Randi Reese

Åpent brev til statsrådene Høybråten og Gabrielsen:

De strenge retningslinjene og rutinene vi har i Norge ved bruk av tvang og makt overfor mennesker med psykisk utviklingshemming er der for å ivareta rettsikkerhet og sikre åpenhet og innsyn.Statens helsetilsyn foretar et landsomfattende tilsyn, og gjennom dette framgår det at kommunenes praksis er slik at det fortsatt brukes tvang og makt uten at det er fattet nødvendig vedtak eller sendt melding. Opplæring og veiledning av ansatte varierer. Mange kommuner søker om dispensasjon fra utdanningskrav. Slik kan vi ikke ha det.

Hva dreier dette seg om? Lov om sosiale tjenester hjemler bruk av tvang og makt ovenfor enkelte mennesker med psykisk utviklingshemming for å hindre at de utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade. Tvang og makt kan bare brukes når det er faglig og etisk forsvarlig. Det er strenge krav til vurdering og saksbehandling av vedtak. Slik må det også være. Mange mennesker med psykisk utviklingshemming er ikke selv i stand til å ivareta sine rettigheter, og det må være strenge retningslinjer for å sikre en human behandling.

Mennesker med utviklingshemming er, som andre funksjonshemmede og kronisk syke, mennesker som er avhengige av hjelp. Når en skal bistå personer som er helt avhengige av et hjelpeapparat og som i tillegg har vanskelig for å kontrollere seg selv, krever dette høy yrkesetikk og kompetanse, gjennomarbeidede holdninger, evne til innlevelse og evne til å vise respekt. Fokus på styrking av enkeltpersonens ressurser og tilrettelegging av hverdagslivet for å gi opplevelse av selv å få bestemme dagliglivets innhold og rytme, er vesentlig. Likeså forebygging av bruk av tvang og makt og systematiske tiltak for å sikre at andre alternativer prøves før tvangstiltak iverksettes.

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO) var pådrivere for å innføre lovverket for regulering av bruk av tvang og makt. Våre medlemmer har vært sentrale i å iverksette lovens bestemmelser, nettopp for å sikre den svakeste parten. Nå melder flere av våre medlemmer at deres arbeidssituasjon er slik at det ikke er tid og rom for å bistå personer med utviklingshemming på en tilstrekkelig kvalitativ god måte. På samme måte som de ikke har nok tid til opplæring av dem som arbeider innen fagfeltet som ikke har tilstrekkelig faglig kompetanse. At det er mangel på formell fagkompetanse på flere nivå i tjenesten, er urovekkende.

FO vil gjerne bidra med vår kompetanse og erfaring for å sikre kvaliteten og godheten i tjenestene overfor mennesker med psykisk utviklingshemming i kommunene. Vi ser behovet for en systematisk satsing fra departementets side for å sikre både tilstrekkelig kompetanse og tilstrekkelig antall helse- og sosialarbeidere nær brukeren. Programmer for videreutdanning og systemer for veiledning og refleksjon er spesielt viktig fordi disse jobbene er utfordrende følelsesmessig, men også fordi det i enkelte tilfeller kan ha sikkerhetsmessige implikasjoner. Utvikling av gode sikkerhets- og verneavtaler er nødvendig, både for å forebygge bruk av tvang og makt, men også for å ivareta den ansatte.FO ber om et møte med de to aktuelle ministrene. Vi vil gjerne bidra i utvikling av de kommunale tjenestene ovenfor mennesker med psykisk utviklingshemming.