Taushetsplikt ødela

Taushetsplikten hindrer god hjelp til prøveløslatte domfelte, mener vernepleier Grete Brouwer. Skal du hjelpe en domfelt ut i frihet, må det være mulig for systemet rundt å samarbeide om opplegget.
24.08.2012
14:49
14.12.2013 12:59

mia.paulsen@lomedia.no

– Det burde stå i vilkårene for en prøveløslatelse at apparatet rundt skal samarbeide om vedkommende, sier Brouwer.

I siste nummer av Fontene beskriver hun sammen med kollega Ingvil Ro Tønnessen hvordan kommunalt ansatte miljøterapeuter jobbet for å hjelpe en domfelt under prøveløslatelse. Fagartikkelen viser en del barrierer som gjør det ekstra vanskelig å få et godt resultat.

Skulle gå til psykolog

Det var et vilkår for prøveløslatelse at vedkommende skulle gå til psykolog. Men etter en stund ble behandlingen avsluttet, uten at personalet visste når eller hvorfor behandlingen ble avsluttet.

– Vi burde kunnet samarbeidet med psykologen, blant annet slik at han kunne ha gitt oss tips om hva det ville være viktig for oss å jobbe med sammen med den domfelte, sier Brouwer. Hun mener det burde være mulig å sette til side taushetsplikten i slike situasjoner.

– Den som prøveløslates etter forvaringsdom trenger mer hjelp enn bare bolig og jobb, understreker hun.

Manglet tid

For lite tid var et stort dilemma, følge Brouwer.

– Prøveløslatelsen blir for kort til å bygge gode relasjoner, noe som er nødvendig for å komme i posisjon overfor den domfelte.

Ved en prøveløslatelse skal kommunen i prinsippet kunne stille opp dagen etter at vedtaket er fattet. Men det er altfor krevende, og i Brouwers tilfelle søkte – og fikk – kommunen en utsettelse for å legge bedre til rette.

Ble for likt fengsel

Hun og kollegene var opptatt av de etiske sidene ved et opplegg som innebar mer oppbevaring enn hjelp, på grunn av at den domfelte ikke ønsket mer hjelp enn det vilkårene i løslatelsen satte. De ønsket å gi en hjelp som var mer enn et fengsel.

– Det burde være mulig å søke penger til planleggingsfasen av tilbudet, slik at det blir godt nok, mener Brouwer.

Frustrasjon

De ansatte rundt den spesifikke domfelte opplevde frustrasjon og nedturer fordi de ikke følte at de klarte å hjelpe godt nok. Vedkommende burde fått sosial ferdighetstrening og bedre hjelp til å lære dagliglivets ferdigheter, mener Brouwer.

– Men vi var bundet på hender og føtter fordi dette ikke stod i vilkårene, og den domfelte bare var villig til å gjøre det som stod i vilkårene, sier Brouwer.

Likevel karakteriserer hun oppdraget som spennende.

– Vi hadde et godt tverrfaglig samarbeid, og fikk brukt kompetansen til de enkelte medarbeiderne godt, mener hun.

24.08.2012
14:49
14.12.2013 12:59