Papirløse barn må ut

Norge kan ikke ta ansvar for barn av foreldre som oppholder seg ulovlig i Norge, fastslår statssekretær Pål Lønseth. Tukling med menneskerettighetene, advarer prester, sosialarbeidere og menneskerettighetsaktivister.
25.10.2011
15:17
16.12.2013 17:25

solfrid.rod@lomedia.no

– 400 barn lever som meg, uten rettigheter. Er vi ikke mennesker, spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. I går, på FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen.

Står fast

Statssekretær Lønseth kom akkurat i tide til sitt eget innlegg, og fikk ikke med seg verken Jasmin Tuncs historie eller snufsingen den utløste i salen. Trolig var det ingen som misunte ham å forsvare regjeringens politikk.

– Vi står fast på at regularisering har så store negative konsekvenser at det ønsker vi ikke, åpnet Lønseth.

Han er ikke enig i at Norge er en sinke på dette området. Mens et stort svart arbeidsmarked og en knelende utlendingsforvaltning har nødvendiggjort amnesti i andre land, er det ikke tilfelle i Norge, mener han.

Advarer mot juks

Et vanlig argument er at et eventuelt amnesti vil øke tilstrømmingen til Norge. Den effekten er usikker, innrømmer Lønseth. Han er imidlertid sikker på at det vil påvirke returtallene. De er stadig på vei opp. Hvis Norge lar avviste asylsøkere oppholde seg i Norge, vil færre reise ut, ifølge Lønseth.

Han advarer:

– Amnesti vil bidra til at flere jukser med identiteten sin. Det svekker asylinstituttet for reelle flyktninger.

Han presiserer at et velfungerende asylinstitutt forutsetter plikt til frivillig retur. Mange land nekter å ta imot personer som blir tvangsreturnert. Hadde de derimot reist frivillig, hadde de kommet inn uten problemer, ifølge Lønseth.

Han er enig i at barnas situasjon er særlig alvorlig. Men det er foreldrenes valg som er årsaken, ikke norske myndigheters politikk, hevder statssekretæren.

Statens ansvar

Ekstremt provoserende at regjeringen legger hele ansvaret på enkeltpersoner i krise, mener Janne Raanes i Redd Barna.

Hun minner om at mange barn lider på grunn av foreldrenes uheldige valg, men at det nettopp da er statens ansvar å beskytte dem. Det er her logikken i barnekonvensjonen slår inn, fastslår Raanes.

Forutsetter ikke pass

Dag Hareide er rektor ved Nansenskolen og en av initiativtakerne til de 400 nansenpassene overlevert til justisminister Knut Storberget. Et for hvert papirløse barn i Norge.

Han advarer mot at Norge nå roter med prinsippet om at menneskerettigheter følger med individet uansett hvor i verden det oppholder seg. Menneskerettighetene forutsetter ikke et gyldig pass, påminner Hareide.

– Jeg kan bare ikke forstå hvordan det kan skade Norge å gi opphold til de 400 papirløse barna. Hva får vi i stedet? En ny underklasse, smittsomme sykdommer og masse svart arbeid. Det er derfor 23 av 26 EU-land har innført en form for amnesti, fastslo Dag Hareide.

Strider mot sosialfaget

FO-leder Rigmor Hogstad fortalte om sosialarbeidernes møte med papirløse. Hjelpapparatet er bygget på kategorisering. Personer uten kjent identitet passer ikke inn. De trenger hjelp, men har ikke en status som utløser rettigheter. Den enkelte sosialarbeider er avhengig av tillit for å kunne hjelpe. Og sosialarbeiderens yrkesetikk forplikter yrkesgruppen til å si fra om uverdige forhold, påminner Hogstad.

– En underklasse av papirløse er i motstrid mot faget vårt og yrkesetikken vår. Sosialt arbeid bygger på menneskerettighetene. Å møte mennesker uten rettigheter skaper dilemmaer for oss. Ikke bare for den enkelte sosialarbeider, men for Norge som stat og fredsnasjon, avsluttet Hogstad.

Politikk, ikke jus

Biskop og preses i den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, etterlyste humanitet, menneskerettigheter og en mer pragmatisk politikk. Loven åpner for å ta særlig menneskelige hensyn, den muligheten må brukes oftere, mener hun.

Denne floken kan ikke løses rettslig, det kreves politisk vilje, hevder professor Kristian Andenæs ved Institutt for rettssosiologi og kriminologi på Universitetet i Oslo. Han mener det er systematiske og grove feil i utlendingsforvaltningen. Svakt faktagrunnlag og generalisering ut fra opprinnelsesland gir feilaktige avgjørelser, ifølge Andenæs.

Feilaktig selvbilde

Han hevder menneskerettighetene bare i begrenset grad er inkorporert i norsk lov. Stort sett antas det at norsk rett er så bra at det ikke er nødvendig å sjekke om det er samsvar, mener professoren. Og trekker en parallell til den norske selvoppfatningen også utenfor rettssalen.

– Andre europeiske land gir amnesti og arbeidstillatelse. Hvorfor er dette så vanskelig i Norge? Jeg tror det er fordi mange tror vi er så snille at vi må passe oss for ikke å bli dumsnille.

– Hvor skal vi dra?

For Jasmin Tuncs er framtida like usikker som den alltid har vært.

Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land.

For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.

– Hvor skal vi dra? Til et Libanon vi ikke kjenner? Vi er barn, vi lærer, vi er integrerte. Hvis dere skulle sende oss ut, måtte det ha skjedd med en gang, ikke etter ni år i Norge, sier Tunc.

25.10.2011
15:17
16.12.2013 17:25