Mor er norsk, far er tysk, og barnet er født under Tysklands okkupasjon av Norge. De kalles krigsbarn, og den freden som kom til Norge i 1945 tilhørte ikke dem på samme måte som den tilhørte alle andre. Å være ”tyskerunge” da krigen sluttet var ikke noen enkel arv, og for noen av dem er opplevelsen at krigen har vart hele livet.

I denne boka kan vi lese mange av deres historier, på grunnlag av et forskningsprosjekt med tittelen ”Oppvekstvilkår for krigsbarna.” 110 krigsbarn fortalte sine historier til forskerne. Forskerne har valgt to hovedperspektiver: Forholdet mellom krig, seksualitet og nasjon, samt hvordan noen mennesker blir kategorisert som en problemkategori. Kvinnene som fikk tyske kjærester, begikk i manges øyne ”seksuelt forræderi.” Det måtte barna lide for, og de ble en utstøtt gruppe, en problemkategori. Utstøtingsprosessene var ubarmhjertige.

Krigen har satt preg på hver enkelts livsløp, på ulike måter. Datidens barnevern var dårlig utbygd. Forfatterne skriver at det var skremmende å se hva slags barndom det var mulig å ha uten at barnevernet reagerte. Samtidig var det skremmende eksempler på hva slags barndom det var mulig å ha i barnevernets regi.Forfatterne advarer mot å se på krigsbarna utfra en stereotypisk holdning. Ingen ønsker å settes i bås. Ingen er ”bare” krigsbarn. Og det å ha denne erfaringen, behøver ikke nødvendigvis bety at en har et vondt liv i dag.

Mia