Still strengere krav til arbeidsgiverne

Inkludering i arbeidslivet har sin pris. For noen av dem som står utenfor går kravene på helsa løs. Arbeidsgiverne slipper derimot unna med festtaler og frivillighet.
10.06.2008
14:06
16.12.2013 05:39

solfrid.rod@lomedia.no

Er det for tøft å være inkludert? Dette spørsmålet var utgangspunkt for årets Velferd-konferanse. Ja, svarer noen av dem som har slitt seg ut på å sprenge normalitetens grenser i iherdige forsøk på å høre til. Ja, det er tøft å jobbe, men det er mye tøffere å stå utenfor, mener andre.

Uansett svar, spørsmålet berører kjernen i det inkluderende arbeidslivets problemer: De som skal inkluderes kan pålegges endeløse tiltakskjeder og kvalifiseringsløp. De som skal inkludere møtes ikke av like harde krav, men slipper stort sett unna med festtaler.

REGJERINGEN HAR satt seg som mål at Norge skal bli verdensmester i inkludering. Når det gjelder å bruke offentlige midler på å få folk inn i det hellige arbeidslivet, leder vi klart. Resultatene er det verre med. Under halvparten av alle funksjonshemmede er i arbeid. Men hvem er alle disse 46 000 funksjonshemmede som sier at de ønsker arbeid? Sjelden havner så forskjellige folk i samme bås som når tema er funksjonshemmede og arbeid. Nedsatt funksjonsevne blandes sammen med nedsatt arbeidsevne, og godt kvalifiserte jobbsøkere som er klare til å jobbe 150 prosent havner i samme kategori som psykisk syke mennesker som knapt klarer å forlate egen leilighet.

DENNE FORVIRRINGEN forplanter seg videre i hjelpeapparatet og fører til at tiltakene treffer dårlig. Folk med høy utdanning og mange års arbeidserfaring sendes på kurs i jobbsøking og elementær databruk. Forsker ved De Facto, Bitten Nordrik, har studert unge uføres møte med Nav. Hun konkluderer med at den frustrasjonen de unge føler når de faller ut av arbeidslivet og oppsøker hjelp bare er blåbær mot den fortvilelsen de kjenner på etter å ha vært gjennom tiltaksapparatet. For hvor knusende er det ikke for selvtilliten å fortsatt stå utenfor etter å ha fått hjelp av verdens beste velferdsstat?

Et av intervjuobjektene til Nordrik er historikeren ”Per”, som forlot universitetet med kullets beste karakter, men ikke fikk jobb fordi ingen ville ansette en blind historiker. I attføringens og kvalifiseringens navn ble Per utsatt for tiltak han bare oppfattet som demoraliserende. Så var det heller ikke kvalifisering Per trengte, men noe som er langt vanskeligere å oppdrive: En arbeidsgiver med vilje til å se den dyktige historikeren, ikke bare hans blindhet.

Når vi vet at det ikke finnes arbeidsgivere som vil ansette dem, og vi likevel sender folk fra tiltak til tiltak, da holder vi dem for narr, mener Bitten Nordrik.

Professor Bjørn Hvinden er også bekymret for de enorme ressursene som brukes på å attføre, kvalifisere og tilpasse enkeltindivider, underforstått at det er den enkelte det er noe galt med. Om det skulle bli regjeringsskifte i 2009, risikerer vi at krefter som vil kutte offentlige utgifter, bruker de dårlige resultatene som argument, mener Hvinden. Derfor mener han det haster med å ansvarliggjøre arbeidsgiverne og innføre aktivitets- og rapporteringsplikt også på dette området.

ARBEIDS- OG INKLUDERINGSMINISTER Bjarne Håkon Hanssen har blitt berømt og beryktet for å kreve at også sosialklienter skal stå opp om morran. Når det gjelder å stille krav til arbeidsgiverne, er myndighetene mer forsiktige. I motsetning til en rekke andre land, har Norge ennå ikke ratifisert FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter.

Regjeringen har nylig lagt fram et forslag til antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. Lovforslaget krever universell utforming av nybygg, men ikke av eksisterende bygg. Siden de fleste bygg jo allerede finnes, blir det ingen revolusjon. Det vil fortsatt være den enkeltes problem at de fleste arbeidsplasser er fysisk utilgjengelige, og den enkeltes ”skyld” at hun fortsatt står utenfor. Arbeidsgiverne vil fortsatt slippe unna med festtaler om at arbeidslivet skal ha plass til alle.

10.06.2008
14:06
16.12.2013 05:39