Astrid Steinsvik

Sosialkontorets arbeid med saker etter Lov om sosiale tjenester(1) er todelt: På den ene sida skal arbeidet vårt bidra til størst mulig grad av selvhjulpenhet, noe som ofte betyr motivasjons- eller endringsarbeid. På den andre sida skal det fattes vedtak og utmåles korrekte økonomiske ytelser. I praksis står disse to målene ofte i motsetning til hverandre, og hverdagen er full av store og små dilemmaer som har sitt utspring i denne todelingen. Det dreier seg om spenninger mellom nærhet og avstand mellom sosialarbeider og klient. Til sjuende og sist dreier det seg også om noe så grunnleggende som tillit og mistillit.

Dilemmaer innbakt i lovverket

I Lov om sosiale tjenester er det flere målsettinger for vårt arbeid med klientene som til dels står i motsetning til hverandre: hjelp til selvhjelp kontra hjelp uten hensyn til årsaken til behovet; individuell vurdering kontra likhet for loven, hjelp i tråd med klientens ønsker kontra likhetsbetraktninger. I tillegg kan knappe økonomiske ressurser komme i konflikt med flere av disse målsettingene hver for seg.Jeg vil reflektere over disse dilemmaene ved hjelp av mine fortellinger om en reell klientsak. Den er anonymisert ved at navn og detaljer er endret.

Fortellingen om Sonja

Sonja er flyktning fra et land i Midtøsten. Hun har bodd i Norge i mange år, og har statsborgerskap i begge land. Hun er skilt og bor sammen med sønnen, Sammy. Eksmannen er død. En datter bor og arbeider i nabolaget. Sonja har en akademisk utdannelse fra hjemlandet, og får attføringspenger for å studere til «norsk» kompetanse. Hun har hatt kontakt med sosialsenteret i fire år etter å ha flyttet fra annen kommune. Da hun kom til oss, hadde hun skaffet seg en leilighet i Oslo og betalt depositumet for tre måneders husleie. Husleia var i overkant i forhold til det sosialsenteret mente var rimelig. Den ble akseptert på grunn av hennes situasjon som enslig forsørger med et handikappet barn. Tidligere bolig var solgt med pent overskudd og hun hadde sendt et anselig beløp til familie i hjemlandet. Familien hadde fått bil fra trygdekontoret på grunn av sønnens handikap.Så lenge vi har kjent henne, har Sonja hatt problemer med å få pengene til å strekke til. Hun begrunner sine økonomiske problemer med ekstrautgifter i forbindelse med Sammys handikap. Hun sier til sosialsenteret at han ødelegger klærne sine, og trenger ekstrautstyr til PC osv. For vel ett år sida ble hun anmeldt for urettmessig å ha mottatt kr. 15.000 i sosial stønad. Hun innrømte forholdet, og fortalte at hun hadde brukt cirka halvparten av pengene på bilutgifter, resten var brukt på spilleautomater.Foreløpig har Sonja og Sammy, som er 18 år, felles sosialsak. Hun ønsker at sosialsenteret skal dele saken og hjelpe Sammy. Sonja ønsker likevel ikke at Sammy skal komme og søke om dette selv, hun vil søke for ham. Sonja har nå en husleierestanse for tre måneder som hun mener sosialsenteret må dekke. Hun gråter i telefonen og forlanger å få snakke med sosialsjefen. Hun sier at hun vil ta med seg Sammy og en koffert og sette seg på venterommet til hun får hjelp.

Fortellingen om Sammy

Sammy, 18 år, har en lettere atferdslidelse. Han og mor har hatt kontakt med habiliteringsteam i bydelen, barnepsykiatrisk poliklinikk, samt PP-tjenesten. Sosialsenteret har skaffet støttekontakt for å avlaste mor. Det fungerte ikke, mor var meget misfornøyd med støttekontakten. Vi fikk ikke høre Sammys mening.Nå går Sammy siste året i en vanlig klasse på videregående yrkesfaglig linje. Han oppfattes av kontaktpersoner i hjelpeapparatet som en hyggelig og grei gutt. Han klarer seg bra på skolen, er en kløpper på alt som har med data å gjøre, og har nylig blitt valgt inn i elevrådet. Han har fått innvilget hjelpestønad og grunnstønad (blant annet til bil), har fått stipend fra skolen og PC fra hjelpemiddel-sentralen. Mor har opplyst at Sammy ved en anledning truet henne med en kniv. Det foreligger ingen andre rapporter om voldsbruk.Gutten kom ikke da sosialsenteret innkalte ham til samtale. Neste gang kom han sammen med mor. Det ble et kort møte, mor ble sint og dro ham med seg ut.

Fortellingen om sosialsenteret

Sosialsenteret oppfatter kommunikasjonen med Sonja og Sammy som viktig og vanskelig. Sonja snakker godt norsk, men det virker som om det vi sier ikke går inn. Vi har prøvd å forklare ting på forskjellige måter, muntlig og skriftlig, men hun kommer stadig tilbake til det samme. Vi kan ikke si henne imot eller sette grenser for hjelpen uten at hun gråter eller blir sint. Sammy har vi ennå ikke fått ordentlig kontakt med. Sosialsenteret forvalter økonomisk sosialhjelp. Det er innvilget ekstra midler til husleierestanse ved et par tilfeller, og det har vært innvilget ekstra til bilavgifter som har forfalt, slik at familien skulle få beholde bilen. Man har sett bort fra de ekstra midlene familien har hatt til disposisjon i form av stipend, grunnstønad og hjelpestønad, og regnet med at det burde ta vare på de ekstra utgiftene det antas at familien har på grunn av Sammys lidelse. Etter hvert har sosialkontoret strammet inn og stilt vilkår om at Sonja må klare seg med disse ytelsene uten å få ekstra sosialhjelp.

Nærhet kontra avstand

I klientkontakten blir profesjonell distanse ofte satt opp mot nærhet og empati – det vi kan kalle profesjonell nærhet, for å skille den fra den nærhet som eksisterer i forholdet mellom venner eller familie. Den profesjonelle nærhet kan karakteriseres som innlevelse, evne til å sette seg i den annens sted, å møte den annen på en genuin måte og oppfatte den annens verbale og nonverbale fortelling. I den profesjonelle distanse ligger det at man ser den annen litt på avstand, sammenligner med tidligere erfaring og trekker inn vurderinger, sjekker at man ikke trår den andre for nær. Det er viktig med en balanse mellom disse to ytterpunktene. Vi kan tenke oss en sosialarbeider som føler at hun må vite ”alt” om klienten for å kunne hjelpe. Hun ønsker så mye nærhet at klienten kan føle seg invadert, og ha behov for å markere avstand. Den andre ytterligheten er sosialarbeideren som mest mulig forholder seg skriftlig til klienten og i samtaler holder seg strengt til saksinnhold og regler, hun blir med andre ord ikke kjent med klienten. Ingen av disse to vil etter min mening få nok informasjon til å forvalte de sosiale ytelsene på en god måte. De vil heller ikke komme i posisjon for å muliggjøre endring. For å arbeide med motivasjon og endring er det nødvendig å utvikle et kontaktforhold til klienten, og da er nærhetsperspektivet spesielt viktig.I kontaktforhold som tar sikte på endring, kan imidlertid den profesjonelle distanse også være viktig. Noen ganger trenger klienten utfordringer for å komme videre. Hvis sosialarbeideren bare bygger sitt arbeid på nærhet til klienten, kan det være vanskelig å se behovet for utfordringer. For at sosialarbeideren skal klare å stille krav til klienten, kan det være nødvendig med en viss avstand i kontaktforholdet. I min fortelling var det i første omgang nødvendig for sosialkonsulenten å komme nær for å bli kjent med Sonja, for å få informasjon om hva som var hennes og sønnens behov. Det var nødvendig å se saken fra hennes side, kartlegge hvordan hun så sine behov, finne ut hva slags økonomiske utgifter hun selv oppfattet som nødvendige. For å ta neste skritt, å finne hva som i dette tilfellet vil være riktig ytelse fra sosialsenterets side, trengs det i tillegg en profesjonell distanse. Saken må vurderes i forhold til liknende saker, og i forhold til loven og sosialsenterets rammer og normer.Vi kan si at for å få belyst saken best mulig før det fattes et vedtak, altså lovens krav til saksbehandling, trengs både nærhet og avstand. Hvilke fenomener har vi støtt på i saken som kan høre inn under dette spenningsfeltet? Sosialkonsulenten har ut fra nærhetsaspektet øns-ket å gi klienten økonomisk hjelp i tråd med hennes egne presenterte behov, noe som langt på vei ble imøtekommet av ledelsen. Vi mente at ved at hun får tilstrekkelig hjelp på sine premisser i en kort periode, vil hun klare veien framover selv. Vår prognose holdt ikke stikk. Tvertimot ba hun om stadig mer hjelp, og sosialsenteret satte etter hvert strengere grenser for ytelsene. Grensesettingen kan ses på bakgrunn av kontorets begrensede budsjett, men tanken var også å gi en utfordring til å disponere pengene bedre og bli mer selvhjulpen i lovens forstand. Vi kan her støtte oss til teorier om klientifisering og avhengighet, slik de blant annet kommer til uttrykk hos Repstad. Også LEON-prinsippet, lavest effektive omsorgsnivå, kan være relevant her. Kan «for mye» hjelp være ineffektivt i forhold til selvhjelpsprinsippet?(4)I denne fortellingen kan vi videre se hvordan sosialsenterets forvaltning av skjønnsmessige økonomiske ytelser medfører utilsiktet avstand mellom sosialarbeider og klient. Det økonomiske aspektet forvrenger relasjonen. I rent økonomisk forstand kan det være i klientens interesser å framstille sin og sønnens situasjon så elendig som mulig. Dessuten har Sonja bakgrunn i en kultur der forhandlinger og kjøpslagning er mer vanlig enn hos oss. En av mine medstudenter brukte begrepet «basarkultur».Imidlertid gir en lov med utstrakt bruk av skjønn store muligheter for kjøpslagning, uansett kulturbakgrunn. Jeg tror det alltid vil være et aspekt av kjøp og salg i en klient – sosialarbeiderrelasjon som involverer ytelser. Fenomenet er neppe egnet til å fremelske hjelp til selvhjelp – da trenger vi mer fokus på styrke enn på elendighet. Man kan spørre seg om det er mulig å oppnå en nær eller autentisk relasjon på dette grunnlaget. Relasjonen kan forstås utfra Skjervheims teori om den treleddete og den toleddete relasjon (10). Når hver part ser på den andre som en sak, står de i hver sin toleddete relasjon, uten felles saksforhold. Klienten kan se på sosialarbeideren som en sak: «Hvordan skal jeg få dekket mine behov gjennom henne.» Sosialarbeideren kan vurdere klientens utsagn som en sak: «Hun er ute etter å få mest mulig penger ut av systemet.» Kan dette være forklaringen på vår kommunikasjonssvikt?

Nærhet kontra rettferdighet

Når vi skal fastsette den økonomiske ytelsen, innebærer skjønnet også en avveining i forhold til andre liknende saker, eller andre klienter i liknende situasjoner. Vi er ved det som kalles skranken i såkalt tilgjengelighetsteori (4). Her gir det mening å vise til et annet aspekt av motsetningsparet nærhet – avstand, nemlig nærhet – rettferdighet. Disse begrepene brukes blant annet i de nye etiske retningslinjer for profesjonen. (5, 6)

Hvilke klienter kommer oss «nær nok» til å utløse ytelser?

I møtet mellom klient og sosialarbeider utvikler de ofte en kontakt som gjør at klientens behov blir oppfattet og presentert av sosialkonsulenten med stor tyngde overfor kolleger og ledelse. I utgangspunktet er det en ønsket situasjon at klienten har et talerør som kan målbære hennes behov. Ressursene er imidlertid begrenset, og klientens behov må måles mot hvilke rettigheter hun har etter loven. Skjønnsutøvelsen innebærer blant annet at klientens situasjon må måles mot lignende tilfeller. Likhet for loven og forutsigbarhet er viktige rettssikkerhetsprinsipper. Dette er rettferdighetsaspektet i dilemmaet. Hvis forholdet mellom den enkelte sosialarbeider og den enkelte klient blir for nært, kan det komme i motsetning til rettferdigheten, det kan bli vilkårligheten som rår. For å få til en vekselvirkning og en balanse mellom nærhet og distanse, brukte sosialsenteret en arbeidsdeling mellom sosialkonsulent og ledelse. Noe forenklet fungerte dette slik: Med bruk av sin evne til profesjonell nærhet får sosialarbeideren kontakt med klienten og målbærer hennes bilde av situasjonen. Faglig leder med oversikt over flere saker – og med ansvar for å holde budsjettet – hadde et spesielt ansvar for å ivareta den profesjonelle distansen og vise til lik behandling i liknende tilfeller. I Sonjas sak ble vi etter hvert enige om at ytelsene hun ba om ble urettferdige i forhold til hva sosialsenteret hadde mulighet for å yte til flere. Dette gjaldt selvsagt ikke pliktmessige ytelser.

Hjelp kontra kontroll og grensesetting

Som sosialarbeidere er vi ofte i den dobbeltrollen at vi både er satt til å være klientens hjelper på den ene sida og utføre kontroll på den andre sida. Vi møter klientens behov for blant annet økonomisk bistand, og vi har et lovverk og et begrenset budsjett å forholde oss til. I dette spenningsfeltet lever vi hver dag på sosialsenteret. For oss som sosialarbeidere er det ikke bare viktig at klienten er fornøyd, men også at det vi gjør har en legitimitet hos våre oppdragsgivere – politikere, publikum, «folk flest». Hva forbinder «folk flest» med sosialkontoret? Vi får ofte inntrykk av at uansett hva vi gjør, er det enten for lite hjelp og for mye kontroll, eller omvendt. Vi skal yte goder på vegne av samfunnet og til beste for den enkelte. Vi må også begrense ytelser på vegne av samfunnet, kanskje også til beste for den enkelte. I denne fortellingen viser det seg at når vi utøver kontroll og begrenser ytelsene, fører det til sterke reaksjoner fra klientens side. Dette gjør at vi i første omgang får et dårligere forhold til henne, og dermed også vanskeligere for å hjelpe henne.Problemstillingen kan ses i lys av den teoretiske gjennomgangen av grenser for hjelpen, tankene omkring differensiering mellom «verdig og uverdig trengende» hos blant annet Knut Ruyter. (3) Slike tanker ble nedfelt så tidlig som i middelalderen i skriftet Caritatis ordinaria. På 1600-tallet kom de til uttrykk hos forfatteren Pufendorf. Enkeltmennesket hadde plikt til å yte omsorg for sin neste, men var mottakeren selv skyld i sin situasjon, var dette en ufullkommen plikt, og begrensete ressurser kunne derfor differensieres. Det ble også diskutert om hjelpen skulle differensieres mellom verdig og uverdig trengende uansett om ressursene var ubegrensede – altså av moralske eller pedagogiske hensyn. Refleksjonen er ikke av ny dato! Det går an å se en parallell til vår situasjon på sosialsenteret, der vi både er nødt til å begrense hjelpen fordi ressursene er begrenset, men også ser begrensningene som noe som kan tjene til en utfordring for klienten til å bli mer selvhjulpen. (Se også 4.) Vår hjelp til selvhjelp kan også ses som en parallell til fransiskanerordenens virksomhet på 140o-tallet, der de i stedet for å yte ren veldedighet uten motytelser ytte lån som skulle betales tilbake (3). Liknende tanker kan man se ligger bak en del hjelp til u-land i våre dager, der for eksempel kvinner kan få lån til å drive ervervsvirksomhet, og på den måten selv bli i stand til å forsørge seg og sin familie. Det er viktig for både giver og mottaker at lånet skal tilbakebetales. Den som er mottaker uten mulighet til gjenytelse, er i en utrolig sårbar situasjon. Å gi assosieres med styrke, å motta ofte med mangel på styrke. (7, s. 39) Ifølge vår moderne velferdslovgivning – spesielt i Lov om sosiale tjenester – skal vi ikke differensiere mellom verdig og uverdig trengende, eller vurdere om noen er skyld i sin egen situasjon. Bare den enkeltes behov, ikke årsaken til behovet, skal ha innvirkning på ytelsen. Eksempel på dette er at Sonja fikk hjelp til husleierestanse i en akutt situasjon, selv om hun hadde inntekt over livsoppholdsnormene. Imidlertid står dette i motsetning til lovens formål om hjelp til selvhjelp, spesielt hvis slik akutthjelp ytes flere ganger. Hvis vi yter hjelp hver gang noen har brukt opp pengene, kan det være med på å undergrave evnen til å klare seg selv. Teorier om det avhengighetsskapende i sykerollen, slik Repstad beskriver det (4), kan ha også ha relevans for dette dilemmaet. Man kan fundere over hva som er hjelp, spesielt hva som er hjelp til selvhjelp på lengre sikt. Er det slik at den hjelpen vi gir fører til større avhengighet av det offentlige? Vi vet at Sonja hadde mye kontakt med hjelpeapparatet før hun kom til oss. Hun hadde fått mye hjelp og hadde derfor erfaring med et offentlig sikkerhetsnett med plikt til å gi hjelp til livsopphold uten tanke på om behovet var selvforskyldt. Hvis hun ikke hadde hatt slike erfaringer – ville hun da ha sendt fra seg pengene hun fikk for huskjøpet i stedet for å klare seg selv med disse midlene? I tillegg ligger det her et helt annet dilemma som jeg ikke skal drøfte nærmere: Nemlig dilemmaet mellom denne klientens etiske forpliktelser i hjemlandet og de kravene som stilles til henne av det norske samfunnet. Lov om sosiale tjenester tar ikke hensyn til forhold utenom landets grenser. (3, s. 77-78). Etter hvert fant vi at vi måtte stille vilkår til Sonja, i den gode hensikt at det ville føre til mindre avhengighet av hjelpeapparatet. Å stille vilkår til hjelpen kan ses på som en undertrykkelseskultur. Øyvind Bergwitz (8) stiller spørsmål ved om en håndhevelse av for eksempel arbeidslinja kan være brudd på menneskerettighetene, selv om hensiktene er gode, altså å motvirke passivitet og klientifisering hos klienten. Selv om våre vilkår handlet om andre ting enn arbeid, kan man stille lignende spørsmål ved vår praksis. Kanskje spesielt fordi våre hensikter er gode, viser historia at vi bør være på vakt. Det er mange eksempler i vårt fags historie som viser at det har blitt begått overgrep i den gode hensikts navn (blant annet 3, 13). Jeg synes imidlertid Bergwitz overdriver, og jeg har vanskelig for å se at de kravene vi har stilt, kan være brudd på menneskerettighetene. Man kan kanskje til og med snu det på hodet og si at vi umyndiggjør og undertrykker mennesker ved at de får lov til å leve en passiv tilværelse på sosialhjelp uten vilkår. På sosialsenteret er vi hele tiden i situasjoner der det stilles krav til oss om å utøve vårt skjønn så godt vi kan. Kanskje vi her kan trekke inn Løgstrups tanker om den etiske fordring. Den krever ikke av oss at vi skal gjøre det nesten ber oss om. I vårt tilfelle ber nesten oss ofte om penger uten vilkår. Det er ikke sikkert at det er på den måten vi tar best vare på nesten. Fordringen er stum – den sier ikke hva vi skal gjøre – vi må bruke vår dømmekraft. (2) Forøvrig kan refleksjonene ovenfor tjene som en illustrasjon på det Reyter (3) med flere kaller ubehaget – eller det tvetydige – ved omsorgen. Vi har i kontakten med Sonja absolutt kjent på det ubehagelige ved «følelser av ... ulyst overfor mennesker som er eller gjør seg avhengige av andre for hjelp.» (3, s. 66). I dette tilfellet tror jeg vår ulyst kommer av en følelse av at hun gjør seg avhengig. Hun har penger som hun bruker på ting som sosialsenteret ikke ser som nødvendige for livsopphold. Selv om vi ser at hun har sine grunner, er det lett å tenke at hun gjør seg unødig avhengig av oss. Hennes press i form av gråt og trusler gjør ikke ubehaget mindre. Selv om sosialsenteret har den økonomiske makten, føler vi oss ofte avmektige. Sonja har makt som en som vi er forpliktet til å hjelpe. I tillegg har hun den makten vi alltid har overfor hverandre som mennesker fordi vi står i et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre (interdependence), slik Løgstrup beskriver det (9). Vårt ubehag kan også være uttrykk for det Knut Reyter kaller «muffers i mose» (11). Vi føler at «noe» ikke er helt som det skal. Vi må da spørre oss: Hvordan forankrer vi praksisen vår – hvor henter vi våre kilder for vurderingen fra? Vi kan føle at noen klienter vi strever med krever for mye. De oppfyller bare den siste delen av arbeiderbevegelsens gamle slagord «gjør din plikt – krev din rett». Arbeiderbevegelsens framvekst var en viktig del av velferdsstatens framvekst (blant annet12). Som sosialarbeidere er det naturlig at slike kilder utgjør en del av vårt etiske grunnlag. Det er antagelig ikke mulig å yte hjelp uten å differensiere, selv om vi som velferdsstatens barn vil yte hjelp på klientens premisser og ikke skille mellom verdige og uverdige. I praksis må vi tenke igjennom hvilke grenser vi skal sette og hvordan vi skal differensiere. Grensene er der uansett, ressursene er begrensede og må fordeles. Ut fra mitt ståsted mener jeg også å ha erfart at grensene kan være et gode også for den enkelte som vi er satt til å hjelpe.

Tillit kontra mistillit

Ifølge Løgstrup er tillit en av menneskets spontane livsytringer, og en del av livets grunnvilkår. I denne fortellingen startet sosialkonsulenten med å møte klienten med tillit. Dette er et nødvendig ståsted i sosialarbeiderens møte med sine klienter. Etter hvert fant sosialkonsulenten samarbeidet svært vanskelig fordi hun følte stor grad av mistillit til klienten. Som sosialarbeider mente hun at dette var en dårlig måte å møte klienter på. Løgstrup mener ikke at man alltid skal ha ubetinget tillit, i mange tilfeller er mistillit begrunnet. Klienten har innrømmet at hun har misbrukt systemet, så vi har grunn til mistillit. Hvis hun fortsatt trenger sosiale ytelser, blir vår kontroll omfattende. Hvordan kan dilemmaet løses? Kanskje har hun selv pekt på den beste måten: Hun ønsker at vi kun skal forholde oss til sønnen og hjelpe ham, så vil hun klare sin egen økonomi. Vi vegrer oss for dette, fordi vi ikke ønsker å gjøre ungdom til sosialklienter. Dette blir et valg mellom to onder og et nytt dilemma. Det kan være god dømmekraft å ta henne på ordet: Yte hjelp til sønnen, ikke til henne.

Litteratur

1. Lov om sosiale tjenester av 1991 med rundskriv. Forvaltningsloven.

2. S.A.CHRISTOFFERSEN: Etikk, eksistens og modernitet, Innføring i Løgstrups tenkning 1999.

3. KNUT W. REYTER: Omsorg i praksis, i Reyter og Vetlesen: Omsorgens tvetydighet 2001.

4. PÅL REPSTAD: Kap. 9, Forholdet mellom tjenesteytere og brukere, i Sosiologiske perspektiver for helse-og sosialarbeidere.

5. ARNE GRØNNINGSETER, forelesning 07.03.03

6. FOs yrkesetiske retningslinjer samt grunnlagsdokument vedtatt nov. 2002

7. A. J. VETLESEN: Omsorg – mellom avhengighet og autonomi i Reyter og Vetlesen: Omsorgens tvetydighet.

8. ØYVIND BERGWITZ: Medborgerskap i sosialt arbeid i Nordisk fagtidsskrift for sosialt arbeid 2001

9. Eva Skærbek: Identitet, køn og etik. Reflektioner over deres konstitutive sammenhæng. Kvinneforskning. Norsk forskningsråd. Sekretariatet for kvinneforskning 1998.

10. HANS SKJERVHEIM: Deltakar og tilskodar, 1996 (1957).

11. KNUT REYTER, forelesning TF den 14.02.03.

12. BERGE FURRE, forelesning TF den 07.03.03.

13. EVA SKÆRBEK, forelesning TF den 14.03.03.