Anna Nylund

Professor og leder av forskergruppen for sivilprosess ved juridisk fakultet på Universitetet i Bergen

Glorija Grabovac

prosjektleder Forandringsfabrikken

Barn som begår kriminalitet, blir yngre og kriminaliteten grovere. Mange politikere og fagfolk ber om sterkere virkemidler for å ramme inn barna.

Samfunnet kan bruke strengere virkemidler i møte med barn som begår kriminalitet. Samtidig advarer FNs barnekomité Norge mot denne utviklingen.

Barn som begår kriminalitet har blitt sviktet av systemet fra de ble født. I mars 2025 kom rapporten «De er våre barn, om å holde hodet kaldt og hjertet varmt» fra Storbergeutvalget: en tredel av barna som gjør kriminalitet er offer i voldssaker. Av de som gjør mest kriminalitet er to tredeler offer i voldssaker. Flere lever i utsatte livssituasjoner, har krigserfaring og av barna som har vært i fengsel har foreldre som har vært i fengsel. Flere av barna ble registrert som ofre første gang da de var under ett år gamle.

Ny forskning i boken «Barn, unge og straffegjennomføring» (2025) viser at lukkede institusjoner ikke bidrar til å redusere tilbakefall til kriminalitet:

● Tilbakefallet er på 78 prosent blant dem i aldersgruppen 18–20 år som har hatt flere fengselssoninger. Dette er dobbelt så mange som de som har sonet i fengsel en gang (39 prosent)

● For aldersgruppen 21–25 år er tilbakefallet 81 prosent høyere blant personer med flere tidligere fengselserfaringer.

Samtidig viser statistikk fra SSB at vold og narkotikaforbrytelser har 60-70% tilbakefall i fengsel.

Hvordan kan vi tenke om dette i praksis? Et barn på 14 år bor på institusjon og rømmer stadig fra institusjonen. Barnet blir tatt etter at hen har deltatt i et ran.

Samfunnet kan nå velge hvilke virkemidler det møter barnet med. Her gir vi eksempel på to løsninger:

Løsning 1: Strenge virkemidler blir brukt: Barnet flyttes til en institusjon med låste vinduer og dører. Der kan de voksne fotfølge barnet, det betyr at de kan følge etter barnet overalt, inne og ute. Institusjonen kan også isolere barnet inne på et kaldt og tomt rom når de mener det trengs. Institusjonen kan også tvinge barnet til å kle av seg for å ransake barnets kropp. Flere ansatte kan holde barnet fast på bakken hvis barnet prøver å komme seg unna.

Kunnskap fra forskning og kunnskap fra barn viser her det samme: Å møte et barn med disse virkemidlene kan lage stor skade i barnet. Barnet kan miste tillit til de voksne. Det kan kjenne seg innesperret, bli desperat og retraumatisert.

Institusjonen klarer bare å stoppe barnet fra å rane noen så lenge vedtaket om fotfølging er på plass, men ikke etterpå. Sinnet og hatet til samfunnet har vokst.

Når vedtaket blir opphevet er det ikke uvanlig at barn gjør flere og mer alvorlige kriminelle handlinger.

Løsning 2: Virkemidlene som brukes bygger på det barn mener virker:

Voksne på institusjon er godt kjent med at en stor andel barn som flyttes på institusjon er utsatt for vold og overgrep. Hovedfokus den første tiden er derfor på å møte barnet på en måte som gir barnet sjanse til å få tillit til de voksne. De voksne unngår bruk av fysisk makt så lenge det ikke er fare for liv. De jobber derfor i risiko for rømming eller at barnet kan begå ny kriminalitet i den første tiden. Når barnet får tillit, kan institusjonen sette grenser, fordi barnet har fått tillit. Barnet stoler nå på at de voksne vil barnet godt og kan derfor få tillit til andre voksne. Å bygge tillit bidrar til langsiktig beskyttelse av barnet og av samfunnet.

FNs barnekomité er dypt bekymret over utviklingen i Norge. Dette kommer fram i en rapport Norge nylig fikk, etter å ha blitt eksaminert av FNs barnekomité i Genève (fra merknad nummer 21 og 42):

Tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff: (...) er komiteen bekymret over nylig vedtatt lovgivning i Stortinget som utvider mandatet til lærere og omsorgspersoner til å bruke makt i skoler og institusjoner, og anbefaler at Staten:

(a) Tar tak i den økende forekomsten av voldelig og aggressiv atferd blant barn i skoler og institusjoner ved å prioritere forebyggende tiltak, blant annet ved å utarbeide beredskapsplaner i samarbeid med barn og ved å trene personalet;

(b) Sikrer at retningslinjer og praksis kun tillater fysisk maktbruk mot barn som en siste utvei i psykisk helsevern, skoler, barnevernsinstitusjoner og politiarrest;

(c) Styrker tiltak for å sikre at barn i politiarrest, i velferds- og psykisk

helseinstitusjoner ikke blir utsatt for mishandling, inkludert uforholdsmessig maktbruk, isolasjon, bruk av tvang og fastholding;

Med tanke på at Stortinget vedtok en rekke endringer i 2024 for å innføre mindre straffende reaksjoner for ungdomsforbrytere, er Komiteen likevel bekymret over: (...) (e) Overdreven bruk av makt mot barn, slik som fysisk tilbakeholdelse og immobiliseringsteknikker for å begrense bevegelse.

Samfunnet kan velge å bruke strenge virkemidler. Det vil stride med FNs barnekonvensjon, forskning og kunnskap fra barn. Norge har det siste året utvidet mulighetene for å bruke strenge virkemidler. Virkemidler som vi har brukt i veldig mange år allerede og som har vist at det ikke bidrar til å beskytte verken barn eller samfunnet på lang sikt.

Kan løsning 2 kalles naiv? Noen sier det naivt å møte barn som gjør kriminalitet med å vektlegge trygghet for å bygge tillit før innramming og grenser.

Intervjuer med barn som har begått alvorlige handlinger viser at trygghet og tillit er den eneste løsningen som fungerer. Forskningen viser det samme.

Er ikke løsning 1, strenge virkemidler, derfor det mest naive alternativet? Er det ikke mer naivt å velge strengere virkemidler som virker der og da, men som ikke bidrar til langsiktig beskyttelse?

Løsning 2 vil også være i tråd med FNs barnekonvensjon og det barn selv sier at hjelper.

May-Brith Haugan

Samfunnsdebattant

Jeg leser med uro artikkelen i Fontene om granateksplosjonen i Oslo, der ungdom under barnevernets omsorg beskrives som sårbare for rekruttering til kriminelle nettverk. Jeg kan ikke sitte stille og akseptere at barnevernet svikter de barna det er satt til å beskytte.

Barnevernet kan, og må, være en kraft mot kriminalitet, men da må de først våge å se seg selv i speilet og erkjenne sitt ansvar. Det er altfor lettvint å peke utover på andre tjenester eller faktorer.

Forfatter Malin Stensønes sier at «barnevernet er nærmest noen av disse barna i det daglige». Institusjonsleder ved Crux stiftelsen Rostad i Trøndelag, Remy Breivikås, sier at de har faste møter i løpet av en uke der de ansatte for eksempel snakker med de unge om nettverkene deres og hva de gjør på sosiale medier.

Sannheten er at systemet ofte svikter, fordi mangel på stabilitet, høy turnover og utilstrekkelige rammevilkår gjør at barna ikke får kontinuerlig, forutsigbar omsorg. Som institusjonsleder Breivikås sier: «Ungdommene som kommer til oss, har ikke hatt god omsorg, så vi starter med å gi dem det.»

Det er lett å tenke at det er i hjemmet at omsorgen har manglet, men når man får innsyn i en rekke saker slik jeg og mange andre har gjort, ser man et helt annet bilde: Vi ser mange saker med svært tvilsomt grunnlag for omsorgsovertakelsene, samtidig som vi ser noen barn som utvilsomt skulle vært flyttet, men som ikke blir det.

Barn som blir flyttet med tvang mot sin vilje og deretter kanskje utsatt for en rekke flyttinger, er klare kandidater til å bli utagerende, grensetestende og lett påvirkelige.

Institusjonene kan gjøre en god jobb, men det hjelper lite når etatene rundt institusjonene svikter. Kontroll alene skaper ikke trygghet. Det skaper sårbare ungdom som lettere havner i feil miljøer.

Helsetilsynet har advart om en systemsvikt i barnevernet, og en utredning fra 2023 viser at samarbeidet mellom barnevern, helse og justissektor er for svakt, og mange barn faller mellom stolene.

Jeg er enig i at voksne kriminelle utnytter sårbare ungdom, slik Ole Henrik Kråkenes fra FO påpeker. Men barnevernet kan ikke bruke det som unnskyldning for å fraskrive seg ansvar. Nettopp fordi etaten står tettest på barna, har den mulighet til å gripe inn tidlig.

Forebygging handler ikke om straff alene, men det handler om relasjoner, tillit og medbestemmelse.

Når barn ikke blir hørt, når tvang brukes framfor dialog, og når omsorg reduseres til kontroll, skaper vi ikke englebarn. Vi skaper ungdommer som vender samfunnet ryggen.

NRK dokumentaren «Instukids» viser hvordan institusjoner som skulle beskytte barn og unge, kan bli arenaer der de eksponeres for rus og rekruttering.

Barnevernet kan forhindre kriminalitet, men da må de slutte å se seg selv som passive observatører. De må bygge tillit, være til stede, og gi varige relasjoner.

De må tørre å lytte og møte ungdom som mennesker, ikke som prosjekter. Foruten dette vil institusjonene fortsette å være sårbare arenaer for rekruttering, og barna vil betale prisen – med sitt liv og sin framtid.