Tone Larsen Hoel

Seniorrådgiver Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse

Når nye råd og retningslinjer kommer, kan mange kjenne på overveldelse og irritasjon: Er det aldri bra nok? Får vi enda flere krav?

Men de nye rådene handler ikke primært om å gjøre mer, men om å jobbe bedre, sammen med brukere og pårørende. Kort sagt: Forventningene er overkommelige – og det finnes god støtte å få.

God praksis skjer i møtet mellom mennesker, der fagkunnskap og erfaringskunnskap kombineres og bygger tillit.

Det foregår allerede mye godt samarbeid i tjenestene, men det er også rom for mer systematikk og bedre gjennomføring flere steder.

Det er hjelp å få

De 11 faglige rådene som Helsedirektoratet nå har gitt oss gjelder alle helse- og omsorgstjenester innen rus og psykisk helse. De omhandler medvirkning på tre nivåer: system-, tjeneste- og individnivå. Rådene vektlegger kompetanse, struktur og forutsigbarhet.

Mange gratis ressurser til støtte for å ta i bruk rådene finnes på blant annet Napha.no, Korus.no, RVTS.no, involvert.no og Helsedirektoratet.no.

Også vi ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse (erfaringskompetanse.no) har utarbeidet lett tilgjengelige og gratis nettressurser for å understøtte etterlevelsen av de faglige rådene og understøtte gode medvirkningspraksiser. Vi har blant annet laget en egen temaside der rådene presenteres og konkretiseres. Her finnes rådene i kortversjon, eksempler på medvirkning i praksis, verktøy som støtter medvirkning, nettforedrag og kunnskap om implementering. Senteret har også i mange år samlet erfaringer fra brukere og pårørende og systematisert denne kunnskapen for tjenestene.

Hvorfor nye råd?

Selv om rådene er nye, er kravene om medvirkning ikke det. Forut for arbeidet med rådene ble det imidlertid dokumentert et tydelig gap mellom hva ansatte mente de la til rette for, og hva brukerne faktisk erfarte når det gjeldt muligheter for medvirkning. Målet med rådene er derfor å:

• redusere dette gapet

• skape en felles forståelse av hva medvirkning innebærer

• styrke medvirkning på alle nivå

• redusere uønskede variasjoner i praksis

• bidra til bedre kvalitet i tjenestene

Rådene er ment som et hjelpemiddel for tjenestene, ikke en ekstra byrde.

Hvordan bruke rådene?

Rådene kan hjelpe ledere og ansatte med å vurdere egen praksis: Hva gjør vi allerede godt? Hvor er det forbedringsmuligheter? Fulltekstversjonen av rådene inneholder også tydelige begreps- og rolleavklaringer til hjelp når tjenestene skal invitere til dialog og samarbeid med brukere, pårørende og deres representanter.

For ansatte kan det innebære justering av holdninger, bedre samarbeid og mer aktiv bruk av verktøy som behandlingsplan, individuell plan og systematiske tilbakemeldinger.

Ledere må sikre at ansatte har tilstrekkelig kunnskap om medvirkning og forstå hvorfor det er viktig. De må legge til rette for systematikk, god kultur og samarbeid med bruker- og pårørendeorganisasjoner. Implementeringen må forankres i ledelsen.

Også beslutningstakere har et ansvar: De må sørge for at tjenester og ledere har ressursene som kreves for å imøtekomme nye forventninger.

Må alle gjøre mer?

Nei. Mange jobber allerede i tråd med rådene. For noen handler det kanskje om å tydeliggjøre eller strukturere det de gjør. For andre kan det kreve nye rutiner eller justeringer i praksis. Hensikten med rådene er ikke å overlesse ansatte med flere forventinger og krav, men å gi hjelp til videreutvikling av enda mer treffsikre og trygge tjenester gjennom godt samarbeid med de tjenestene er til for.

Lars Ørjan Jonsson

Vernepleiar i Vågå kommune

Det er rart, dette med fagansvar.

Du vaknar ein dag og oppdagar at du plutseleg er han som skal vite.

Ikkje nødvendigvis alt, men nok til at folk ser på deg og seier:

«Kva tenkjer du, Lars Ørjan?»

Og då er det ikkje tida for å snakke om veret.

Då må du ha noko meir i verktøykassa enn ein penn og ein kaffikopp som har sett betre dagar.

Om rolla mi:

Eg har ikkje arbeidsgivaransvar, takk og lov, men eg har eit ansvar som ikkje kan målast i timelister.

Det handlar om kvalitet,

eit ord som høyrest klinisk ut, men som eigentleg luktar av nytrakta kaffi, tryggleik og eit levd liv.

Kvalitet, for meg, er at folk kjenner seg heime i eigen kvardag.

At brukaren får leve sitt liv, ikkje berre vårt system.

Om fag og menneske:

Fag er flott. Eg likar fag.

Men eg likar også folk.

Og når dei to møtest, ja då må ein halde tunga rett i munnen.

For når ein 70-åring med stabil diabetes får kake på torsdagar, kan du vere trygg på at nokon vil spørje:

«Er det forsvarleg, Lars Ørjan?»

Då må eg smile, ta ein slurk av kaffien, og svare:

«Ja. Det skapar glede, er både forsvarleg og føreseieleg. Og det er nettopp det som gjer det fagleg.»

Om tydeligheit og varme:

Eg prøver å vere tydeleg,

men aldri på ein måte som trugar stemninga i rommet.

For eg har lært at varme utan retning blir til kaos, og tydeligheit utan varme blir til kulde.

Så eg prøver å halde balansen,

som ein slags pedagogisk linedansar med fagperm i eine handa og samvit i den andre.

Om system og skjønn:

Vi skal jobbe systematisk, seier veileiaren.

Og eg er heilt einig.

Men system utan skjønn, det er som å ha kart utan kompass,

du veit kvar vegen går, men ikkje kvar du sjølv står.

Derfor må vi alltid hugse at bak kvart datapunkt sit eit menneske som kanskje berre treng at du lyttar fem minutt før du skriv noko som helst.

Om kollegaene:

Primærkontaktane mine er gull.

Dei ser ting eg ikkje ser, har levd med brukaren gjennom sol og regn,

og dei hugsar små detaljar som får alt til å henge saman.

Dei er dei verkelege forskarane i feltet, berre utan labfrakk og briller på snor.

Difor lyttar eg til dei før eg skriv noko som skal tolkast som «fagleg vurdering».

Om brukaren:

Han er ikkje eit tiltak. Han er eit menneske.

Han har levd eit heilt liv, med vanar, latter, tårer, traume, uro og mange små ritual.

Om eg tek frå han kaka, tek eg kanskje også frå han ein tryggleik som er større enn sukkerinnhaldet.

Så då gjer eg ikkje det.

Eg gjev han kaka,

og tek heller diskusjonen seinare, med eit lite smil og eit tungt fagkapittel i baklomma.

Om kvifor eg gjer dette:

For til sjuande og sist handlar faget mitt ikkje berre om tryggleik, diabetes og medisinlister.

Det handlar om verdigheit.

Om å vere eit menneske som møter eit anna menneske,

og forstå at begge prøver sitt beste.

Så når dagen er over, og eg sit att med kaffikoppen min, kjenner eg at dette er rett:

Tydelighet, varme, brukaren i livets vinter,

og fag frå mi side.

Det er eigentleg heile oppskrifta.

Resten er berre glasuren.