Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen inviterte i dag til høringsmøte om levekår og tiltak for utviklingshemmede. Og fikk klar beskjed om å stramme opp kommunene.

– Det er viktig for oss å få innspill fra dere. De skal vi ta med i arbeidet med stortingsmeldingen om levekår og tiltak for utviklingshemmede. Vi setter nå alle kluter til for å legge den fram før sommeren, sa Inga Marte Thorkildsen da hun åpnet dagens møte.

Overflatisk

Faktagrunnlaget for meldingen ble lagt fram før påske og fikk en nokså middels anmeldelse fra organisasjonene som hadde møtt fram. Altfor generelt, ikke dekkende, overflatisk, rotete og umoderne i språkbruken, lød dommen.

FO-leder Mimmi Kvisvik og generalsekretær i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU) Vibeke Seim-Haugen påpekte at regjeringen må oppdatere språket fra ansvarsreformens tid. Det innebærer for eksempel å erstatte begrepet normalisering med inkludering og full deltakelse.

Flere påpekte at høringsnotatet er svakt på arbeid, til tross for at nettopp arbeid er et stort problem.

Ikke selvstendige liv

Men om departementet måtte tåle kjeft for eget arbeid, var det lite mot den ramsalte kritikken som ble norske kommuner til del.

– Utviklingshemmede lever ikke selvstendige liv. De lever liv styrt av kommunale assistenter. De sendes i minibuss til kulturtilbud. Og tjenesten gis til boligen, ikke til den enkelte, sa Bjørn Næss fra Norsk nettverk for down syndrom.

Han vil ha dagbøter for kommuner som ikke innfrir lovens krav.

– I dag er det motsatt: Det er en form for belønning, kommunen sparer jo penger på å vente til klagen kommer til fylkesmannen, mente Næss.

Han fikk følge av flere.

Utdannes til uføretrygd

Harald Hansen fra Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE) hevdet at opplæringsloven brytes hver eneste dag. Fag- og klassesammensetningen er uten plan, og pedagogisk psykologisk tjenesten (PPT) mangler kompetanse, mener Hansen.

Helt håpløst blir det når eleven kommer over på videregående, fastslo Hansen, som selv har tre utviklingshemmede barn.

– En del videregående skoler har en egen linje for utviklingshemmede. Der lærer de bare ADL-aktiviteter (Activities of Daily Life, red.anm.). Utviklingshemmede utdannes til uføretrygd. Min datter går på videregående nå. Vi hadde håp om at hun skulle få et slags arbeid, men ikke med det tilbudet hun får nå.

Etterlyser sanksjoner

Hansen mener det skorter både på evne og vilje til å tilrettelegge.

– Noen skoler er flinke til dette, det skal sies. Men mange skjærer alle over en kam, og antar bare at enhver opplæring er for komplisert.

Også han etterlyste sanksjoner.

– For to år siden sto daværende statsråd Audun Lysbakken på en lignende talerstol og sa at det å bygge store bofellesskap skal få konsekvenser. Siden har ingenting skjedd, kommunene kan bare bygge videre.

– Ikke nedprioritert

KS var ikke til stede på høringsmøtet, men direktør for interessepolitikk, Helge Eide, innrømmer at kritikken lyder kjent.

– Både KS og den enkelte kommune har respekt for synspunkter fremmet av brukerne, men å framstille som om utviklingshemmede er nedprioritert, det mener jeg er objektivt feil, sier Eide til Fontene.

Han viser til at helse- og omsorgtjenester til personer under 67 år øker mest. Tjenester til utviklingshemmede inngår i denne posten.

Pengeflytting

Eide vedgår at antall personer i bofelleskapene øker, men hevder at en del av disse har vært ønsket fra pårørende.

– Slik jeg ser det er det ikke nødvendigvis størrelsen som er problemet, men det at brukerne ikke selv kan velge hvor de vil bo, mener Eide.

Forslaget om dagbøter har han ingen tro på. Det er en form for pengeflytting som ville være urimelig og urettferdig, fastslår Eide.

– Jeg kunne lagt på denne telefonen med Fontene og hatt akkurat samme samtale med Utdanning eller Sykepleien. Men forsterkede krav for en gruppe går bare utover de andre.

Mangler kompetanse og ressurser

Eide understreker at kommunene har rammer å prioritere innenfor. De er nødt til å finne ut hvordan de kan utforme tjenesteapparatet på en mest mulig økonomisk effektiv måte, forklarer han.

– Hovedproblemet i dag er ikke sanksjonsmulighetene. Det er punkt 1: nok kompetent personale, punkt 2: ressurser.