Knut Storberget

Leder av ekspertgruppen for tiltak for barn og unge som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet

Erik Stene

Leder av institusjonsutvalget, NOU 2023:24

I det siste har vi sett svært alvorlige hendelser der barn begår alvorlig kriminalitet. Politiet avdekker tette forbindelser mellom kriminelle nettverk i inn- og utland. Konsekvensene kan være svært alvorlige, både for de som rammes, for storsamfunnet og for tilliten til myndighetene. Hvordan vi som samfunn skal håndtere dette må derfor tas på største alvor. Situasjonen vekker kraftige følelser, men vi må holde hodet kaldt.

I Norge bor det 400.000 barn mellom 12 og 17 år. Av disse har rundt 800 vært siktet for gjentatt kriminalitet, og rundt 100 av dem kan trenge de mest inngripende tiltakene. De fleste barn i Norge er altså ikke kriminelle. Det gjelder også de om lag 1000 barna som bor på barnevernsinstitusjoner.  

Det er ikke slik at alle tilhører kriminelle gjenger, som man kan få inntrykk av gjennom media. Denne typen stigmatisering fører til at vi skyver barn som allerede har krevende liv ytterligere ut av samfunnet. Det kan skape enda farligere situasjoner.

Samtidig må vi handle der det er nødvendig. Regjeringen foreslår at alle barnevernsinstitusjoner skal kunne låse døra, nekte besøk og inndra mobiltelefoner når det er nødvendig for å hindre barn i å skade seg selv eller andre.

Vi er glade for at mange av våre forslag følges opp gjennom kvalitetsløftet for barnevernet. Men mer tvang alene er ikke nok. Institusjonene må også være fleksible nok til å tilpasse seg barnas behov, ha et godt faglig innhold og ha den nødvendige tilgangen på ambulante helseteam. Det er positivt at den nye modellen prøves ut på fire institusjoner, men det er et stort behov for en langsiktig plan for helhetlig omstilling av institusjonstilbudet.

Barnevernets oppgave er å gi barn som trenger det omsorg og utviklingsstøtte. Å beskytte befolkningen mot kriminalitet er politiets og kriminalomsorgens ansvar. Dette skillet ligger også til grunn for kvalitetsløftet for barnevernet som Stortinget juni i år stilte seg bak. Oppgavene påvirker hverandre: Et godt barnevern gir også samfunnsvern som effekt. For å lykkes må vi klare å tenke begge deler samtidig – ikke enten eller.

Samfunnsdebatten er nå i stor grad preget av diskusjonen om vi skal ha lukkede eller åpne institusjoner. Det er grunn til å nevne at det allerede i dag er adgang til å holde barn tilbake på institusjoner. Som ledere for to offentlige utvalg har vi foreslått tydelige rammer for bruk av tvang. Bruk av tvang i barnevernet skal vurderes individuelt og være begrunnet i barnets beste.

En slik individtilpasset tvangsbruk er tilstrekkelig. Det er stor forskjell på målrettede, tidsavgrensede tvangstiltak vurdert for ett barn, eksempelvis innelåsing eller fratakelse av telefon, og generelt stengte institusjoner der alle låses inne fordi adressen tilsier det. Sistnevnte er i realiteten barnefengsler. Da må vi i så fall kalle det det – og være ærlige på at formålet ikke lenger er barnevern. Så bør forslagene om klargjøring av de individtilpassede tvangshjemlene, mulighet for noe lengre varighet og bedre rettslig kontroll av tiltakene gjennomføres.

Dessuten må vi fortsette med det aller viktigste; forebyggingen. Trygge barnehager og skoler, åpne fritidsaktiviteter, skole eller jobb til de unge, og nabolag hvor folk ser hverandre er de viktigste kriminalitetsforebyggende tiltakene. Det kan fort bli en høy pris å betale om forebyggingen nedprioriteres.

Veien videre krever tre ting. For det første må vi slutte med merkelapper som plasserer alle barn som bor på institusjon i samme bås. For det andre må vi sikre at tvang kan brukes når det trengs, men med tydelig formål, faglig begrunnelse og individuelle vurderinger. For det tredje må vi løfte forebyggingen i hele oppvekstfeltet – ikke bare reparere når alt har gått galt.

Barn er ikke objekter vi skal låse bort. De er mennesker med rettigheter, drømmer, historier og muligheter. De trenger voksne som tar og tør å ta ansvar – i hjemmet, i skolen, i tjenestene og i politikken. Vi skylder dem et samfunn som både beskytter og inkluderer.

Rikke Marie Fjell Jørgensen og Ane Bøhler Monsrud

Begge jobber i UngJobb, enhet Barne- og ungdomstiltak i bydel Gamle Oslo

Over de siste ukene har nyhetsbildet vært preget av saker om ungdomskriminalitet. Fokuset har vært både på utøverens stadig yngre alder, og bakmennenes stadig mer kyniske og voldelige virkemidler.

Mange etterspør mer effektive tiltak – noen ønsker strengere lovverk og mer straff, andre peker på behovet for flere forebyggende tiltak som fritidsklubber, idrettstilbud og alternative skoleløp. 

I debatten har også betydningen av arbeidserfaring for unge kommet i fokus.

Arbeidserfaring kan være et viktig forebyggende tiltak mot ungt utenforskap og ungdomskriminalitet.

Våre erfaringer med sysselsetting av ungdom i Bydel Gamle Oslo støtter opp under disse perspektivene, og det gjør også forskning på arbeidsinkludering av unge. 

Tidlig introduksjon til arbeidslivet har en rekke positive effekter for alle.

Det kan forebygge arbeidsledighet i voksen alder, og styrke mulighetene for at unge tar utdanning og får bedre betalte jobber som voksne.

I tillegg ser man at sosiale skillelinjer hos foreldrene påvirker hvem som får jobber i ung alder. Unge fra familier med dårligere økonomi kan ha større utfordringer med å få sine første jobber.

Det å komme i jobb, kan også ha en viktig effekt for den gruppen av unge som kan være sårbare for å bli rekruttert inn i alvorlig kriminalitet.

En rapport fra Justis- og beredskapsdepartementet peker også på den avgjørende rollen en jobb kan ha for at unge holder seg unna feil miljøer. Den understreker også tilhørigheten og mestringsfølelsen som en jobb kan gi.

Det å kunne tilby en alternativ, lovlig måte å skaffe penger på, for å unngå at barn fristes til å vende tilbake til kriminalitet, pekes på som viktig av ungdommene selv.   

NRK har skrevet om hvordan unge helt konkret lokkes inn til å utføre alvorlige lovbrudd fordi de har et ønske om å jobbe og tjene penger. 

Vi opplever at ungdommene vi møter nærmest står i kø for å få en helt vanlig deltids- eller sommerjobb. Selv med 800 jobber for unge i Bydel Gamle Oslo må vi avvise søkere hver gang vi lyser ut jobber.

I arbeidshverdagen vår møter vi unge ned til 13 år som svært gjerne ønsker jobb. En utfordring her er at mange arbeidsgivere ikke ønsker å ansette unge under 18 år.

Tendensen med at stadig yngre ungdom rekrutteres inn i kriminelle miljøer, viser at tidlig innsats er helt avgjørende for å få til en forebyggende effekt. 

Her kan det offentlige hjelpeapparatet og arbeidsgivere ta et felles samfunnsansvar for å tilby reelle alternativer til kriminelle aktører som kynisk utnytter sårbare unge.

Oslo kommune har lenge hatt et ambisiøst tilbud om jobb til unge, som stort sett organiseres ved at det er kommunen som rekrutterer ungdommene i samarbeid med andre ungdomstjenester, og som utbetaler lønn og følger opp ungdommene mens de er i jobb på offentlige, private og frivillige arbeidsplasser.

Her har kommunen et apparat på plass, både som arbeidsgiver og med ansvar for den sosialfaglige delen. Tett samarbeid mellom oppfølgende ungdomstjenester i bydelene og arbeidsgivere er avgjørende for å lykkes med tilbudet til de ungdommene som har behov for et tilpasset arbeidsforløp.

En del av denne gruppen går under kategorien NEET: not in employment, education or training. For disse ungdommene kan et tilrettelagt jobbtilbud være helt avgjørende for å komme tilbake på riktig spor. 

NRKs artikkel viser at de som rekrutterer unge, tilbyr dem jobbmuligheter. Selv om «lønna» de kan tilby er lagt over det en vanlig deltidsjobb kan tilby, så viser psykologspesialist og forfatter Zemir Popovac i artikkelen til at det ikke kun er pengene som motiverer. 

Tilhørighet, anerkjennelse og lojalitet er også viktig for ungdommene.  

At en jobb handler om mer enn lønn, vet alle som er i arbeid.

Det handler også om trivsel, mestringsfølelse, fellesskap og troen på at du har noe å bidra med som andre setter pris på.

For de unge handler det også om å bygge en CV, referanser, og en framtid.