Eirik Dahl Viggen

Hogganvik landsby i Rogaland utvider bygningsmassen med støtte fra Husbanken. I høst bygges et nytt familiehus for seks av de opptil tjue utviklingshemmede som bor i landsbyen til enhver tid.

De 845 kvadratmetrene er fordelt på tre etasjer. Prislappen er drøye 16 millioner kroner, hvorav Husbanken innvilget i 2009 et investeringstilskudd på 2,5 millioner kroner.

– Hvordan folk velger å bo er opp til dem selv. Men dette er institusjonsbygging i ekstrem grad støttet av staten. Det blir en totalinstitusjon som styrer alle beboernes livsområder, advarer leder i Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU), Jens Petter Gitlesen.

– Motvirker ensomhet

–Dette er å stille saken fullstendig på hodet. Noen finner det opportunt å ha en gjenbruk av gammel kritikk, sier Dag Eirik Eikeland, styreleder i Hogganvik Landsby de siste 15 årene.

– Filosofien i landsbyene er et svar på de negative følgene av (ansvars-) reformen. På sitt verste har reformen bidratt til at det er mange ensomme mennesker. I landsbyen bor de i familier. De opplever et levende livsfellesskap og får arbeidstrening, sier Eikeland.

Noen har bodd her helt siden landsbyen ble stiftet i 1972. Arbeidet består av jord- og skogbruk og osteproduksjon. Rundt 15 mennesker bor i landsbyen i tillegg til de utviklingshemmede. De har ikke status som ansatte, men som medarbeidere som bor i landsbyen, forklarer Eikeland.

Det lyktes ikke Fontene å komme i kontakt med daglig leder Angela Rawcliffe.

Camphill Landsbystiftelsen driver i alt seks landsbyer for utviklingshemmede i Norge. Disse ligger i Sør-Trøndelag, Vestfold og Rogaland. Stiftelsen har til sammen over 200 ansatte. I 2010 produserte de tjenester for 99 millioner kroner. Landsbyene har sin egen post på statsbudsjettet, i år 65 millioner kroner.

– Isolerer beboerne

NFU-leder Gitlesen peker spesielt på at Hogganvik landsby ligger avsides på et sted med svært få ande fastboende.

– Du lager et lukket system. På samme måte som i de gamle sentralinstitusjonene blir de nødt til å importere beboere fra helt andre steder, sier Gitlesen.

Beboerne kommer fra hele landet, bekrefter styreleder Eikeland. Vindafjord kommune skal ifølge avtalen inngått med landsbyen betale en årsleie på 60 000 kroner per enhet, altså 360 000 kroner året i 20 år. Ligger det profittmotiv bak utbyggingen?

– Til det svarer jeg et rungende nei. Camphill er selve negasjonen av markedsliberalismen, sier Eikeland.

Nybygget skal erstatte et eldre hus som er slitt og lite egnet. Det innebærer ikke at landsbyen utvider for å få flere beboere, ifølge styrelederen.

HVPU stoppet utbygging

Allerede i 1981 satte Psykisk helsevern for utviklingshemmede (HVPU) ned foten for utvidelse av Hogganvik landsby. Begrunnelsene var blant annet: for mange utviklingshemmede i bygdesamfunnet, stor avstand til sentrum, ikke behov for flere institusjonsplasser. Det skriver daværende leder i HVPU Rogaland, Olav Tendeland, i et brev til fylkeshelsesjefen datert 18. juni 1981.

– Jeg er veldig skuffet over å høre om utbyggingen. Det viser at reformen har utviklet seg fullstendig feil. Det bygges jo ut institusjoner over en lav sko over hele landet. Jeg mistenker at både storting og regjering ikke har tenkt over og forstått hvorfor en skulle bygge ut små enheter, sier Tendeland på mobil fra butikken i Sandnes.

Husbanken: – Lenge siden reformen

Under ansvarsreformen på 1990-tallet støttet Husbanken prosjekter med opptil seks boenheter. Nybyggene skulle ikke ha institusjonspreg, og de skulle integreres med øvrig bebyggelse. Men i dag støtter Husbanken det både FO og NFU kaller omsorgsgettoer.

– Generelt kan jeg si at 1990-tallet begynner å bli noen år siden. Vi har fått nye retningslinjer. Vår primære oppgave er å bidra til at kommunene lykkes i å dekke behovet for omsorgsboliger, sier seniorrådgiver Oddvar Rørtveit i Husbanken region Vest.

– Husbanken er ingen kontrollinstans. Jeg er kjent med at pårørende oppfatter oss som kontrollører for kommunenes virksomhet, men det er langt fra virkeligheten, sier Rørtveit.