knyttet til deres barn eller dem som foreldre, og dette er bra. Men, de fleste av disse foreldrene blir ikke bedre foreldre i ventetiden fra bekymringsmeldingen er sendt, og fram til første undersøkelsesaktivitet. At det går i gjennomsnitt 13 dager fra melding er konkludert til første undersøkelsesaktivitet er altfor lenge, og ikke til barns beste.

Kvalitet og grad av medvirkning i utarbeidelsen av undersøkelsesplanen må bli bedre. En god undersøkelsesplan danner grunnlaget for et godt samarbeid, og en tydelig retning for undersøkelsen. Når nesten halvparten av undersøkelsesplanene i tilsynet vurderes som utilstrekkelige, må kommunene styrke ansattes kompetanse, responstid og ha gode rutiner for kvalitetssikring av planene. En undersøkelsesplan bør som hovedregel være på plass innen 2 uker etter konkludert melding, og lages sammen med barn/familien. Dette er avgjørende for å sikre eierskap til undersøkelsen, åpenhet, reel medvirkning og en tydelig plan for undersøkelsen.

Et barnevern som i 2025 gjennomførte nesten 20.000 undersøkelser uten at dette fører til endringstiltak, bruker ressursene feil. Vi trenger et barnevern som bruker tiden på de barna som trenger det mest, som er målrettet, faglig solid og sikrer at barn og foreldre får reell medvirkning. Dette vil være til barns beste.